Innledning

Luftveissjukdom hevdes å være den mest tapsbringende sjukdommen i framfôringsbesetninger for storfe. Forekomsten i slike besetninger i Norge er ikke kjent, men ved en gjennomgang av åtte norske framfôringsbesetninger ble det funnet behandlingsrater fra 0 til 30 prosent (1). Behandlingsraten i amerikanske feedlots er oftest mellom 10 og 35 % (2) og behandlingsrater på cirka 20 % er funnet i en fransk (3) og i en svensk studie (4). Til tross for at dette er et tema som vies stor oppmerksomhet, er luftveissjukdom hos storfe fortsatt et stort problem, som gir økonomiske tap, dårlig dyrevelferd og økt antibiotikabruk.

Luftveissjukdom hos storfe er et resultat av et samspill mellom verten, miljøet og agens. Transportstress, flytting og sammenblanding av dyr med ulik smittestatus og immunologisk bakgrunn er viktige årsaker til at luftveissjukdom er et problem i framfôringsbesetninger. Risikoen for utbrudd øker med økende besetningsstørrelse, og ved ugunstige miljøforhold. De virusene som har størst betydning for luftveisinfeksjon hos storfe i Norge regner vi med at er bovint respiratorisk syncytialvirus (BRSV) og bovint coronavirus (BCoV). Den norske storfepopulasjonen er dokumentert fri for bovin virusdiaré (BVD) og bovint herpesvirus type 1 (BHV-1) (5, 6), og det er ikke påvist Mycoplasma bovis hos storfe i Norge (7). Bakterier som Mannheimia hemolytica, Pasteurella multocida og Histophilus somni har stor betydning for sjukdomsutvikling, og det antas at disse bakteriene har størst betydning som sekundærinfeksjoner etter en virusinfeksjon eller annen påkjenning. Når det gjelder dyret selv, er det svært stor variasjon i mottakelighet for luftveisinfeksjon på kalvene som blir omsatt. Dette varierer og er avhengig av blant annet forekomst av maternale antistoffer, tidligere sykdom, avvenningstidspunkt, fôrtilgang og fôropptak, transportstress, alder og ernæringsstatus.

Bruk av vaksinasjon som en del av det forebyggende arbeidet mot luftveissjukdom hos storfe er utbredt internasjonalt, men omdiskutert i Norden. Det mangler nasjonale studier av både forekomst av luftveissjukdom i framfôringsbesetninger og effekt av vaksinasjon mot denne sjukdommen i norske framfôringsbesetninger. Artikkelforfatterne har erfaring fra flere store framfôringsbesetninger i Vest-Oppland, samt Genos tidligere testingsstasjon for ungokser på Øyer. Flere av disse besetningene har hatt store og vedvarende problemer med luftveissjukdom, noe som er svært tapsbringende og belastende. Antallet og størrelsen på framfôringsbesetningene er økende, og det er stort behov for å samle og dele kunnskap om forebyggende helsearbeid i disse besetningene. Vi vil derfor her dele våre erfaringer med vaksinasjon mot luftveissjukdom i to framfôringsbesetninger.

To kasuistikker

Observasjoner av sjukdom og behandling hos vaksinerte og uvaksinerte under utbrudd av BRD på testingsstasjonen på Øyer. 

Luftveissjukdom har til tider vært et stort helsemessig problem på Genos testingsstasjon på Øyer. Siden 2001 har alle NRF-kalver og kalver av gammel rase som er rekruttert inn til Geno vært samlet på denne testingsstasjonen. I underkant av 300 kalver har årlig kommet fra alle landets fylker. Luftveissjukdom og klauvspalteflegmone har vært de mest vanlige sjukdommene på stasjonen. En rekke miljøfaktorer har blitt forbedret, blant annet er dyretettheten redusert og det er lagt opp til minst mulig aldersspredning i gruppene. Til tross for dette har det i perioder vært høy insidens av luftveissjukdom. Dette toppet seg i et stort utbrudd i januar og februar 2011, og det er erfaring fra dette utbruddet som beskrives her.

Vi mener det er flere årsaker til utbruddet. Kapasiteten i mottaksrommet ble overskredet, slik at isolasjon etter ankomst ikke ble overholdt. Etablerte rutiner for vaksinering med Bovilis Bovipast RSP vet ble samtidig fraveket på grunn av leveringsproblemer. Mangelen på vaksine ble forsøkt løst ved å vaksinere kun halvparten av kalvene, og de vaksinerte og uvaksinerte individer var blandet i bingene. Undersøkelser av antistoffer mot BRSV og BCoV i serum fra kalvene ved ankomst tydet på at det var høy forekomst av luftveissjukdom i populasjonen de ble hentet fra.

Ved årsskiftet var det 265 dyr på stasjonen, halvparten av disse ble vaksinert med Bovipast Bovilis RSP. I løpet av utbruddet hadde to tredjedeler av dyrene symptomer på luftveissjukdom og 32 % av dyrene ble behandlet med antibiotika og NSAIDs. Fjorten dyr (5,3 %) døde eller ble avlivet. Hos okser som ble slaktet sju til elleve måneder etter utbruddet ble det funnet kroniske lunge- og pleura forandringer på 42 av 45 okser. Ti okser hadde hjerteanmerkninger (hypertrofi av høyre hjertehalvdel eller perikarditt). Data fra perioden viste omfattende tap knyttet til tapt tilvekst: Behandlede dyr hadde et vekttap på 6 % under sjukdomsperioden (varighet for vekttap var 5,1 dager), sammenlignet med 3 % for de som ikke fikk behandling (vekttap i 3,1 dager). Tilvekst for samtlige okser som var på testingsstasjonen under utbruddet var 111 gram mindre per dag gjennom innsettet enn neste års pulje. Behandlede dyr fra utbruddet i 2011 hadde en redusert tilvekst per dag på 150 g sammenlignet med de som ikke fikk behandling (8).

I vår kasuistikk har vi sammenliknet behandlingsfrekvens og dødelighet hos 92 kalver som var fra seks til ni måneder gamle. Vi har utelatt de 79 eldste oksene da disse var oppstallet i en annen avdeling og kun hadde lette symptomer på luftveissjukdom. De 96 yngste kalvene er også utelatt da de kun var vaksinert en gang fordi de hadde stått mindre enn tre uker i besetningen. I denne gruppen ble 46 kalver behandlet og fire døde.

I studiepopulasjonen var det 20 vaksinerte og 72 uvaksinerte kalver. Disse hadde ankommet besetningen mer enn seks uker før utbruddet, de var seks til ni måneder gamle og vaksinert to ganger. I denne gruppen var det 39 behandlede og ti døde (Figur 1). Andelen behandlede (5 %) var betydelig lavere hos de vaksinerte kalvene enn hos de uvaksinerte (53 %). Denne forskjellen var signifikant (p < 0.001, beregnet med Fisher’s exact test). Det var også betydelig lavere mortalitet blant de vaksinerte kalvene (ingen døde blant de vaksinerte og 14 % av de uvaksinerte), men denne forskjellen var ikke signifikant (p >0,1, beregnet med Fisher’s exact test).

Erfaring med systematisk vaksinasjon i en stor framfôringsbesetning i Vestoppland

Det er iverksatt vaksinasjonsprogrammer i flere store sluttfôringsenheter i Vest-Oppland. I denne kasuistikken har vi evaluert effekten av vaksineringen hos en stor sluttfôringsenhet. Besetningen ble valgt fordi det var den første store framfôringsbesetningen hvor systematisk vaksinering mot luftveissjukdom ble iverksatt. I besetningen fôres det utelukkende fram innkjøpte kalver. Fôringsdyrene oppstalles i flere fjøs med naturlig ventilasjon, gruppert etter størrelse. De fôres med fullfôr. I besetningen har det hvert år blitt kjøpt inn 650-1000 oksekalver.

Fra 2014 ble selgerbesetningene pålagt vaksinering og revaksinering før salg. Egne og kollegers erfaring tilsier at dette ble gjennomført noe suboptimalt. Fra 2016 har derfor følgende vaksinasjonsopplegg blitt gjennomført:

• Kalvene tas inn i eget mottaksfjøs i grupper på cirka 15 stk etter ankomst

• Kalvene får første vaksinedose 3-7 dager etter ankomst, forutsatt fravær av klinisk luftveissjukdom.

• Revaksinering blir utført 4 uker etter første vaksinering.

• Kalvene flyttes til neste fjøs og blandes inn i større grupper 2 uker etter revaksinering.

I september 2016 ble hele besetningen, med unntak av de største dyra over cirka 500 kg levendevekt, vaksinert og revaksinert i tidsrommet september til og med november. Deretter ble det vaksinert rutinemessig ved hvert innkjøp etter regimet beskrevet over.

Forekomsten av luftveissjukdom i denne besetningen ble kartlagt i perioden 2012-2018. Inklusjonskriterier for registrering av behandling var følgende:

1. Dyret skal kun ha vært behandlet mot lungebetennelse uten tilleggsdiagnoser.

2. Etterbehandlinger registreres ikke.

3. Residiv av luftveissykdom etter «friskmelding» registreres som ny behandling

Antall behandlinger av luftveissjukdom i besetningen er oppsummert i figur 2. Det har vært en betydelig reduksjon i antall behandlinger fra 2012 til 2018. Særlig tydelig har reduksjonen vært fra 2013 til 2014, og fra 2015 til 2016. Dette sammenfaller med tidspunktene for iverksetting av vaksinasjon mot luftveissjukdom der vaksinering av kalv hos selger ble gjennomført fra og med 2014, og systematisk vaksinering ble gjennomført i besetningen fra 2016.

Diskusjon

Effekt av vaksinering i de beskrevne besetningene

De to kasuistikkene som er gjengitt her viser eksempler på at vaksinering som ledd i forebyggende arbeid i framfôringsbesetninger har vært assosiert med lavere forekomst og alvorlighetsgrad av luftveisinfeksjon hos storfe. Vaksinasjon mot luftveissjukdom ved ankomst til framfôringsenheter er svært utbredt verden over (9), men det er motstridende resultater hva gjelder vaksineeffekt i undersøkelsene som er utført (10, 11, 12). Mangelen på entydige resultater i favør av vaksinering kan skyldes flere faktorer. Få av studiene er gjort med naturlig eksponering i framforings- besetninger (10, 11), og blant studiene som er gjort under slike forhold, er det ofte svakheter i studiedesign. For eksempel er det flere studier der både vaksinerte grupper og kontrollgruppa har fått vaksiner mot andre luftveisagens (9). Videre er luftveissjukdom et sammensatt problem, som kan forårsakes av mange agens. På grunn av disse forholdene er det helt nødvendig å se vaksinasjon i sammenheng med øvrig forebyggende arbeid i besetningen (se egen faktaramme om dette). Vi mener imidlertid at vaksinering hører med som et av flere verktøy i det forebyggende arbeidet i slike besetninger.

Det beskrevne utbruddet på Genos testingsstasjon på Øyer var det mest alvorlige utbruddet som har vært i denne besetningen. Utbruddet førte til store tilveksttap og lidelser, både for behandlede og ubehandlede dyr. Antistoffundersøkelser av serum og virusisolat fra kalvene viste at BRSV trolig var utløsende årsak til lungesjukdommen. Utbruddet er grundig dokumentert, både fordi det utspilte seg på en testingsstasjon, og fordi det pågikk et forskningsarbeid som omfattet besetningen (8). Etter at vaksinering på alle dyra i besetningen ble igangsatt har symptomer på luftveissjukdom vært mildere, dødeligheten lavere og residivfrekvensen har gått ned. Observasjonene av forløpet hos vaksinerte og uvaksinerte dyr som er beskrevet her illustrerer også dette.

I den beskrevne framforingsbesetningen i Vest-Oppland ble vaksinering mot luftveissjukdom assosiert med en reduksjon i antall behandlinger. Innføring av systematisk vaksinering ser ut til å ha redusert morbiditeten til en fjerdedel av det den var før vaksinering ble satt i gang.

Forebyggende tiltak mot luftveissjukdom i framfôringsbesetninger

• Godt miljø i husdyrrommet er grunn-leggende: Dyretetthet, aldersspredning i dyregrupper, luftkvalitet, fuktighet, trekkfri og tørr liggeplass, tørt gjødselareal, rent og tilstrekkelig drikkevann og god fôrhygiene er viktige stikkord.

• Stressfaktorer knyttet til transport og flytting bør unngås i størst mulig grad.

• Innkjøpte dyr bør ha så lik immunologisk og smittemessig bakgrunn som mulig. Det bør tas imot dyr fra så få leverandører som mulig. Faste avtaler er en fordel.

• Kalvene bør være robuste med god helsetilstand, de bør komme i grupper og gruppene skal fylles innen korte tidsintervaller (maks 1 uke, helst samme dag). Gruppestørrelse avhenger av hvert enkelt fjøs sine mottaksfasiliteter og det skal være mulig for kjøper å avtale dette med omsetter. 

• Sluttfôringsenheten bør ha mottaksfjøs/mottaksbinger, adskilt fra den øvrige delen av besetningen og med gode luft og oppstallingsforhold. Det virker å være mest gunstig om ikke gruppestørrelsen i hver binge overgår 15-20 dyr. 

• Når dyra ankommer oppstalles de i egnede grupper, fôres restriktivt og med gradvis opptrapping (for kraftig fôring fra starten av gir ofte ubalanse i fordøyelsessystemet økt risiko for lungesykdom). 

• I noen storfeproduksjoner kan være nyttig å gjennomføre vaksinasjon mot luftveissjukdom. Vaksineringen må utføres nøyaktig og i tråd med produsentens anbefalinger. En stor nok andel av populasjonen må vaksineres til å oppnå flokkimmunitet. Vaksinering eller ikke vaksinering er en kost-nyttevurdering i hver enkelt besetning, og bør gjøres sammen med andre forebyggende tiltak. Vaksinering og revaksinering må gjøres til riktig tid, med riktig medisinhåndtering, og på en måte som ivaretar HMS for bonde og dyrlege, og er lite belastende for dyra.

• Eksempel på protokoll for vaksinasjon: Hvis symptomfrihet ved og etter ankomst, vaksineres kalvene med for eksempel Bovilis Bovipast RSP 3-7 dager etter ankomst, revaksineres etter 4 uker og kan flyttes fra mottaket 6 uker etter ankomst. Ved symptomer på lungesykdom ved ankomst, avventes vaksinering og flytting fra mottaket forsinkes tilsvarende. Man bør tilstrebe 100 % vaksinasjonsdekning hos de rene sluttfôringsenhetene for å oppnå størst mulig grad av flokkimmunitet.

Spesielle forhold vedrørende framfôringsenheter

Siden sluttfôringsenhetene kjøper inn opptil flere hundre kalver årlig fra et stort geografisk område, vil et innsett ofte bestå av kalv fra mange titalls kommuner og mange fylker. Dette gjør at sjukdomsproblemene i disse besetningene ikke alltid kan sammenliknes med de vi kjenner fra tradisjonelle melkebruk, og ofte krever en annen tilnærming. Luftveissjukdom er å regne som det største problemet i disse besetningene, både dyrevelferdsmessig og økonomisk, og fører til høyt antibiotikaforbruk.

Sluttfôringsenhetene er et resultat av spesialisering av storfeproduksjonen, der det i økt grad er egne melkebruk og egne sluttfôringsenheter. Fordelen med denne spesialiseringen er blant annet at den kan gi økt kvalitet hos begge produsenttypene; mer rasjonell drift, mer egnede grupper med tanke på alder og vekt i oppfôring og mer rasjonelle puljestørrelser til slakt. Kalvene kjøpes stort sett inn via livdyromsetningen på slakteriene og transporteres fra et spredt geografisk område. Fordelene med innkjøp via omsetter og fra store geografiske områder er at det gir god tilgang på kalv for å opprettholde kontinuerlig produksjon samt at oppkjøper får grupper i samme alder og størrelse. Utfordringene er at det øker transportstress og gir sammenblanding av kalver med forskjellig immunstatus og smittestatus, som igjen øker smittepresset.

En kompliserende faktor er at det noen ganger er vanskelig å samle ønskede gruppestørrelser innenfor et rimelig tidsrom, noe som gjør det vanskelig å etablere grupper i mottak og benytte seg av alt-inn-alt-ut-prinsipp i mottakene. Logistikken hos livdyromsetterne har et forbedringspotensiale og det er viktig å utbedre dette for å oppnå maksimal effekt av forebyggende tiltak hos sluttfôringsenheten.

Konklusjon

Effekten av vaksinasjon mot luftveissjukdom er omdiskutert, og det mangler gode studier både nasjonalt og internasjonalt. Vår erfaring er imidlertid at dette er et nyttig verktøy i visse typer besetninger. I denne artikkelen har vi vist to eksempler på at systematisk vaksinering mot luftveisinfeksjon har blitt fulgt av redusert forekomst av luftveissjukdom og dermed redusert dødelighet og antibiotikabruk, økt tilvekst og bedret dyrevelferd.

Spesialiseringen av storfekjøtt-produksjon har både fordeler og ulemper, og medfører andre utfordringer enn i tradisjonelle storfebesetninger. Det er svært viktig at både privatpraktiserende veterinærer og husdyrnæringas organisasjoner driver forebyggende helsearbeid også i disse besetningene.