Debatt

Skal kurs i inseminering av storfe være en del av veterinærutdanningen?

Lisbeth Hektoen

Leder Studieutvalget, NMBU Veterinærhøgskolen

Anne Storset

Dekan, NMBU Veterinærhøgskolen

Kurs i inseminering av storfe krever trening på levende dyr. Mange av våre studenter vil aldri benytte seg av ferdighetene et slikt kurs gir. Insemineringskurs har derfor ikke vært gitt til alle våre veterinærstudenter på mange år. Framover planlegger NMBU Veterinærhøgskolen å holde insemineringskurs i omtrent samme omfang som i dag, men som etter- og videreutdanningskurs. Det vil bidra til at studenter både i Norge og i utlandet, og veterinærer med behov for kurs, får et mer fleksibelt tilbud.

Student på kull 21 ved veterinærstudiet, Ole Helge Holck-Dykesteen, er bekymret for at insemineringskurset på storfe skal tilbys som et etter- og videreutdanningskurs. Vi vil gjerne oppklare noen sider av denne saken.

Trenger kurs for å jobbe med kunstig inseminering

I mange områder i landet er inseminering av storfe en viktig del av praksisen for produksjonsdyrveterinærer og en ferdighet veterinærer i vaktsamarbeid må ha. Geno, som er den dominerende leverandøren av storfesæd i Norge, krever kurs for å kunne utføre dette oppdraget. Det er likevel gode grunner for at kurset ikke bør gis som en del av utdanningen for alle veterinærstudenter ved NMBU Veterinærhøgskolen.

Insemineringskursene gjennomføres med trening på levende dyr på slakteri som en del av undervisningen. Dyra på slakteriet kan være stresset etter transport og de færreste er i brunst. Selv om kurset likevel kan gjennomføres på en forsvarlig måte, ønsker vi av dyrevelferdshensyn å begrense antall dyr som benyttes til formålet. Mange av våre studenter vil ikke få behov for et slikt kurs i sin yrkesutøvelse. Derfor mener vi det er riktig at kurset så langt som mulig begrenses til deltakere som har et reelt behov for denne ferdigheten. I tillegg har vi begrenset tilgang til dyr på slakteriene. Ved å begrense antall kursdeltakere er det også lettere å sikre tilstrekkelig trening for den enkelte kursdeltaker.

Fra og med kull 2002 har insemineringskurs derfor vært et tilbud til studenter som har valgt fordypning i produksjonsdyrmedisin og mattrygghet, og til enkelte andre studenter med dokumentert behov for kurs. Kurset har kommet i tillegg til annen undervisning og er ikke nødvendig for å fullføre veterinærstudiet. Vi har årlig holdt kurs for 20-25 studenter, men vi ønsker å gjøre kursene enda mer målrettet. Når vi nå får kull på 90 studenter og ingen mulighet for behovsprøving gjennom valg av fordypningsretning, vil det være feil bruk av dyr og lite hensiktsmessig bruk av undervisningsressurser å tilby insemineringskurs til alle studenter på Veterinærhøgskolen.

Tilby kurs kun til de som trenger det

At vi ikke kan la 90 studenter trene seg på inseminering på levende dyr når mange ikke vil få bruk for denne ferdigheten, tror vi de fleste har forståelse for. Vi mener det er bedre å tilby kurset til dem som skal jobbe med storfe og trenger denne ferdigheten, uavhengig av om de er utdannet hos oss på Veterinærhøgskolen eller ved utenlandske læresteder. Ved NMBU har vi Senter for etter- og videreutdanning (SEVU). De vil stå for kurset, med undervisere fra fagmiljøet på Veterinærhøgskolen. Kurs i inseminering av storfe er heller ikke en del av veterinærstudiet ved utenlandske læresteder, det har vært spesielt for Norge. Ved å tilby insemineringskursene som etter- og videreutdanningskurs vil vi også bidra til et mer fleksibelt kurstilbud for denne gruppen.

NMBU Veterinærhøgskolen samarbeider med Geno om innhold og utvikling av insemineringskursene på storfe. Vi vil forsøke så godt vi kan å legge våre kurs til tidspunkt som passer best mulig for våre studenter. Ved å koordinere tidspunktene for kursene bedre, tror vi også at kurstilbudet totalt sett vil bli bedre.

Informasjonsflyt

Det er beklagelig at studentene våre opplever at de har fått mangelfull informasjon i denne saken. Vi ønsker at det alltid skal være enkelt å stille spørsmål og få svar. Informasjon har vært gitt gjennom studentorganisasjonene, men vi ønsker ikke å diskutere detaljene i informasjonsflyten i Veterinærtidsskriftet. Det kan vi ta ansikt til ansikt.