Fagaktuelt
Informasjonsartikkel: Norske hunderaser og krysningsprosjekter

Krysningsprosjekter – hva er egentlig det?

Tema Hundeavl

På oppfordring av Norsk veterinærtidsskrift er vi bedt om å beskrive krysningsprosjekter på hund, slik de er gjennomført på norske hunderaser.

Astrid Indrebø

Tidligere leder av Norsk Kennel Klubs Helseavdeling

e-post: aindrebo@online.no

Frode Lingaas

Professor, faggruppe medisinsk genetikk

NMBU Veterinærhøgskolen

Dunker og jeger avbildet etter en vellykket harejakt.

Foto: Vigdis Ovesen.

Krysningsprosjekter i hundeavlen innebærer kontrollert tilførsel av avlsmateriale fra én populasjon (i denne sammenheng kalt rase) inn i en annen rase. Dette kan være et nyttig verktøy i arbeidet med å bedre en rases helsetilstand, atferd og bruksegenskaper og for å øke den genetiske bredden. For at et slikt krysningsprosjekt skal ha en ønsket effekt, må det baseres på fagkunnskap og samarbeid og med nøye kontroll med hensyn til helse, atferd og andre egenskaper. Dette må gjøres både av hunder som skal inngå i prosjektet fra den opprinnelige populasjonen man ønsker å forbedre, og selvsagt også av de hundene som krysses inn i rasen. Avkommene etter første generasjon må også gjennomgå en nøye kvalitetssikring, både når det gjelder helse, atferd og eksteriør. Dette må ofte gjøres gjennom flere generasjoner før prosjekthundene kan inngå som en del av den opprinnelige populasjonen.

Et vellykket krysningsprosjekt er avhengig av inngående kunnskap om de to rasene som krysses sammen, både når det gjelder bruksegenskaper og eventuelle arvelige, eller mistenkt arvelige, problemer som finnes i den rasen som skal krysses inn. Det er derfor ønskelig å sjekke de aktuelle avlsdyrene, fortrinnsvis også deres nære slektninger, for viktige egenskaper. Risikoen for å føre nye problemer inn i rasen må reduseres så langt det er mulig. En slektskapsdatabase med tilgjengelige kvalitetssikrede diagnoser er grunnleggende.

Uansett hvor godt man kvalitetssikrer helsedata og stambøker, er det en forutsetning med et tett og godt samarbeid med raseklubb og de som i praksis må gjennomføre prosjektet, nemlig oppdretterne og deres valpekjøpere. De som overtar en slik prosjekthund, må blant annet være villig å la den ha et visst antall kull (ett eller to) med godkjente partnere av den opprinnelige rasen – eller forplikte seg til at hunden ikke skal brukes i avl dersom den ikke oppfyller de fastsatte helsekravene.

Kan Norsk Kennel Klub (NKK) igang- sette krysningsprosjekt i en hvilken som helst rase?

NKK har det overordnede ansvaret for avl av rasehunder som skal registreres i NKKs database, men forvaltningen av den enkelte rasen ligger hos den enkelte raseklubb; raseklubbene er NKKs eiere. Selv om en raseklubb ønsker å sette i gang et krysningsprosjekt, er man avhengig av godkjenning fra rasens hjemland. Norge er hjemland for 7 raser: norsk elghund grå og norsk elghund sort (det er langt mer enn fargen som skiller disse to rasene), harehundrasene dunker, haldenstøver og hygenhund samt norsk buhund og norsk lundehund.

Fleksibilitet: De to bildene av renrasede lundehunder er en demonstrasjon av fleksibilitet i nakke og lemmer. Hundene er helt avslappet og sammen med en eier som de er trygge på. Fleksibilitet hos lundehund skal ikke demonstreres på eksteriørutstilling, fordi de kan reagere på at fremmede prøver dette. Hundene gjør disse bevegelsene spontant når de er i aktivitet eller hvile. Alle renrasede lundehunder har denne fleksibiliteten. Gjennom seleksjon og kontrollert avl vil disse anatomiske særegenhetene bli bevart også når hunder fra krysningsprosjektet krysses inn i den opprinnelige lundehundstammen.

Foto: Arild R. Espelien.

Krysningsprosjekter i norske hunderaser

I regi av de respektive rase-klubbene i samarbeid med NKK og NMBU gjennomføres det krysningsprosjekter i 4 av de 7 norske rasene.

Norsk lundehund

Norsk lundehund er en norsk kulturarv fra svært gammel tid, og er en av de mest unike hunderasene man kjenner til. Rasen er nært knyttet til kystkulturen i Norge, som en svært viktig hjelper ved jakt på lundefugl i ur og huler langs kysten. De eldste beskrivelsene av lundehunden er fra middelalderen, rundt 1500-tallet, men det er ikke usannsynlig at slike hunder fantes allerede under vikingtiden (1).

Lundefuglen hekker i kolonier og graver ut jordganger på 1-2 m med et lite hulrom innerst hvor de bygger reiret. De kan også legge reiret i små naturlige hulrom, i steinur eller bergsprekker. Lundehundens fortreffelighet i jakt på lundefugl skyldes helt unike anatomiske særtrekk som skiller den fra alle andre hunderaser. Den har flere godt bevegelige tær med beinfeste både på forbein og bakbein enn vanlige hunder (polydactyli) som gjør den godt egnet til å klatre i ur, og den har hyperfleksibilitet både i nakke og lemmer som gjør at den kan komme til på steder hvor det ville vært tilnærmet umulig for andre hunder.

Lundehunden har vært gjennom flere genetiske flaskehalser gjennom historien. Problemene startet da jakt med hund ble erstattet av jakt med garn som ble spent over ura hvor lundefuglen bodde inne i sine huler. Lundehunden var ikke lenger viktig for jakten, og antallet ble kraftig redusert. Deretter førte valpesykeepidemier rasen inn i to svært alvorlige genetiske flaskehalser. I 1943 tok valpesyken livet av de aller fleste hundene som var igjen i Lofoten; det er angitt at kun 3 hunder overlevde der. En oppdretter på Hamar, Eleanor Christensen, hadde fattet interesse for denne svært spesielle rasen, og hadde i 1939 startet et oppdrett av rasen. Etter valpesykeepidemien sendte hun noen hunder tilbake til Svolvær; disse hundene ble grunnlaget for en ny stamme. Men så kom valpesyken til Østlandet, og kun én hund overlevde på Hamar. I 1960-64 ble Måstad, stedet hvor lundehundene fremdeles fantes, tilnærmet avfolket. To kullsøsken, en tispe og en hannhund, samt to halvbrødre ble sendt til Østlandet. I tillegg fantes en ubeslektet hannhund i Midt-Norge. Disse fem hundene er grunnlaget for dagens lundehunder. Raseentusiaster har gjort en formidabel innsats for å bygge opp igjen rasen og bevare dens helt unike egenskaper, men den genetiske variasjonen i rasen er naturlig nok svært lav. Siste fem år er det årlig registrert gjennomsnittlig 115 lundehunder i NKK. Gjennomsnittlig kullstørrelse er i underkant av 3 valper (2, 3).

I 2014 startet Norsk Lundehund Klubb (NLK) i samarbeid med NKK og fagmiljøer ved Veterinærhøgskolen og NMBU et krysningsprosjekt for å redde fremtiden for denne norske kulturarven. Målsetningen er å øke den genetiske bredden og bedre lundehundens helse og velferd ved å øke fertiliteten og redusere risikoen for å utvikle tarmsykdommen intestinal lymfangiektasi, som er svært utbredt i rasen. Gjennom seleksjon og kontrollert avl vil rasens anatomiske særtrekk bli bevart.

I samarbeid med fagmiljøene ble det besluttet å krysse inn tre raser: norsk buhund, norrbottenspets og islandsk fårehund. På grunn av lundehundens relativt dårlige fertilitet og fordi innkrysningsrasene er større enn lundehunden, besluttet raseklubben å bruke tisper fra disse andre rasene som så ble paret med lundehund hanner. Hunder fra disse kombinasjonene blir i de senere generasjonene paret med lundehund. Alle kombinasjoner må godkjennes av NLK og NKKs veterinærer, i samarbeid med NMBU. Alle krysningsvalper blir registrert i et X-register hos NKK og forvaltet som en egen sidepopulasjon. Valpene i X-registeret vurderes nøye med hensyn til helse, gemytt og eksteriør. Utvalgte individer fra førstegenerasjon krysningshunder pares med ordinære lundehunder og danner nye generasjoner i X-registeret. Innregistrering av etterkommere av krysningene i det ordinære registreringssystemet kan bare gjøres når vurdering av eksteriør og temperament samt undersøkelse av helse viser at målet med krysningsprosjektet er oppnådd og resultatet er godkjent av NLK og NKK. To hunder av norsk buhund er krysset inn i rasen, med 8 valper i første generasjon (F1), 38 i andre generasjon (F2) og 7 i tredje generasjon (F3). Det er krysset inn to islandske fårehunder (F1: n=4, F2: n=4, F3: n=3) og foreløpig kun en norrbottenspets (F1: n=4) (4, 5).

Kulturarv: Norsk lundehund er en norsk kulturarv fra svært gammel tid, og er en av de mest unike hunderasene man kjenner til.

Foto: Vibeke Brath

Norske harehundraser

I motsetning til jakten av lundefugl med lundehund som tidligere foregikk i Norge, har jakt av hare med harehunder vært drevet i det meste av Europa gjennom mange hundre år. Mange land har sine egne nasjonale harehundraser, og det finnes følgelig en lang rekke harehundraser.

Norge er hjemland for tre harehundraser: dunker, haldenstøver og hygenhund. De er alle tallsmessig små, og rasene finnes nesten utelukkende i Norge. For å bedre jaktegenskaper og helse og for å øke den genetiske bredden i rasene ble det i 1989, etter initiativ fra Norske Harehundklubbers Forbund (NHKF) åpnet for å starte krysningsprosjekter hos de norske harehundene. Prosjektene gjennomføres i et samarbeid mellom de respektive raseringene i NHKF, NKK og Veterinærhøgskolen (v/Frode Lingaas).

Felles for disse krysningsprosjektene er at innkrysning bare kan gjennom-føres etter en langsiktig plan som sikrer ivaretagelse av gode jakt-egenskaper, mentalitet og helse, samtidig som man sikrer viktige rasetypiske karaktertrekk og god genetisk bredde i rasen.

Hygenhund: I rasen hygenhund er det, i tillegg til dunker, krysset inn hamiltonstøver og finsk støver.

Foto: Vibeke Brath

«Specialklubb for Norske Harehunde» ble stiftet i 1902. På den tiden var de norske harehundene en sammensatt gruppe av uensartede typer, og formålet var «å redde fra fullstendig ødeleggelse de rester vi har igjen av våre gamle harehundstammer». De norske harehundene ble da delt i to raser: Dunker (etter kaptein W C Dunker som hadde avlet frem «dunkertypen» på 1800-tallet), og «hygentypen» (etter prokurator Hans Fredrik Hygen som hadde avlet frem rød/hvite hunder). Disse to rasene ble i en kort periode slått sammen til norsk harehund i 1925, men ble skilt igjen i 1934 (6).

Dunker er den tallmessige største av de norske harehundrasene, med gjennomsnittlig 135 registrerte valper pr år siste 10 år. De første innkrysningene i dunkerrasen ble gjort med hamiltonstøver, og senere også med finsk støver og hygenhund. I rasen hygenhund er det, i tillegg til dunker, også krysset inn hamiltonstøver og finsk støver. Haldenstøver er, i tillegg til norske rasene, krysset med finsk støver.

En kryssparing skal godkjennes av avlsrådet i samarbeid med Veterinærhøgskolen. Valpene i et krysningskull blir i NKK registrert i X-registeret. I krysninger mellom de norske rasene avgjør avlsrådet hvilken av de to rasene den enkelte valpen i kullet skal registreres som. Ved andre krysninger, som med hamiltonstøver eller finsk støver, registreres valpene som den norske rasen de er krysset inn i. X-registrerte hunder kan brukes i avl etter godkjenning av avlsrådet. Valpene i denne generasjonen blir registrert i NKKs vanlige register.

Årsaken til at krysninger i de norske harehundrasene ikke må igjennom flere generasjoner med X-registrering for å inngå i den opprinnelige rasepopulasjonen, er at disse rasene i utgangspunktet er ganske like raser. De har i stor grad samme opprinnelse og bruksområde. Selv om populasjonene er relativt små, gjør krysningsprosjektet at den genetiske bredden er god. Hundene blir gamle og har lite helseproblemer. Gjennomsnittlig kullstørrelse ligger mellom 6,5 og 8 valper for de ulike rasene (2,6).

Hva skal til for å starte et krysningsprosjekt?

  • Godkjenning fra det som er anerkjent som rasens hjemland av den verdensomspennende kynologiske organisasjonen FCI (Fédération Cynologique Internationale)

  • Samarbeid mellom rasemiljøer og fagkompetanse på genetikk og helse (prosjektgruppe)

  • Finne raser som kan tilføre de egenskapene man ønsker å forbedre
    – Unngå å importere nye problemer til rasen

  • Finne egnede hunder som oppfyller alle helsekrav og kan inngå i prosjektet

  • Finne oppdrettere som er villige til å oppdrette prosjekthunder, inkludert gjennomføre alle nødvendige helseundersøkelser

  • Finne eiere til prosjekthundene som er innforstått med hvordan prosjekthundene skal følges opp og eventuelt brukes videre i avl etter godkjenning av prosjektgruppen

Det er viktig å huske at et krysningsprosjekt vanligvis ikke skal være en «engangshendelse», men kan være noe som foregår med jevne mellomrom. Hvis en krysser inn bare en eller noen få hunder som «brukes i hele rasen» kommer man ikke stort lenger. For de norske harehundrasene er det nettopp det som skjer; man bruker krysninger som en mulighet til jevn tilførsel av genetisk materiale, det vil si en tilfører genetisk materiale først en gang, og gjør det på nytt «etter en passe tid». Fordelen er at raseklubbene ikke må forhaste seg og har god tid til å sørge for at en tar vare på rasetypiske egenskaper og gir god tid til å vurdere aktuelle avlskandidater. Det gir også en god mulighet til å ta inn «de beste» hundene fra andre raser. Tanken er at en har muligheten til å bruke hannhunder som er mye brukt i en annen rase. Det betyr at en ved å se på avkom av hunden i den andre rasen, kan få et godt bilde av jaktegenskaper, helse og atferd i en «avkomsgransking» i den andre rasen. Samtidig unngår en fare for matadoravl ved at en slik veldokumentert hannhund ikke er brukt i de norske rasene før. Ved neste anledning velger en å gjøre samme øvelse med en annen veldokumentert hannhund, gjerne fra en annen rase. På denne måte kan en sørge for jevn tilførsel av ønskede egenskaper, opprettholdelse av rikelig med genetisk mangfold, samtidig som man tar vare på rasetypiske egenskaper ved de norske rasene/genressursene. For de norske rasene blir det litt som å «skifte motor» i et viktig kulturhistorisk karosseri.

Haldenstøver: I rasen haldenstøver er det krysset inn finsk støver samt de norske harehundrasene dunker og hygenhund.

Foto: Vibeke Brath

Bevaring av genmateriale fra de norske rasene

I samarbeid med Norsk Genressurs-senter startet NKK og raseklubbene for de norske hunderasene på 90-tallet et prosjekt med langtidslagring av frossen sæd fra de norske hunderasene, med unntak av norsk elghund grå som er en tallmessig stor rase, både i Norge og i utlandet. Målsetningen er at det skal fryses tilstrekkelig sæd til inseminering av minst 3 tisper fra i alt 10 hannhunder av hver rase. Sæden er lagret i NKKs sædbank som en fremtidig genressurs. Dersom det viser seg at enkelte av hannhundene bærer uheldige egenskaper, destrueres sæden. Noe av sæden kan brukes etter søknad fra raseklubbene, under forutsetning av at det fylles opp med sæd fra andre hunder.

Figur 1. Et eksempel på et prinsipp for innkrysning slik det delvis er gjort på harehundene (fra ~1990). Tanken er en eller flere generasjoner med «utkrysning» med x-registrering først, kombinert med kvalitetskontroll. Målet er til slutt tilførsel av genetisk materiale/variasjon uten at det går på bekostning av de gode rasetypiske egenskapene en ønsker å beholde.

Godkjenning av nye raser – eller varianter av samme rase

Dunker. I rasen dunker er det krysset inn hamiltonstøver, finsk støver og hygenhund.

Foto: Vibeke Brath.

NKK sammen med de nordiske landene har vært en aktiv pådriver internasjonalt for å øke muligheten for å krysse raser og varianter av raser hvor det er nødvendig å øke den genetiske variasjonen og bedre helsetilstanden. I 2015 vedtok FCIs General Assembly “FCI general and breed-specific guidelines about crosses of breeds and breeds variants (7).” (Fédération Cynologique Internationale er et internasjonalt forbund av nasjonale kennelklubber. NKK deltar her, red.anm.) Dette var en stor seier for den sunne fornuften. I endel raser finnes det ulike varianter av en og samme rase (det vil si at de har samme FCI rasenummer). Tidligere kunne slike varianter ikke krysses med mindre rasens hjemland hadde tillatt det. Med dette vedtaket er det imidlertid opp til den nasjonale kennelklubben i samarbeid med den respektive raseklubben å avgjøre hvorvidt paring av ulike varianter kan tillates. Det er gitt visse retningslinjer for hvordan varianter kan pares, blant annet at de skal pares med nærmeste størrelsesvariant (som blant annet hos puddel, meksikansk nakenhund og dachshund), ikke pare varianter som vil gi en ufunksjonell pelstype (som paring av strihåret og langhåret dachshund som vil gi en svært lang pels som er ytterst ufunksjonell hos en jakthund – samme pelstype som hos bichon havanais) eller pare to hunder med fargen merle (som skyldes et dominant gen som er letalt hos homozygote individer). Det er også åpnet for at noen nært beslektede raser kan pares sammen uten å søke rasens hjemland. Ved krysning av varianter av samme rase eller de nært beslektede rasene som står på FCI sin liste, vil avkommene også i førstegenerasjon registreres i kennelklubbens ordinære stamboksregister, det vil si ikke i et X-register.

Haldenstøver, 8 uker.

Foto: Vibeke Brath.

NKK har også arbeidet for å redusere antallet av nye raser, og isteden godkjenne nye populasjoner som varianter av eksisterende raser slik at de kan krysses uten godkjenning
fra rasens hjemland. En ny rase som består av krysning mellom to allerede godkjente raser, vil nå ikke kunne bli godkjent som egen rase av FCI. Det er utarbeidet regler for god-
kjenning av nye raser i FCI, basert blant annet på grunnlag av størrelsen på rasepopula-
sjonen og/eller den effektive populasjonen samt evaluering av resultater av helse og atferd gjennom flere generasjoner (8).
FCI godkjenner i dag 346 raser. I NKK ble det i perioden i 2014-2018 registrert hunder fra 226 ulike raser, hvorav 17 av disse rasene finnes i to eller flere varianter, til sammen 53 varianter (9).

Referanser

  1. Ingvild Espelien, red.: Lundehundboka. Norsk Lundehundklubb 2015 (ISBN 978-82-419-0863-7).

  2. Tønnesen R, Borge KS, Nødtvedt A, Indrebø A: Canine perinatal mortality: a cohort study of 224 breeds. Theriogenology 2012; 77: 1788-1801.

  3. Norsk Lundehund: Rasespesifikke avlsstrategier (RAS). https://www.nkk.no/getfile.php/132148-1528360463/Filer/RAS/RAS/Norsk%20lundehund%20RAS%20v1.pdf

  4. Espelien I, Gautun H, Wagtskjold L: Norsk Lundehund Klubbs krysnings- prosjekt. Hundesport 2021 nr 2:16-20.

  5. http://lundehund.no/index.php/ krysningsprosjektet1/gjennomforte- paringer-og-valper

  6. Norske Harehundklubbers Forbund: Rasespesifikke avlsstrategier (RAS). https://www.nkk.no/getfile.php/134298-1528359017/Filer/RAS/RAS/Harehundrasene%20RAS.pdf

  7. http://www.fci.be/nomenclature/docs/SCI-REG-CRO-RAC-VAR.pdf

  8. http://www.fci.be/en/FCI-Scientific-Commission-71.html

  9. Indrebø A: Oppdretterskolen, bind 1: Genetikk og avl. Norsk Kennel Klub 2020, s 113 (ISBN 978-82-90430-41-7).