Leder

Fremtiden er nå, og i samarbeidets ånd!

Stein Istre Thoresen

Veterinærmedisinsk redaktør i Norsk veterinærtidsskrift

Det å bli «innhentet av fortiden» har skapt frykt hos mange mennesker til alle tider. Hva var denne frykten begrunnet i? Vi kjenner vel fortiden? Det som er kjent og gjennomlevd er vel ikke skummelt? Kan det tvert imot medføre noe positivt å bli «innhentet av fortiden»? Vi har et reelt, om ikke alltid like bevisst valg når det gjelder fortiden. Vi kan «fortrenge» den, eller vi kan ta med oss noe av den videre. I organisasjonsteori har det lenge vært et tema hvilken del av fortiden den enkelte kan utnytte som et læringspotensial. Det vil si at du kan velge hvordan du «bruker» fortiden din.

Fremtiden er derimot ulevd, noe som bekymrer noen, mens andre har et mer avslappet forhold til den. Albert Einstein skal ha sagt: «Jeg tenker aldri på fremtiden. Den kommer tidsnok.»

I disse koronatider synes det av forståelige grunner ikke å være så mye vekt på fortiden. Derimot er det i dag mange som opplever at «fremtiden er nå», og at den kommer stadig nærmere i form av en global pandemi som har medført og fortsatt medfører menneskelig lidelse, isolasjon og stengte grenser. Det kan sies å være et paradoks at et verdensomspennende problem som angår svært mange mennesker har ført til sterkt redusert kontakt mellom oss mennesker. Det er ikke slik det vanligvis er anbefalt å løse problemer, men en pandemi er ikke noe vanlig problem.

Forhåpentligvis greier vi å overvinne denne pandemien ved å utvikle en eller flere effektive vaksiner, slik det nå kan se ut til vil skje. Og det resultatet vil være en konsekvens av omfattende, grenseoverskridende samarbeid på tross av mangel på direkte menneskelig kontakt.

Såfremt en effektiv vaksine blir tilgjengelig, vil det derfor igjen komme en tid der nåtiden er blitt fortid og vi kan tillate oss å bruke tid på å spørre oss selv: Løste vi dette verdensomspennende problemet på en god måte? Lærte vi noe som kan brukes til å løse både store og små problemer? Har vi forstått en gang for alle at et stikkord for problemløsning er «samarbeid» uansett om samarbeidet vanskeliggjøres av forhold vi ikke kontrollerer?

Hvis vi igjen vender oppmerksomheten tilbake til fortiden, tror jeg de aller fleste mennesker som har levd en stund kan liste opp situasjoner der mellommenneskelig samarbeid ga et bedre sluttresultat enn det hadde blitt uten samarbeid. Spørsmålet blir derfor: Hvorfor samarbeider vi ikke mer? En forklaring kan være at noen ser muligheter for kortsiktig gevinst ved å droppe samarbeid. Men en kortsiktig gevinst er jo nettopp kortsiktig. Er det ikke langsiktige gevinster vi ønsker oss? Da er svaret samarbeid.

Samarbeid forutsetter at vi snakker sammen. Samsnakker. Veterinærer i Norge har en historie preget av mye alenejobbing og lang fysisk avstand mellom kolleger. Slik er det ikke lenger. Det har blitt flere veterinærer i det ganske land som skal løse stadig mer krevende oppgaver og mange jobber i miljøer med flere veterinærer og andre fagpersoner. Men samarbeider veterinærer mer nå enn før? Ja, det er så avgjort blitt mer samarbeid mellom veterinærer og mellom veterinærer og andre fagmiljøer. Er det et potensiale for enda mer samarbeid? Svaret på det er et like klart ja. La 2021 bli «samarbeidets år»!