Fagaktuelt

Proliferativ nyresyke (pkd) hos brunørret

Helene Wisløff
Trygve Poppe

Pharmaq Analytiq

Hanna Sæteraas Bjerke

Veterinær FoMAS

Pharmaq Analytiq mottok i oktober 2020 formalinfikserte organer fra to brunørret ( Salmo trutta ), vekt 10 gram, fra et kultiveringsanlegg i Rogaland der det ble observert svakt forøket dødelighet, svimeadferd i kar, mørkpigmentering av enkeltfisk samt tydelig oppblåst buk (figur 1). Ved obduksjon ble det påvist bleke gjeller, blekt hjerte, grålig lys lever, svullen milt, væske i bukhulen og svært svullen og «fleskete» nyre (figur 2).

Ved histologisk undersøkelse av nyrene fra begge fisk fantes interstitiell bindevevsproliferasjon, betennelse og subkapsulære blødninger. I milten fra begge var det et varierende antall små nekroser og moderat bindevevsproliferasjon. I både nyre og milt ble det påvist relativt rikelig med runde strukturer, 13-15 µm i diameter, med ett til tre kjernelegemer, forenlige med presporogene stadier av parasitten Tetracapsuloides bryosalmonae (figur 3). Parasittene var ofte omgitt av en sone med makrofager. I lever ble det hos begge fisk påvist enkeltcellenekroser og multifokale nekroser av varierende størrelse.

Proliferativ nyresyke (PKD) forårsakes av parasitten T. bryosalmonae . Sykdommen forekommer både i settefiskanlegg og hos vill laksefisk i vassdrag og kan forårsake høy dødelighet.

T. bryosalmonae er en flercellet parasitt i gruppen Myxozoer. Parasittens hovedvert er mosdyr (bryozoer)* i ferskvann, og i disse gjennomgår den en kjønnet formering. Etter hvert produserer den sporer som er parasittens spredningsstadium. Sporene spres i vannet og kan infisere laksefisk gjennom huden. Parasittene spres med blodet hos fisken og kan påvises i de fleste organer (Veterinærinstituttets faktaark).

Figur 1. Brunørret med oppblåst buk. Foto: Hanna Sæteraas Bjerke.

Figur 2. Brunørret med blek lever og svært svullen og «fleskete» nyre. Foto: Hanna Sæteraas Bjerke.

Figur 3. Histologisk snitt fra milt fra brunørret med proliferativ nyresyke. Presporogene stadier av T. bryosalmonae (piler) omgitt av en smal sone med makrofager. Bar = 50 µm. Foto: Pharmaq Analytiq.

Sykdommen PKD utvikles som regel først når vanntemperaturen har vært over 15 °C i 14 dager, noe som betyr at sykdommen gjerne opptrer på sensommeren. I elver der det finnes mosdyr infisert med T. bryosalmonae og sommertemperaturene blir høye, vil laksefisk kunne være utsatt for PKD. 

Ved en undersøkelse utført av NINA og Veterinærinstituttet i 2007 ble T. bryosalmonae funnet i 15 av 18 undersøkte elver, og undersøkelsene antyder at parasitten kan finnes i mange vassdrag fra sørlige del av Nordland til Rogaland (NINA Rapport 259). Vassdragsreguleringer som medfører økt vanntemperatur, og den generelle klimautviklingen kan føre til økt forekomst av utbrudd med PKD.

Det aktuelle anlegget har i flere år hatt utfordringer med PKD på brunørret. Symptomer på enkeltfisk er ikke et uvanlig funn på sensommer og tidlig høst, og etter en varm og tørr sommer med lite vann kan PKD bli et stort problem med godt over 50 % dødelighet på årets generasjon av brunørret (0-åringer). Anlegget har ingen behandling av inntaksvann. På samme anlegg står stamfisk av brunørret (1-4 år gammel) og kultivert laks (fra rogn til sjøklar smolt). Det observeres ikke sykdom eller dødelighet hos disse fiskegruppene i forbindelse med PKD-utbrudd.

Ved PKD-utbrudd hentes det ut dødfisk to ganger daglig, og oksygentilførselen til vannet økes. Fisk med tydelig svimeadferd sorteres ut av dyrevelferdsmessige årsaker. I enkelte utbrudd med svært høy dødelighet har hele grupper med fisk blitt destruert. Fisk med påvist PKD vil ikke bli satt ut i fjellvann. Deler av fiskegrupper som fremstår som robuste og tilsynelatende uten ytre tegn på PKD, har blitt sortert ut og holdt som stamfisk på anlegget. Disse fiskegruppene utvikler ikke symptomer på PKD som 1-åringer, til tross for at neste års 0-åringer utvikler symptomer.

* Mosdyr er små vannlevende dyr som i det alt vesentligste er kolonidannende. Enkeltdyrene i en koloni kalles zooider. Koloniene danner synlige kalkaktige, geléaktige, moseliknende eller svampliknende belegg på planter og gjenstander under vann. De aller fleste mosdyrslekter er marine, men én gruppe ( Phylactolaemata ) lever i ferskvann. I Norge er det ti kjente arter av ferskvannsmosdyr. Blant disse er Cristatella mucedo og Fredericella sultana som begge er verter for T. bryosalmonae . Begge regnes som vanlige og er utbredt fra nord til sør. Kilde: Veterinærinstituttets faktaark.