Klinisk veterinærvakt i hele Norge – hvordan løser vi det?
Leder av Den norske veterinærforenings kontrollutvalg
Innholdet er en personlig ytring og representerer ikke DNVs kontrollutvalg.
Klinisk vaktberedskap er avgjørende for dyrevelferd, sykdomsovervåkning og mattrygghet.
Mange viktige samfunnsområder, både kommersielle og ikke-kommersielle, er avhengige av veterinær vaktberedskap for å utøve sin funksjon. Eksempler er husdyrnæringen inkludert fiskeoppdrett, slakteritjenester, oppdrett av sports- og familiedyr, politi, tollvesen, forsvar, servicehunder og andre aktører der dyr inngår som trav, galopp, hundeutstillinger og dyreparker for å nevne noen. I tillegg har vi våre egne bedrifter: dyreklinikker, praksisgrupper og fiskehelsetjenester som er avhengige av veterinærer på vakt for å dekke tjenestene de tilbyr.
Videre har tilsynsmyndigheter og offentlige instanser for sykdomsovervåkning gjort seg avhengige av både klinisk beredskap og vaktberedskap fra private veterinærer for tilsyn og tiltak utenom ordinær arbeidstid.
I de siste årene har søkelyset på veterinærvakt i stor grad dreid seg om vakt for produksjonsdyr i distriktene. I det seneste har Nationen hatt flere innlegg om veterinærmangel, og Den norske veterinærforening (DNV) har deltatt aktivt med innlegg, støtte og forslag på mange viktige arenaer. Bare i forrige utgave av Norsk veterinærtidsskrift (NVT) leser vi om «Sommer og vakt» (leder NVT nr 5 – 2022 av Jo Bruheim, visepresident DNV) og at DNV har jobbet hardt for å påvirke både forvaltning og politikere til å ta ansvar og dette har ført til opprettelse av et statlig utvalg som har i oppgave å utrede veterinærmangelen.
Siden 2008 har klinisk vaktberedskap vært et kommunalt ansvar nedfelt i «Lov om dyrehelsepersonell». Ordningen gjelder akuttvakt for alle dyrearter. I dag praktiseres dette ved at det gis et øremerket tilskudd til det enkelte vaktområde der timesatsen ligger fast. Størrelsen på tilskuddet til beredskapsvakt på kveld natt og helg fastsettes av Stortinget etter innstilling fra Landbruks- og matdepartementet i statsbudsjettet hvert år. Tilskuddet utbetales som honorar til virksomheter – i hovedsak enkeltmannsforetak som arbeider i produksjonsdyrvakt. Noen få steder (som i Bergen, Tromsø og Haugesund) gir kommunene tilskudd fra egne midler også til vakt spesifikt for familiedyr.
Det er varslet en revidering av dyrehelsepersonelloven, og DNV har vært aktive med å spille inn nødvendigheten av en lovendring som hjemler adgangen til å føre tilsyn med at kommunene overholder sitt lovfestede ansvar for klinisk veterinærvakt i hele Norge.
DNV har også vært en pådriver for at tilskuddet til å sørge for at veterinærer er til stede i næringssvake kommuner må vært stort nok til å dekke kommunenes behov. Dette tilskuddet bevilges som en egen pott og fordeles fra Landbruksdirektoratet til statsforvalteren som viderefordeler til kommuner etter søknad fra disse. Tilskuddet skal gis til veterinærer og har blant annet vært brukt til å etablere fasiliteter for kontorfellesskap, men i hovedsak er midlene rene næringstilskudd.
Allikevel har vi ubetjente vaktområder, vansker med å rekruttere veterinærer til vakt også innenfor sports- og familiedyr, og problemer med lønnsomheten på vakt innenfor alle fagområder. Det er lett å forklare dette med den generelle veterinærmangelen i Norge og/eller for lave kommunale tilskudd, men er det riktig, og hvordan kan vi løse dette?
Hvordan var det?
Den kliniske praksisstrukturen i Norge var opprinnelig bygd opp rundt den statlige distriktsveterinærordningen.
En distriktsveterinær (DV) var ansatt i statlig stilling for å sørge for at det var kliniske tjenester i et område, inkludert vakt, og hadde også noen andre offentlige funksjoner. Stillingene var fast lønnet, men den kliniske praksisen var organisert som privat praksis, hovedsakelig i enkeltmannsforetak.
De fleste steder arbeidet det flere veterinærer i samarbeidspraksiser ofte i samarbeid med DVen. Mange steder bidro kommunene med tilskudd til disse stillingene også: kommuneveterinærstillinger, deltidsstillinger som også la opp til at den kliniske delen var strukturert i enkeltmannsforetak. Produksjonsdyrpraksis utgjorde den gang størstedelen av den kliniske praksisen.
Strukturen, kulturen og arbeidsvilkårene for veterinærer i klinisk praksis var derfor basert på enkeltmannsforetak støttet av både statlige og kommunale ordninger i tillegg til et eget næringsgrunnlag. Ofte var disse organisert i samarbeidspraksiser, og opplæring og kollegial støtte skjedde gjennom disse. Unge veterinærer ble forberedt i løpet av studietiden på Norges veterinærhøgskole på denne norske veterinærhverdagen. Vi «kjørte praksis» som studenter, og kjøpte bil, mobiltelefon og utstyr på slutten av studiet. Rolv Austad på daværende institutt for obstetrikk hadde innprentet «fem prosedyrer» for å kunne ha vakt og Svein Bakke forberedte oss på møtet med den akutt syke hesten. Forenklet og romantisk kanskje, men ikke uten rot i virkeligheten. Dessuten var forventningene fra dyreeierne, både når det gjaldt produksjonsdyr og sports- og familiedyr vesentlig lavere enn det de er i dag.
Det hører med at som egne foretak var vi ikke bundet av Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid, og de fleste deltok i vakt på toppen av en fulltids arbeidsuke.
Veterinærene hadde høye årsinntekter, men mange arbeidstimer medførte lav timebetaling, noe som dessverre medførte at vi som yrkesgruppe fremdeles sliter med for lave takster og lønner.
Senere har behovet for klinisk produksjonsdyrpraksis gått betraktelig ned og andre områder som smådyr, hest og akvamedisin har økt betraktelig. DV-ordningen opphørte i 2003, sammen med opprettelsen av Mattilsynet, og med den også de interkommunale næringsmiddeltilsynene. De første årene hadde Mattilsynet ansvaret for å organisere den offentlige veterinærvakten basert på privatpraktiserende veterinærer, men de øvrige offentlige oppgavene distriktsveterinærene hadde ble overført til Mattilsynet. Lovendringen i 2007 medførte at kommunene fikk ansvaret for å organisere vakten fra 2008, og de første årene var det forhandlinger mellom KS og Veterinærforeningen. Fra 2012 ble det konkludert med at dette var i strid med konkurranseregelverk og kommunene ble pålagt å kjøpe veterinærtjenestene i tråd med Lov om offentlige anskaffelser. Den enkelte veterinær eller praksisgruppe må nå svare på anbudsinnbydelser til vaktdeltakelse som legges ut av kommunene.
Hvordan er det nå?
Praksisstrukturen er vesentlig endret de seneste årene. Behovet for klinikere innenfor produksjonsdyr er drastisk redusert. I mange tidligere distrikter er det ikke lenger næringsgrunnlag for én veterinær, distriktene blir større og antall veterinærer i et vaktdistrikt for få slik at responstiden kan bli uforholdsmessig lang i et dyrevelferdsperspektiv, og tungt å dekke for veterinærene. Fremdeles er stordyrpraksis basert på selvstendig næringsdrivende veterinærer og færre etablerer seg.
Sports- og familiedyrmedisin har sammen med akvamedisin økt svært mye de siste årene, og antall dyreklinikker og dyresykehus er mangedoblet. De siste ti årene er denne delen av bransjen konsolidert ved at flere dyreklinikk-kjeder eier mange av enhetene. Dette betyr at svært mange klinikere er ansatte, med andre krav til lønn og arbeidstidsreguleringer enn tidligere.
Begrepet «der vi før var én praktiker – må vi nå ha tre ansatte» har også en rot i virkeligheten.
Vaktordninger innenfor smådyr og hest har også store utfordringer. Økonomien i bransjen har fremdeles problemer med å bære vaktordninger, det være seg beredskapsvakt eller 24t tilstedevakt. Årsakene er at faktureringsgraden på vakt er for lav selv i byene, og at arbeidsmiljølovens krav om arbeidstid medfører avspasering som tar av fakturerbar tid på dagtid.
I Norge har vi også få klinikker som er store nok til å ha vaktordninger utenom klinikkens ordinære åpningstider. Som en tommelfingerregel bør det være rundt 12 ansatte veterinærer for å dekke en turnus med tilstedevakt. Det er det nesten ingen i Norge som har.
Veterinærmedisinen utvikler seg i rekordfart og kompleksiteten øker samtidig med publikums høye krav til kompetanse, også på vakt. De norske studentene har i en lang periode hatt dyreartspesialiseringen allerede under studiet gjennom fordypningsoppgavene og kombipraktikere ser vi nå sjeldent. Tiden der en veterinær kan dekke vakt for alle dyrearter er stort sett forbi. Vi ser også at nyutdannede veterinærer ikke er klare for å gå rett ut i vakt. De behøver opplæring, mentorer og trening. Dagens kompetansekrav er høye, virkeligheten de møter kan ikke forberedes kun med kursing, de må også trene på prosedyrer og diagnostikk. Det samme gjelder for beredskapsvakt innenfor samfunnsmedisin og akvamedisin.
Hvordan rekrutterer vi dagens og framtidens veterinærer til å delta i vakt?
Det er ikke bare vaktstillinger i kommunale vaktordninger i distriktene som sliter med rekrutteringen. Vi sliter også med å dekke vakten på sentrale klinikker og sykehus. Det samme opplever andre bransjer. Vi leser om unge jurister som ikke lenger ønsker å arbeide under stort arbeidspress i de store advokatfirmaene, til tross for høye lønner. Fastlegeordningen står i fare ved at man ikke klarer å rekruttere unge leger til stillinger med mye ansvar og stort arbeidspress.
Hvilken arbeidshverdag ønsker dagens veterinærer?
Det er avgjørende at vi tar moderne menneskers krav og behov til et godt yrkesliv inn over oss om vi skal lykkes. Vi vet at veterinærer er dedikerte, faglig dyktige og ambisiøse mennesker som har et stort hjerte for dyrene. Deres stemmer må med når vi skal løse bemanningsutfordringene, og vi som forening og kollegaer må følge med i tiden med hva som er viktig. Vi vet allerede at en god balanse mellom arbeid og fritid, gode arbeidsforhold, etterutdanning, spesialisering og samarbeid står høyt.
Hva betyr lønns- og inntektsnivået?
Det har, og med rette, vært stort søkelys på veterinærenes inntjening og lønn når vi diskuterer dette. Både lønnsnivået og prising av veterinærtjenester må løses raskt og skikkelig om veterinærdekningen skal bli god nok. Her har DNV en viktig oppgave både på arbeidstakersiden og når det gjelder å promotere bransjen slik at honorarene for veterinære tjenester blir bedre.
Jeg vil allikevel tillate meg å peke på at penger alene ikke vil løse dette. Det vil for eksempel mest sannsynlig ikke være nok å øke timesatsen for den kommunale vakten dersom strukturen fremdeles forblir at dekningen er avhengig av at enkeltveterinærer skal slå seg ned i et næringsfattig distrikt, opprette en privatpraksis rustet for førstelinjeberedskap for alle dyr - til alt overmål uten mulighet til kompetansebygging, kollegialt samarbeid eller forutsigbar avløsning.
Løser vi veterinærdekningen ved å ha hovedfokus på produksjonsdyr?
Lov om dyrehelsepersonell slår fast at veterinærers plikt til å yte nødhjelp gjelder alle dyrearter. Jeg vil derfor rette oppmerksomheten mot det generelle behovet for vakttjenester. Debatten preges av dekning av stordyrvakten hvor beredskapsbehovet er høyt, men næringsgrunnlaget de fleste steder lavt. Vi vet at antall henvendelser på vakt i de fleste områder stort sett gjelder andre dyrearter som hest og smådyr. Her er næringsgrunnlaget på dagtid ofte bedre, men vaktløsninger fremdeles utfordrende som beskrevet ovenfor. Fagkompetansen dekker som nevnt i liten grad alle dyrearter og tjenester, men her bør vi kunne se på samarbeidsformer, både private og offentlige.
Sverige tar offentlig ansvar for drift av beredskapen fullt ut
Ser vi til Sverige har de en «Distriktveterinærordning» med utstyrte klinikker eller stasjoner hvor veterinærene er ansatte. En slik ordning vil kunne møte både tidens krav til arbeidsforhold, opplæring og struktur på en annen måte enn i dag. Burde vi sett på slike løsninger som et innledende pilotprosjekt?
Kan produksjonsdyrvakten dekkes av kommunalt ansatte veterinærer?
DNV har i uttalelser satt søkelys på kommunal ansettelse av veterinærer for å ha veterinærer tilgjengelig på dagtid (men ikke automatisk koblet til krav om vaktdeltakelse), og etterspurt kreativitet når det gjelder andre kommunale oppgaver veterinærene kan dekke for å forsvare fulltids stillinger. Det kan være en løsning noen steder, men slike stillinger kan raskt tape i kampen med faglig attraktive stillinger og utviklingsmuligheter. Oppdragsmengden blir lav og tilstrekkelig faglig grunnlag for å møte publikums krav blir spinkelt. Vikarer for disse vil også kunne bli særs utfordrende å skaffe. I tillegg er det de fleste steder veterinærmangel også innenfor andre områder.
Vaktsamarbeid mellom ulike private faggrupper med støtte fra det offentlige?
Samarbeid mellom private veterinære virksomheter med ulike fagområder kan være aktuelt. Tar man i betraktning at rekruttering til de kommunale ordningene vanskeliggjøres av kravet til å tilby klinisk veterinærvakt for alle dyreslag, og at Mattilsynet også har bygget ned sin lokale beredskap, kan det hende at man kan finne en plattform for å dekke akuttmedisin sammen. Det vil kreve mer av ordningen og langt bedre økonomi. Det gjør også dagens ordning om kommunene skal oppfylle kravet til klinisk vaktordning for alle dyrearter, noe de ikke gjør i dag. (Det er eventuelt veterinærene som ikke oppfyller sin plikt til å se på alle dyreslag, ikke kommunen som kan lastes hvis dyrlegen ikke stiller opp.)
Avansert behandling på dagtid – men lite hjelp på kveld og natt - er det forenlig med god dyrevelferd og yrkesetikk?
En annen problemstilling som er i ferd med å bre seg gjelder spørsmålet om hvem som har ansvaret for oppfølging av avansert veterinærbehandling som er igangsatt på dagtid ved klinikker uten vaktberedskap.
Som nevnt innledningsvis er vaktordninger for veterinærer ansatt i klinikker utfordrende både økonomisk og rekrutteringsmessig slik at en god del små og mellomstore klinikker ikke tilbyr vakttjenester. Mange pasienter kan videreutvikle symptomer de allerede er under behandling for, eller få komplikasjoner i etterkant av behandling. Problemstillingen er også kjent i andre land, og i Frankrike og Nederland er det krav om samarbeid med dyresykehus med døgnbemanning for å drive klinikker uten vaktordning. Et slikt krav ville være nesten umulige å oppfylle flere steder i Norge i dag. I Nederland er det utfordrende med vaktbemanning og vaktsykehusene har begynt å kreve at henvisende klinikker uten vakt må stille personell til disposisjon for sykehusene på vakt.
Hvem kan delta i vakten?
«Delta i vakt» uten at man har hovedarbeidsplass på en klinikk eller «kjører praksis» i et område har alltid vært aktuelt for noen. Det ser man også innenfor humanmedisin og andre bransjer, og kan absolutt være aktuelt for noen som i kortere eller lengre perioder ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv, eller for den del ønsker å tjene mer. Det er også fint i opplæringsøyemed, og DNV har foreslått «turnustjeneste» som ett tiltak for bedre vaktdekning.
Jo Bruheim skriver «Livet på vakt er spennende og givende, stressende og tilfredsstillende». For noen er det selve kjernen i veterinærvirket å kunne hjelpe dyr i akutt nød, stå i stresset og føle energien når det virkelig teller. Behovet for disse tjenestene vil alltid være der og jeg tror at om vi har en struktur der kompetansen utvikles og tjenestene ivaretas og belønnes vil det finnes veterinærer som ønsker det også.
Til slutt vil jeg ønske DNVs fagsjef Ellef Blakstad lykke til som vår representant i det regjeringsutnevnte utvalget for å sikre god veterinærdekning i Norge.
Teksten som sto på trykk i Norsk veterinærtidsskrift nr. 6, 2022, er justert. Det er denne digitale versjonen som er korrekt.
Red.