Yrke og organisasjon

Orientering om dom i Borgarting lagmannsrett av 18.11.2022 om fortsatt avl av engelsk bulldogg og cavalier king charles spaniel vil være mulig

Jo Gjestvang

advokat og veterinær, Advokatfirmaet Strand & CO ANS

jo@advstrand.no

Eirik Svingen Bjørgo

Advokat, Advokatfirmaet Strand & CO ANS

eirik.bjorgo@advstrand.no

1. Innledning

Hundeavl: Saken som er behandlet i Borgarting lagmannsrett handler om avl på hunderasene cavalier king charles spaniel og engelsk bulldogg.

Dyrebeskyttelsen Norge har stevnet inn Norsk Kennel Klub (NKK), raseklubbene for cavalier king charles spaniel (CKCS) og engelsk bulldogg (EB) og tre oppdrettere fra hver raseklubb. Dyrebeskyttelsen fikk medhold i tingretten. Dommen ble anket av NKK, raseklubbene og oppdretterne. Vi er blitt spurt om vi kan skrive en orientering om dommen i Borgarting lagmannsrett av 18.11.2022 som en oppfølger til det vi skrev til dommen i Oslo tingrett som ble publisert i NVT nr. 2 2022. Saken gjaldt mulighet for å drive avl av EB og CKCS i Norge. Hensikten med dette innlegget er å forberede veterinærer på de henvendelsene som sannsynligvis kommer om denne saken. Ankeforhandling ble holdt 19.-23. september 2022. Dommen er ikke rettskraftig når dette skrives. Det er besluttet å anke saken til Høyesterett.

Dyrevelferdsloven § 25. Avl

Dyreholdere, oppdrettere, avls-organisasjoner og raseklubber skal gjennom avl fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse.

Det skal ikke drives avl, herunder ved bruk av genteknologiske metoder, som:

  1. Endrer arveanlegg slik at de påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt, eller som viderefører slike arveanlegg

  2. Reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd, eller

  3. Vekker allmenne etiske reaksjoner

Dyr med arveanlegg som nevnt i andre ledd skal ikke brukes i videre avl.

2. Sakens tema

Saken handler om dyrevelferdsloven § 25 (Faktaboks 1) som setter begrensninger på hvilket genmateriale som kan videreføres gjennom avl, samt om genmaterialet for EB og CKCS overskrider denne grensen. Bestemmelsen har hatt en noe uklar rekkevidde. Dette fordi det ikke har vært åpenbart at håndhevelsen av forsvarlig avl og oppdrett skal tillegges private opprettere og organisasjoner, og ikke staten gjennom for eksempel lov eller forskrift. Dyrebeskyttelsen mener at søksmålet er nødvendig for å fastslå rekkevidden av dyrevelferdslovens avlsbestemmelse.

Det har i lengre tid vært enighet om at EB, CKCS og noen andre raser har helseutfordringer som klart er relatert til de egenskaper som er fremavlet gjennom de siste 100 år. Saken er et rent fastsettelsessøksmål uten å statuere verken skyld eller at noen har brutt noe forbud. Dommen fastsetter følgelig hverken straff eller erstatningsansvar for den avlsvirksomhet som har vært.

Helseutfordringer som tas opp i dommen (utfyllende opplysninger om de aktuelle lidelsene er beskrevet i artikkelen om dommen fra tingretten i NVT 2/22) er presentert for CKCS i Faktaboks 2 og for EB i Faktaboks 3.

Helseutfordringer for cavalier king charles spaniel

CM: «Chiari-like Malformation»
CM-P: «CM-associated pain»

CM betegner en genetisk, arvelig tilstand der hodeskallens innvendige volum er utilstrekkelig til å romme volumet av dyrets hjerne og den forlengede marg.

SM: Syringomyeli
SM-S: SM med kliniske tegn på smerte

SM er en tilstand der hunden får cyster eller væskefylte hulrom i ryggmargen, som over tid kan ødelegge nervebaner.

MMVD: «Myxomatous Mitral Valve Disease»

MMVD er en arvelig sykdom som medfører fortykning av hjerteklaffene mellom venstre forkammer og hjertekammer med lekkasje og tilhørende tilbakeslag av blod fra venstre hjertekammer tilbake til forkammeret.

I tillegg forekommer også «Episodic Falling Disease» og «Curly Coates Eye Syndrome» som begge skyldes genmutasjoner.

3. Borgarting lagmannsretts behandling

1 CKCS: «Chiari-like Malformation» og syringomyeli

I sin innledning henviser lagmannsretten til lovforarbeidene til dyrevelferdsloven § 25. Lovforarbeidene er ment å utdype forståelsen av den enkelte lovbestemmelse, og lovgiver mente i denne saken at bestemmelsen skulle forstås i lys av følgende: «Dyrevelferdsmeldingens etiske plattform legger til grunn at funksjonsfriske dyr, både fysisk og psykisk, skal være en forutsetning for alle typer avl.» I forarbeidene til loven presiseres det videre at dyrevelferd tar utgangspunkt i den subjektive, mentale tilstanden hos dyret og at «Dyrevelferd har dermed mye av det samme innholdet som det mer hverdagslige ordet trivsel.» Det henvises også til lovens formål i § 1 som er «å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr». Lagmannsretten fremhever også lovens § 3 om at dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger, som blant annet innebærer at den ansvarlige for dyret aktivt skal beskytte det mot sykdommer, skader og påregnelige farer. Lagmannsretten bemerket også at ved avgjørelsen av om avl på en bestemt rase er i strid med § 25, er arvbarheten av en uheldig egenskap helt avgjørende.

«Dyrevelferdsmeldingens etiske plattform legger til grunn at funksjonsfriske dyr, både fysisk og psykisk, skal være en forutsetning for alle typer avl»

Lagmannsretten har kommet til at videre avl av CKCS er i strid med dyrevelferdsloven § 25, tredje ledd, jf. andre ledd, basert på risikoen som foreligger for at avkom av rasen får SM-S (syringomyeli med kliniske tegn) og CM-P («CM-associated pain»), hensett til de lidelsene det innebærer for de hundene som rammes. Det er i vurderingen lagt vekt på forekomsten av SM-S og CM-P blant CKCS, arvbarheten av CM og SM av ulike grader med risiko for utvikling av CM-P og SM-S, manglende bruk av MR-undersøkelser for å skille mellom dyr med og uten SM og av ulike grader og manglende mulighet for å avdekke CM-P ved MR-undersøkelser. Lagmannsretten fant det ikke nødvendig i tillegg å vurdere om hjertesykdommen MMVD eller andre diagnoser hos CKCS innebærer at avl av rasen medfører brudd på dyrevelferdsloven § 25, tredje ledd og andre ledd.

Lagmannsretten la videre til grunn at CKCS er fremavlet for å oppnå ønskede eksteriøre trekk. Det at CKCS har hjerner tilsvarende i størrelse som en hund med dobbelt vekt, kan ifølge sakkyndig vitne, Clare Rusbridge (professor i veterinær neurologi ved Universitet i Surrey, England), resultere i de to patologiske smertesyndromene, CM-P og SM.

Det er ikke omtvistet at tilnærmet alle hunder av rasen CKCS har CM i en eller annen grad. Flere sakkyndige fra flere forskjellige land var sakkyndige vitner. Det ble blant annet vist til en nederlandsk studie der 1020 hunder som var ment for avl ble screenet for SM. Denne viste 100 % utbredelse av CM og 39 % av SM. De fleste hundene i denne undersøkelsen var under tre år gamle. Sakkyndig Rusbridge har imidlertid konkludert med et konservativt estimat som tilsier at cirka 15 % av CKCS får SM-S.

Det ble også lagt fram resultater av norske spørreundersøkelser. Disse ble tillagt liten vekt da svarprosenten var lav og det manglet nærmere informasjon for å skille de nevnte tilstander og vurdering av utbredelsen av disse. Lagmannsretten konkluderte med at de norske undersøkelsene ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at utbredelsen av de aktuelle tilstandene blant CKCS i Norge er forskjellig fra det som følger av utenlandske studier og erklæringen fra Rusbridge. Heller ikke den norske oppdretteren ble trodd på at SM og SM-S nært sagt ikke var forekommende blant hundene de hadde oppdrettet.

SM og grader av denne tilstanden kan avdekkes ved MR-scanning. Dette anbefaler NKK og Norsk Cavalierklubb før avl. MR-scanning er imidlertid kostbart og det ble opplyst om at det foretas slike undersøkelser i begrenset utstrekning blant oppdretterne i Norge. At utbredelsen av SM i Norge er større enn det oppdretternes forklaringer gir inntrykk av, underbygges av NKKs svar av 13.11.2017 på spørsmål fra Mattilsynet om blant annet hvilke raser NKK har identifisert til å ha særs store helseutfordringer.

Manglende MR-screening generelt i Norge sammenholdt med at utbredelsen av SM ifølge Rusbridge er på omkring 70 % ved femårsalderen, taler for at utbredelsen av SM blant CKCS i Norge ved femårsalderen er tilsvarende. Det foreligger ikke forskning eller dokumentasjon som tilsier at utbredelsen i Norge er annerledes. Rusbridge uttalte at det ikke var sannsynlig at forekomsten i Norge er annerledes enn i andre land da de har felles opphav.

At oppdretterne i saken forklarer at de ikke har opplevd dette, er ikke til hinder for at de fremavlede valpene kan ha fått eller vil få SM-S eller CM-P senere i livet. At det ikke er rapportert om slike lidelser, er heller ikke til hinder for det. Ifølge Rusbridge har tilstandene en tendens til å bli underdiagnostisert. Etter Rusbridge sin uttalelse la lagmannsretten til grunn at det samme er tilfelle i Norge; altså at veterinærer i første hånd har tendens til å diagnostisere tegn på SM-S og/eller CM-P som noe annet.

Lagmannsretten skriver: «Ut fra en samlet bevisvurdering, med særlig vekt på Rusbridges skriftlige erklæringog hennes forklaring for lagmannsretten, legger lagmannsretten etter dette til grunn at minst 15 % av CKCS i Norge rammes av SM-S og at CKCS ikke rammes av CM-P i særlig grad ut over de minst 15 % som utsettes for SM-S.»

Etter Lagmannsrettens syn er det ikke nødvendig å skille mellom SM-S og CM-P for vurderingen av betydningen for hundenes helse eller naturlig atferd, ettersom både ubehandlet SM-S og CM-P innebærer lidelser for CKCS av en karakter og et omfang som går ut over tålegrensen etter dyrevelferdsloven § 25, andre ledd, jf. § 3.

Helseutfordringer for engelsk bulldogg

BOAS: «Brachycephalic Obstructive Airway Syndrome»

Hunder med BOAS har en brakykefalisk hodeform; derfor benevnelsen. Dette gir luftveisproblemer som følge av at passasjen av luft gjennom luftveiene er begrenset i større eller mindre grad.

Omfattende fødselsvansker og påstand om mangelfull evne til naturlig parring. Det er blitt hevdet at en stor andel av kullene blir født ved planlagt keisersnitt eller hastekeisersnitt og at rasen ikke er i stand til å formere seg naturlig.

3.2 Arvbarheten av de relevante eksteriørtrekkene og tilstanden.

Den store utbredelsen av CM anses å ha sammenheng med de ytre trekkene som er fremavlet hos CKCS. Rusbridge hevdet at det karakteristiske utseende med brakykefaliske trekk og rettvinklet bratt panne/kort snute er opphavet til CM. Ut fra dette legger Lagmannsretten til grunn at de nevnte trekk videreføres ved avl i Norge med slik utbredelse som Rusbridge har beskrevet. Samme standarder for avl og/eller prefererte trekk og bruk av avlsdyr på tvers av landegrensene, taler for at nevnte tall for utbredelse er tilsvarende i Norge, som Lagmannsretten bygger på.

Lagmannsretten bygget på Rusbridge sin konklusjon om at arvbarheten av SM er moderat høy og at forekomsten av SM har sammenheng med forekomsten av CM. Ifølge Rusbridge utvikler 22 % av de om lag 70 % av CKCS som får SM ved femårsalderen SM-S.

Rusbridge var videre av den oppfatning at hvis man vil bli kvitt CM og SM blant CKCS, så bør man velge avlsdyr med tradisjonell hodeform, som antakelig vil kreve kryssavl med en større spaniel, i kombinasjon med MR-vurderinger. Alternativt mente hun at det bør foretas «Breed-wide Screening». Lagmannsretten avslutter behandlingen av Cavalier-delen slik: «De alvorlige symptomene ved SM-S og CM-P må klart anses som unødige påkjenninger og belastninger for de hundene som rammes. Slik risiko for videreføring av CM og SM med risiko for utvikling av SM-S og CM-P blant CKCS som følger over, innebærer etter lagmannsrettens oppfatning at oppdretternes, NKKs og Norsk Cavalierklubbs avl av CKCS i dag er i strid med dyrevelferdsloven § 25 tredje ledd, jf. andre ledd. bokstav a.»Hensynet til å bevare rasen med slike karakteristiske eksteriøre trekk som den har i dag, eller estetiske hensyn, kan etter Lagmannsrettens syn ikke forsvare avl med nevnte risiko for aktuelle helsemessige konsekvenser.

3.3 EB den konkrete vurderingen

Lagmannsretten kom fram til at videre avl på EB ikke er i strid med dyrevelferdsloven § 25 tredje ledd, jf. andre ledd basert på BOAS (Faktaboks 4), manglende evne til å føde og pare naturlig eller andre anførte helsemessige forhold ved rasen.

Det følger av Norsk Bulldog Klubbs etiske regler at hunder med BOAS 3 ikke skal brukes i avl. Det følger videre av den rasespesifikke avlsstrategien for EB at den ene hunden ved avl skal ha BOAS grad 0 eller 1 hvor det er aktuelt at den andre har grad 2. Videre følger det at pusteproblemer er diskvalifiserende feil og at neseborene skal være brede og åpne.

Gradene 0 og 1 anses som klinisk upåvirkede ettersom disse tilstandene ikke ansees å redusere hundenes livskvalitet med normal aktivitetstoleranse. Flere sakkyndige uttalte seg til lagmannsretten og det var en viss uenighet blant noen av dem om en hund med BOAS 1 kan betraktes som frisk. Lagmannsretten konkluderte med «at dette uansett alene ikke medfører at grad 1 må anses for å overstige terskelen for negativ påvirkning etter dyrevelferdsloven § 25 sett i lys av §§ 1 og 3. Det sentrale må være om tilstanden påfører hundene smerte eller ubehag utover det normale, eller begrenser spennet for normalt aktivitetsnivå eller livskvaliteten på annet vis». I denne sammenheng ble det også påpekt fra Norsk Bulldog Klubb at overvekt og mosjon har betydning og at god kondisjon holder tilstanden «i sjakk».

Lagmannsretten la deretter til grunn at EB med BOAS grad 0 og 1 ikke kan anses for å overstige tålegrensen for negativ påvirkning på helsen eller for reduksjon av muligheten til å utøve naturlig atferd etter § 25 andre ledd bokstav a og b, jf. §§ 1 og 3. I perioden august 2019 til september 2021 ble det gjennomført BOAS gradering av 60 norske bulldogg. Fordelingen på de forskjellige BOAS-klasser var slik: 0: 30 %, 1: 50 %, 2: 15 %, 3: 5 %. Sakkyndig vitne Ladlow forklarte at de norske tallene tyder på at norske oppdrettere identifiserer gode hunder for bruk i oppdrett. Basert på de presenterte tallene for utbredelsen av ulike grader av BOAS i Norge og Storbritannia vil cirka 80 % kunne brukes i avl. Situasjonen ble beskrevet som at det har vært en klar utvikling i retning av BOAS grad 0 og 1 sammenlignet med grad 2 og 3.

I drøftingen med de sakkyndige syntes det som det var en enighet om at EB med BOAS grad 3 fremstår med mer ekstreme brakykefaliske trekk i form av kort, tett nese og kraftig hode og nakke sammenlignet med hunder med BOAS av lavere grad. Ladlow forklarte også at situasjonen i Storbritannia har blitt mye bedre de siste 10 årene og at forekomsten av klinisk BOAS er blitt atskillig mindre. Ladlow uttalte at muligheten til å avle seg bort fra sykdommen vil være avhengig av hvilken kontroll man har på rasen.

Lagmannsretten la etter dette til grunn av BOAS hos EB av ulike grader er arvbar. Videre ble det lagt til grunn at sannsynligheten for å få EB med mer alvorlige grader av BOAS er liten ved paring primært av hunder ¨med BOAS grad 0 og 1 som praktiseres i Norge. Med bakgrunn i at utbredelsen av hunder med BOAS grad 0 og 1 i Norge som i Storbritannia i 2021, utgjør om lag 80 % av EB, legges til grunn at det er mulig å avle på hunder uten BOAS grad 2 og 3 uten at det reduserer den genetiske variasjon i rasen i for sterk grad.

Lagmannsrettens konklusjon er etter dette at BOAS hos EB ikke innebærer at de saksøkte oppdrettere, NKK og Norsk Bulldogklubb driver i strid med dyrevelferdsloven § 25, tredje ledd, jf. andre ledd bokstav a og b. Lagmannsretten har for sin konklusjon lagt til grunn som en forutsetning at retningslinjen for avl av NKK og Norsk Bulldog Klubb følges ved avl av EB i Norge.

Grader av BOAS:0-3 etter Ladlows graderingsregime

0: Hunden har ingen hørbare respiratoriske lyder før eller etter belastning

1: Har hørbare respiratoriske lyder med stetoskop og ikke hørbar til mild snorking.

2: Moderat, innebærer mild til moderat snorking før belastning og moderat til kraftig snorking og dyspne etter belastning.

3: Alvorlig grad hvor man enkelt uten stetoskop konstant hører moderat til kraftig snorking eller hvesing både før og etter belastning. Disse hundene har dyspne. Det vil si tung pust eller åndenød, er ute av stand til å anstrenge seg. Kan ha cyanose.

3.4 Lagmannsrettens vurdering av EBs evne til å føde naturlig

Sakkyndig vitne Bannasch skrev i sin sakkyndige erklæring at bulldogg er den rasen med størst sannsynlighet for keisersnitt enten fordi det velges eller fordi den har problemer med å føde naturlig. Ifølge NKKs avlstrategi vedtatt i 2007, oppdatert i 2016, skal følgende gjelde: «En tispe som ikke har evnen til å føde naturlig, på grunn av anatomi eller arvelige primær inerti (manglende veer), bør utelukkes fra videre avl – uansett rase. Planlagte keisersnitt skal ikke foretas. Dersom oppdretter antar at tispa ikke vil være i stand til å føde naturlig skal hun ikke pares. En tispe som har hatt to keisersnitt skal ikke pares igjen.» Videre framgår det av Norsk Bulldog Klubbs etiske retningslinjer at dersom keisersnitt blir nødvendig i fødselsforløpet, skal det alltid gå minst ett år før neste valpekull fødes og at ei tispe som har hatt to keisersnitt skal tas ut av avl.

Det ble lagt fram to ulike tabeller med tall fra NKK fra 2017 og 2022 med oversikt over fødselsmetode for totalt 119 og 136 EB. Lagmannsretten la den med høyest antall til grunn. Av denne fremgår at 69 av 136 fødsler var planlagte keisersnitt, det vil si cirka 50 %. Årsaken til de planlagte keisersnittene er ikke kjent. Videre fremgår det at av 67 som forsøkte å føde naturlig, ble 21, det vil si cirka 31 % forløst med keisersnitt (hastekeisersnitt) uten at årsaken til dette er kjent. Den totale andelen av keisersnitt uavhengig av årsak blant EB i perioden 2017-2022 var cirka 66 %. Av fremlagte tall viste det seg at andelen keisersnitt blant de som forsøker å føde naturlig er på cirka 31 %. Andelen keisersnitt er høyt. I mange andre raser er den prosentvise andel hvor det blir gjennomført keisersnitt mellom 10 og 50 %.

Lagmannsretten la så til grunn at det ikke er tilstrekkelig holdepunkter for at andelen keisersnitt blant EB som forsøker å føde naturlig skyldes komplikasjoner på grunn av for stort hode på valpene, smalt bekken eller andre rasespesifikke forhold ut fra slik de er fremavlet. Lagmannsretten fant at den heller ikke hadde holdepunkter for at andelen planlagte keisersnitt skyldes slike forhold.

3.5 Lagmannsrettens vurdering av EBs evne til å pare naturlig

Det er enighet om at forekomsten av kunstig inseminering er høyere blant EB enn i en del andre raser. Det er imidlertid uenighet om hva som er årsaken til at det foretas slik inseminering, hvor alvorlig dette er for dyrevelferden og hvilken utbredelse det har. Av de framlagte tall var det cirka 35 % paringer og 65 % insemineringer. Tall fra NKK viste en utvikling fra 2011 hvor ingen kull ble født etter naturlig paring, og frem til 2020 hvor 38 % av alle valper kom som et resultat av naturlig paring. Sakkyndig vitne Ragnar Thomassen forklarte at han ikke oppfatter at EB mangler evne til naturlig reproduksjon og at de vil få det til hvis de slippes løs. Etter dette kunne ikke Lagmannsretten se at det var ført tilstrekkelig bevis for at EB ikke kan pare naturlig og at klubbene og oppdretterne viderefører arveanlegg som påvirker eller reduserer denne evnen negativt i strid med dyrevelferdsloven § 25, tredje ledd, jf. andre ledd. Hensynet til å sikre genetisk variasjon, helse og dyrevelferd for øvrig taler for at kunstig inseminasjon må kunne brukes i ikke ubetydelig omfang, så lenge naturlig paring tilrettelegges for hvor det er praktisk mulig.

Etter dette kom Lagmannsretten til at NKKs, Norsk Bulldog Klubbs og oppdretternes avl av EB ikke kan anses for å videreføre arveanlegg som påvirker hundenes helse negativt eller som reduserer deres mulighet for å utøve naturlig atferd i strid med dyrevelferdsloven § 25 andre ledd, bokstavene a og b, jf. tredje ledd.

Lagmannsretten kom til at den avl som foregår på engelsk bulldogg ikke er i strid med dyrevelferdsloven § 25, mens den rådende avl på cavalier king charles spaniel er i strid med § 25 i dyrevelferdsloven.

4. Avslutning – Kommentar til dommen

Lagmannsretten har gjort en grundig gjennomgang av temaet der et stort antall sakkyndige er hørt. Lagmannsretten kom altså til at den avl som foregår på EB ikke er i strid med dyrevelferdsloven § 25, mens den rådende avl på CKCS er i strid med § 25 i dyrevelferdsloven.

Med utgangspunkt i det lidelsestrykk som lagmannsretten har lagt til grunn for sin vurdering antas det ikke å være mulig å drive spesifikk avl for å «rette» beskrevne helseproblemer for rasen CKCS. Det vises her til lagmannsrettens beskrivelse av symptomenes art og omfang, samt uklarhet rundt kartlegging av norske forhold. For øvrig understrekes dette av det man oppfatter som bagatellisering av rasens utfordringer blant norske hundeeiere og oppdrettere. Utenlandsk avl påvirkes imidlertid ikke av avgjørelsen. Om utenlandske oppdrettere spesifikt arbeider over tid for å avhjelpe påpekte helseutfordringer (og dette har ønsket effekt) vil forbudet antakelig måtte oppheves.

Slik undertegnede oppfatter lagmannsrettens vurdering av EB har norsk og europeisk arbeid med å avle frem friske individer vært avgjørende for fortsatt avl. Så fremt dette arbeidet fortsetter, er det ingen grunn til å frykte for rasens fremtid i Norge.

Dommen er besluttet anket til Høyesterett. Vi vil i så fall få endelig avklart om bestemmelsen kan anvendes direkte ovenfor private parter, slik at forvaltningsansvaret indirekte flyttes fra Mattilsynet og over til den enkelte oppdretter/raseorganisasjon.

Lagmannsrettens dom oppleves velbegrunnet både når det gjelder faktiske forhold og de rettslige spørsmål saken reiser. Vi kan derfor vanskelig se at oppdrett av rasen CKCS vil tillattes av Høyesterett i en ankerunde. Vårt råd til nåværende oppdrettere vil derfor være å avvikle avlsvirksomheten av rasen før dommen blir rettskraftig. Dette skjer tidligst en tid etter Høyesterett har tatt stilling til ankesaken.

Den endelige avgjørelsen i saken vil høyst sannsynlig også få betydning for andre hunderaser og andre dyr. Oppdrettere og raseklubber/ avlsorganisasjoner vil antagelig kun få avle på raser/dyr uten lidelser som har et visst omfang og arvbarhet.