Navn

Til minne om Knut Rønningen

Erling Olaf Koppang
Øystein Lie
Ingrid Olsaker
Bjørn Høyheim
Frode Lingaas

Professor Knut Rønningen døde 3. februar 2020, og med dette er en markant skikkelse innen norsk landbruksforskning borte.

Knut Rønningen var født 20. juli 1938 i Tylldalen, Tynset kommune. Tilhørigheten til familien der forble en rød tråd gjennom hele Knut Rønningens begivenhetsrike livsløp. Forholdene i Norge på 50-tallet var ganske annerledes enn de man kan forestille seg i dag. Da Knut Rønningen skulle avlegge eksamen på Hamar før videre høgskolestudier, tok han seg ikke råd til overnatting natten før eksamen – han gikk rundt i Hamars gater og avla deretter – i sin senere meget kjente stil – en glimrende eksamen neste dag. Knut Rønningen studerte ved daværende Norges landbrukshøgskole etterfulgt av studieopphold i Edinburgh, Skottland (lic. grad) og Cornell, USA (mastergrad). Han avla doktorgrad (Dr. Agric.) i 1970 ved Norges landbrukshøgskole som den hittil yngste på det tidspunktet. I 1972 ble han hentet til Sveriges Landbruksuniversitet og utnevnt til professor. Her bygde han opp et felles institutt for landbruks- og veterinærvitenskap samt ledet svensk husdyrforskning i 7 år. I 1981 ble Knut Rønningen utnevnt til professor på Norges veterinærhøgskole i fagområdet husdyrgenetikk/husdyrbiologi. Han var i mange år både instituttstyrer og seksjonsleder og innehadde prorektorvervet i perioden 1989-1995.

Det var mange som opplevde at Knut Rønningen kom inn på høgskolen som en hvirvelvind fra det store intet og som raskt røsket opp i gamle og statiske strukturer. Hans arbeidsinnsats og energi var viden kjent, og fremfor alt var han en pådriver for å koble akademi og næringen. «Ikke sitt på kontoret – ut og vis hva dere kan», sa han ofte. Han var sentral i etableringen og bruken av moderne bioteknologi innen norsk veterinærmedisin og landbruk. Under hans ledelse ble Fagseksjon for genetikk den seksjonen som innhentet flest eksterne prosjekter, inkludert EU-prosjekter, på høgskolen. Internt var han opptatt av at det ble etablert et formalisert samarbeid mellom fagavdelingene ved veterinærhøgskolen og tilsvarende seksjoner ved Veterinærinstituttet. I alt sitt arbeide benyttet han seg av sitt store kontaktnett: Rønningen innehadde flere verv som blant annet mangeårig norsk delegat i Brussel innenfor bioteknologi, styremedlem / styreleder for bioteknologiprogrammet (husdyr og fisk) i Norges forskningsråd samt EDB- sentralen, styreleder i Matforsk samt nestleder i VESO ; styremedlem i Akvaforsk og Forum for Innovasjon, mangeårig medlem i den internasjonale komitéen for organisering av ”Verdenskonferansen om genetikk anvendt til husdyrproduksjon” (World Conference on Genetics Applied to Livestock Production - WCGALP) for å nevne noe. Alltid var han på farten ett eller annet sted, og hans lite autoritære lederstil bidro til lojalitet og trivsel hos hans medarbeidere. Hans omfattende nasjonale og internasjonale virksomhet innenfor forskning og næringsliv bidro ikke bare til en imponerende prosjektportefølje men også rundt 120 vitenskapelige publikasjoner i internasjonale tidsskrift. Han ble tildelt flere priser for denne virksomheten samt var medlem av Kungl. Skogs – og lantbruksakademien, Sverige; Kungl. Vetenskaps- societeten, Sverige, i tillegg til Det norske Vitenskapsakademi.

Karakteristiske trekk for Knut Rønningen var fart og optimisme og en imponerende energi omsatt i stor arbeidsinnsats. Professor Rønningen var ikke en mann som interesserte seg for detaljer og pedanteri. «Her går det unna!», kunne han sjarmerende ironisk slenge ut når han i kjent fart passerte mer sedate kolleger. Folk han syntes hadde dårlig moment fikk fort stemplet «kaffegjengen» eller «Schlafen Sie gut». Hans lederstil var at han «lot folk løpe». Det var opp til dem selv. De som ikke løp, kom fort i kategorien «kaffegjengen». Knut Rønningen var ikke den som var opptatt av når folk kom og gikk. Derimot målte han sine omgivelser på resultatene. Han var alltid opptatt av at de unge skulle opp og frem om de viste engasjement og evner. «Slipp ungskogen til», sa han. «Gammelskogen skal ikke skygge for ungskogen». Derfor var det alltid en stor inspirasjon for unge stipendiater og forskere å være på Fagseksjon for genetikk. Knut Rønningen tok ikke æren av andres arbeid men var derimot meget flink til å få unge forskere opp og frem. Det har kanskje vært hans viktigste innsats i arbeidslivet.