Megarden

På denne Blaas-reisen tilbakelegger forfatterne 25 km gjennom den kuperte Vinstra-dalen. Vi passerer Kvikne og Tverrbygda før landskapet vider seg ut og vi er i Skåbu, der vi til slutt kan sette føttene på historisk og vigslet grunn, på Megarden. Før vi går inn på beskrivelsen av Blaas kirke vil vi gi en beskrivelse av bygda Skåbu og garden Megarden. Skåbu er ei av Norges høyest beliggende jordbruksbygder, med gårder 850-900 moh. Jakt og fiske har til alle tider stått sentralt. Næringsfiske i Vinstervatn og Heimdalsvatnet, for nedlegging av rakfisk, betyr mye den dag i dag. I gamle dager, som mange sikkert ikke er klar over, ble det også fanget og solgt jaktfalker i området. Et falkefangeanlegg beliggende ved Jotunheimvegen, mellom Skåbu og Bygdin, er restaurert og kan besøkes om man skulle være i området.

Da Bjørn Loes far overtok stillingen som distriktsveterinær i Fron i 1968 var det mer enn 50 melkeleverandører i Skåbu, mens det i dag bare er tre igjen. Sauebruk er det derimot fortsatt mange av.

Megarden var i gamle dager en del av det store gårdskomplekset Skabo. Det må ha vært en kolossal eiendom i areal. Gårdskomplekset ble etter hvert til seks ulike gårder, alle over gjennomsnittlig størrelse, hvorav tre også i dag består av store arealer dyrka mark, skog og utmark. Megarden er en av disse tre. Storgårdene ble betraktet som maktsentra i bygdene, og det er flere eksempler i Nord-Fron på at kirker ble reist på slike gårder. I en periode fra 1870 til 1899 gikk Megarden mye på handel og var et spekulasjonsobjekt for utenbygds forretningsfolk, blant andre Thorvald Meyer (Thv. Meyers gate i Oslo). I denne perioden ble mye av den beste barskogen solgt, men stadig består garden av noen tusen mål.

På Megarden har det blitt drevet tradisjonelt husdyrhold med melkeproduksjon og seterdrift på Storhølisæter i Langsua. Seniorbrukerne Pauline Sæther og Oskar Wahlquist har overlatt gården til sin sønn som er ingeniør og bor på Lillehammer. Melkeproduksjonen er avviklet og jorda er bortleid til nabogården der det er bygd robotfjøs. Bjørn mener at hans far ble gjort oppmerksom på at han befant seg på vigslet grunn allerede ved første praksisbesøk på gården i 1968. Han fikk da også opplyst at kirken var vigslet til St. Blasius. At St. Blasius var skytshelgen for veterinærmedisin var nok mindre kjent. Blaaskirken på Megarden ble reist på 1100-tallet og sannsynligvis revet før 1781. Det er derfor ikke å undres over at det ikke er noe igjen av bygningen, men den vakre kirketomta ligger der i all sin markblomstprakt.

Blaas kirke

Selve kirken var liten, 5 x 5 meter, og hadde ikke benker, men menigheten sto på fotfjøler av kleberstein. To slike fjøler eksisterer den dag i dag, og den ene forfatteren, sammen med Oskar Wahlquist, er avbildet sammen med disse utenfor det såkalte «Gamle Hans stabburet» fra sist på 1600-tallet. Dette er gårdens eldste bygning. Rundt kirken var det en steinmur på cirka 30 x 30 meter. Det er flere som opp gjennom årene har beskrevet Blaaskirken. Blant disse er historiker og stortingsrepresentant for Senterpartiet,

Einar Hovdhaugen, forfatteren Arvid Møller og lokalhistorikeren fra Skåbu, Torgeir T. Risdal. Felles for disse er at de lener seg på beretningene til to forfattere, nemlig Hugo Friderich Hiorthøy (1741-1812) og Gerhard Schøning (1722-1780).

Hugo Friderich Hiorthøy

Hiorthøy var prost og ga i 1785 ut boka «Beskrivelse over Gudbrandsdalen Provstie i Aggershuus Stift i Norge». Her skriver han: «Paa Gaarden Megaarden i Schaboe i Qvichne Annex findes endnu Indhegning for en forfalden Kirkegaard. Samme kirke har i de ældre Tider været kaldet Blaas-kirke, hvilket kan erfares af en gammel Tavle, som stod i forrige Kirke i Qvichne, hvorpaa stod skrevet under Jomfrue Marie Billede med Barnet paa Armen: «givet Blaas Kirke til Prydelse». Nøglen til denne Kirke findes endnu i Qvichne. Jeg har selv seet den med dette Aars-Tal 1235. Af Overtroe bevares denne Nøgel og bruges af Bønderne som Lægedom for Heste og Fæe, som faaer ondt i Lænderne».

Gerhard Schøning

Gerhard Schøning, historiker og skolemann, beskriver tilsvarende i sin bok: «Reise som giennem en Deel av Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens Bekostning er giort og beskrevet» 1775. Den omtalte nøkkelen til Megardskirken skal visstnok befinne seg i Kvikne (Vinstradalen), men må sannsynlig- vis være bygd inn i treverket i Kvikne kirke. Som tidligere nevnt i artikkelen hevdes det at Blaas kirke ble revet før 1781. Skåbu var da uten kirke og sognet i lang tid til Kvikne kirke, før ny kirke ble reist i Skåbu i 1927.

Hesten Blaasius

I likhet med andre gårder i Gudbrandsdalen hadde hesteavl vært sentral i driften på Megarden. I forbindelse med mekanisering av landbruket ble avlen avviklet. Seniorbonden Oskar Wahlquist var imidlertid hesteinteressert og tok opp igjen avl på dølahest. Nevnes bør, at Oskar har passert 91 år, og er til de grader «still going»; kjører bil og går på ski. Nå kommer vi virkelig inn på det veterinærhistoriske interessante. I 1991 fødte hoppa Spardame, født i 1986, et hingstføll med far Syljo, også født i 1986. Føllet ble døpt og stambokført som Blaasius.

Blaasius gikk ikke inn i avl, men ble kastrert. I følge Oskar hadde den reagert unormalt på bedøvelsen, og de fryktet at han skulle stryke med, men det var nok en «der oppe» (St. Blasius) som voktet over han så alt endte godt. Hvilken metode som ble brukt ved kastrasjonen, og valg av anestesi er ukjent. Blaasius ble brukt mye til kjøring og arbeid i skogen. Han var aldri sjuk eller skadet og ble slaktet i 2012 da hesteholdet ble avviklet.

Mysterium – Dyrlæge Ole Paulsen Skabo

Som en avslutning på denne artikkelen kommer nå et avsnitt som har likhetstrekk med oppsporing av personer i ren «Tore på sporet» stil.

I 1971 utga Den norske veterinærforening biografien «Norges Veterinærer 1971» med Erik Holager som redaktør. Bakerst i boken er det en liste over veterinærer som mottok norsk autorisasjon i perioden 1898-1971. I 1903 er det gitt autorisasjon til Ole Paulsen Skabo, født 16. februar 1875 i Nord-Fron og utdannet i København. Bjørn har ved gjentatte anledninger forsøkt å finne mere informasjon om Ole P. Skabo uten å lykkes. Det er jo klart at vi her snakker om fortid, men i vår bevissthet ikke fjern fortid. Med utgangspunkt i normal levealder kunne han godt levd til utpå 50-60-tallet. Leder i Fron Historielag, Ole Chr. Risdal, som selv er fra Skåbu og nevø av lokalhistorikeren Torger T. Risdal (1910-1988) ble kontaktet, men heller ikke han hadde noe kjennskap til Dyrlæge Skabo. Risdal er imidlertid ikke typen som gir seg så lett, så han satte i gang med et grundig etterretningsarbeid. Han fant til slutt ut at Skabo hadde innehatt en stilling som amtsdyrlege i Buskerud, med bopel på gården Rustand Nedre i Nore i Numedal. Av kirkeboka gikk det fram at Skabo døde ung i 1907, med andre ord bare 32 år gammel. Han etterlot seg en ung dansk enke og en liten sønn. Kirkebøker kan være nådeløse med sin informasjon og oppgir også dødsårsak som var tuberkulose. Faksimile av nekrolog i NVT.

Det er omtalt to ulike Rustand-gårder i Nore. Den andre benevnes bare Rustand og har bruksnummer 1, og er vel da sannsynligvis hovedbølet. På denne gården bodde distriktslegen. Skabo praktiserte aldri i sin hjemkommune. Vi tror at han hverken som barn eller ungdom noen gang så en dyrlege i Skåbu. Her var det på den tiden kvakksalverne som rådde. Det skrives blant annet om en hjemvendt Norsk-Amerikaner som etter 32 år i Nord-Dakota flyttet tilbake til Norge. Han gikk bare under navnet ”Jænki” og var blitt «spesialist» på kastrasjoner «over there» og videreførte sitt håndverk etter hjemkomsten. Vi er ikke overtroiske, og fullt klar over at det vi hevder i det følgende er og vil være en hypotese. Bjørn kan minnes tittelen på to radioprogram i NRK som kan passe i denne situasjonen. I humorprogrammet «Hallo i Uken» gikk utsagnet «tilfeldig neppe» igjen. Videre var det et livssynsprogram med tittelen «Jeg tror du tviler». Ole Paulsen Skabo kom fra gården Skabo Nedre. Fra Blaaskirke-tomta på Megarden og bort til hans hjemgård er det ikke stort mer enn 200 meter.

At han, oppvokst i ei den gang avsides fjellbygd på Norges tak, skulle dra til København for å studere veterinærmedisin på 1890-tallet; tilfeldig neppe. Som en belest ungdom hadde han nok lest om St. Blasius. Fra han avla eksamen ved Den Kgl. Veterinær og Landbohøjskole i København i 1903 skulle det gå lang tid før den neste fra Skåbu utdannet seg til veterinær i Kosice, Slovakia i 2018. Familien til Ole Paulsen Skabo må ha bestått av svært resurssterke personer. En slektning, Hans Skabo, startet Skabo Jernbanevogn fabrikk A/S i 1864 i Drammen, landets første. Fabrikken ble i 1873 flyttet til Tyskerstranden, mellom Bestumkilen og Frognerkilen ved Skøyen i Kristiania. Fabrikken leverte vogner til Kongsvingerbanen. Hans sin halvbror, som også het Hans, var med på etableringen av Leikanger Sparebank i Sogn i 1864.

Sluttord

Dyrlæge Ole Paulsen Skabo er en glemt sønn av Skåbu som absolutt fortjener omtale.

Vi vil få rette en takk til bidragsytere til denne artikkel:
Pauline Sæther- og Oskar Wahlquist, seniorbønder på Megarden
Tor Høglo, historieinteressert nabo, Ole Chr. Risdal, leder Fron Historielag og Morten Sylte, hesteoppdretter, opprinnelig fra Kvikne