Debatt
Tilsvar:

Veterinærene har ansvaret for at dyr immobiliseres forsvarlig

Torunn Knævelsrud

Seksjonssjef dyrevelferd – Mattilsynet

Jon M. Arnemo tar opp et viktig tema

i innlegget sitt om medikamentell immobilisering av ville dyr. Innlegget setter et kritisk lys på Mattilsynets forvaltning av regelverket om forsøk med dyr. Vi kan ikke gå inn i den aktuelle saken på nytt og i lys av Arnemos momenter, men vi vil imøtegå noen av påstandene hans. Vi anerkjenner Arnemos høye kunnskapsnivå om immobilisering av ville dyr, men denne saken handler om forvaltning av gjeldende regelverk.

Utgangspunktet er at Mattilsynets forsøksdyrenhet (førsteinstansen) har godkjent et forsøk som omfatter medikamentell immobilisering av isbjørn på Svalbard. Arnemo er kritisk til at Mattilsynets hovedkontor (klageinstansen) har opphevet vilkåret i godkjenningen om at veterinær må være til stede der dyrene bedøves.

Regelverket Mattilsynet forvalter har ikke noe eksplisitt krav om at veterinæren personlig må gjennomføre immobiliseringen av ville dyr, eller at veterinæren må ha spesiell opplæring for å utføre dette. Mattilsynet har derfor heller ikke hjemmel til å legge et absolutt krav om dette til grunn i sine vedtak. Mattilsynet kan likevel stille vilkår i godkjenningen av forsøket om at veterinæren skal være til stede. Et slikt krav vil være riktig dersom søkeren ikke kan dokumentere at veterinæren har et opplegg for å sikre at medhjelperne utfører oppgavene forsvarlig uten veterinær til stede.

Dyrehelsepersonelloven § 18 siste ledd gir riktig nok departementet hjemmel til å regulere immobilisering av dyr nærmere gjennom forskrift, men en slik forskrift finnes ikke i dag. Mattilsynet har foreslått å regulere medikamentell immobilisering i en ny legemiddelbruksforskrift, men foreløpig uten å få gjennomslag.

Statens legemiddelverk (SLV) stiller vilkår i sine godkjenningsfritak etter legemiddelforskriften om at veterinæren skal være til stede når dyr immobiliseres med legemidler omfattet av godkjenningsfritakene. Mattilsynet har ikke anledning til å sette vilkår knyttet til regelverket som SLV forvalter.

Mattilsynets hovedkontor har i 2018 og 2019 behandlet 4 klagesaker om forsøk med vilt som bedøves i naturen. I den første saken opphevet hovedkontoret et avslag på en søknad om godkjenning fordi avslaget var begrunnet i en feiltolkning av regelverket. Hovedkontoret slo fast at det ikke er et generelt krav i regelverket at veterinæren skal være til stede når dyrene bedøves. Veterinæren som er ansvarlig for legemiddelbruken, kan ifølge dyrehelsepersonelloven overlate bedøvelsen til kompetente medhjelpere dersom dette er forsvarlig.

I den andre saken stadfestet hovedkontoret at det var riktig å stille vilkår om at en veterinær skulle være til stede når dyrene ble bedøvd. I de to siste sakene opphevet Mattilsynet tilsvarende vilkår fordi søkeren hadde dokumentert at den ansvarlige veterinæren hadde et opplegg som gjorde det forsvarlig at dyrene ble bedøvd uten veterinæren til stede.

Hvordan vi vurderte dokumenta-sjonen og den øvrige begrunnelsen framgår av hvert enkelt vedtak.

Jon M. Arnemo skriver blant annet:

«Her er Mattilsynet uenig med seg selv: Av første kulepunkt fremgår det at veterinæren skal være tilstede «dersom Mattilsynet krever det i vedtak om godkjenning av forsøk med dyr». Et slikt krav ble satt da isbjørnforsøket ble godkjent, men Mattilsynets hovedkontor endret dette vedtaket slik at det likevel ikke stilles vilkår om veterinær tilstedeværelse.»

Utsagnet om at Mattilsynet er uenig med seg selv, tyder på at Arnemo ikke har forstått innholdet i klageretten, som følger av forvaltningsloven. Forvaltningsloven er ikke noe vi «gjemmer» oss bak, men en lov Mattilsynet som offentlig organ har plikt til å følge.

Klageretten er avgjørende for å sikre rettssikkerheten i forvaltningen. At ankeinstansen kan komme til et annet vedtak enn førsteinstansen, er en naturlig følge av klageretten. Klageinstansen kan prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter. I klager fremkommer det ofte nye opplysninger som er avgjørende for om klagen tas til følge eller ikke. I isbjørnsaken kom det inn nye opplysninger som var avgjørende for utfallet, noe Arnemo unnlater å nevne i sin fremstilling. I disse opplysningene ble kompetansen til medhjelperen som skulle stå for immobiliseringen, godt dokumentert. Det er dessuten to svært kompetente veterinærer knyttet til forsøket. En navngitt veterinær er ansvarlig for at medhjelperen gjennomfører bedøvingen på forsvarlig måte.

Arnemo viser til en sak fra 2007, der en dyrebutikk skulle ha en slags filial av en veterinærklinikk, uten veterinær tilstede. Ordningen ble ikke godtatt av Mattilsynet. De to sakene er så ulike at vi ikke kan se at sammenligningen er særlig relevant. En filial av en klinisk veterinærvirksomhet er en helt annen type aktivitet enn et tidsavgrenset og nøye beskrevet dyreforsøk med forhåndsgodkjenning og rapportering. I filialsaken mente Mattilsynet at opplegget ikke var forsvarlig. Vi utelukker ikke at slike filialer kan drives forsvarlig, men det må vurderes konkret i hver enkelt sak.