Bærekraftig produksjon

Ifølge FNs bærekraftsmål 12, ansvarlig produksjon og forbruk, skal bærekraftig produksjon bety mindre bruk av ressurser, mindre miljøødeleggelser og reduserte klimagassutslipp.

FNs matvareorganisasjon FAO kom i 2019 med en rapport om status for det globale biologiske mangfoldet for mat og landbruk. Rapporten viser til at den genetiske variasjonen i husdyrholdet globalt er Rapporten viser til at den genetiske variasjonen i husdyrholdet globalt er relativ liten, og at flere lokale arter er utryddet eller utryddingstruet. Dette kan utgjøre en utfordring for truede husdyrraser. FAO anbefaler in situ bevaring av truede husdyrraser. Det betyr at den tradisjonelle måten å holde gamle husdyrraser på blir ivaretatt, og at rasene bevares gjennom bruk. I Norge har det tradisjonelle storfeholdet i all hovedsak vært basert på kombikua som både gir melk og kjøtt, og utstrakt bruk av sommerbeite, eget grovfôr og norsk korn i kraftfôret. Denne bruken er nå truet for de bevaringsverdige storferasene. For å unngå at disse ikke utvikler seg til rene ammekuraser, bør det gjøres tiltak.

Dagens tilskuddssystem

En del av dagens tilskuddssystem over jordbruksavtalen er innrettet mot volumproduksjon. Dette rammer bruk med disse små, lette kyrne som har en ytelse på rundt 50 prosent av NRF-kua. Disse ordningene forsterker forskjellene i drift basert på de seks bevaringsverdige storferasene og drift basert på moderne raser. Tilskudd til bevaringsverdige husdyrraser er det eneste økonomiske virkemidlet for å øke antallet bevaringsverdige dyr og sikre det biologiske mangfoldet i storfeproduksjonen i Norge. Tilskuddet har ført til at antall avlsdyr har økt. Økningen har i all hovedsak kommet i ammekuproduksjonen, hvor tilskuddet har vært tilstrekkelig stort til å gi en økonomisk bærekraftig drift.

Bevaring av de gamle rasene er et politisk spørsmål

Gjennom årene er det fremmet mange påstander om de bevaringsverdige storferasene. Ikke alle ser ut til å ha rot i virkeligheten. At disse dyrene tar seg godt frem i ulendt terreng er det liten tvil om, og det gjør mange av de moderne rasene også. Det hevdes at de gamle rasene er i stand til å hente en større andel av fôrbehovet sitt i utmarka eller på grovfôr, at de har bedre holdbarhet og lite sykdom. Dette stemmer for så vidt, men kun så lenge dyrenes yteevne ikke presses, og de holdes på en melkeytelse under 5500-6000 kg melk per laktasjon.

De gamle rasene er fremdeles preget av jur egnet for håndmelking, og har ofte side jur med store spener. Dette bidrar til en disposisjon for spenetråkk. Side jur kombinert med høy aktivitet i ulendt terreng, fører ifølge flere produsenter ofte til en celletallsøkning sommerstid som gjør det utfordrende å beholde elitemelktillegget.

Mange har en oppfatning om at de gamle rasene har et høyere tørrstoffinnhold i melka, men det meste av tilgjengelig dokumentasjon tyder på det motsatte. Når det gjelder protein- og fettsyreprofil, finnes det studier som tyder på at det er forskjeller, men her behøves mer forskning. På ett område ser imidlertid de bevaringsverdige rasene ut til å trumfe de moderne, og det er deres egnethet for seterdrift. Ikke bare fordi de tar seg godt frem og gir mindre tråkkskader i marka enn tyngre dyr, men også ifølge flere bønder fordi disse dyrene har en utpreget evne til å møte opp til melking, og med det reduserer arbeidstidsforbruket. Flere produsenter vi har snakket med beskriver at en endring fra bevaringsverdig rase til NRF i deres besetning vil bety kroken på døra for gårdens seterdrift.

Alt i alt har de bevaringsverdige rasene mange egenskaper som gjør dem nettopp bevaringsverdige, men ingen av disse egenskapene kan i dag veie opp for den økonomiske ulempen av dyrenes lavere melkeproduksjon. Dersom det er ønskelig å bevare disse rasene for fremtiden, inkludert egenskaper for den kombinerte kjøtt- og melkeproduksjonen de opprinnelig stod for, må det finnes politisk vilje til å legge til rette for det.

Mulige tiltak for å bedre økonomien i melkeproduksjon på bevaringsverdige storferaser

For å ta vare på de seks truede norske storferasene, er det viktig å sikre nok avlsdyr til at de ikke lenger er truet. Det vil si at det er over 3000 avlsdyr av hver rase. En relativt stor andel av populasjonen kan gjerne være ammekyr, flere mordyr totalt gir bedre vilkår for å avle fram både gode melkekyr og ammekyr innen rasene. For å øke antallet mordyr totalt sett, vil det å øke tilskuddet til bevaringsverdige storferaser trolig være det mest kostnadseffektive.

For å bevare og fremheve egenskapene som melkeku, er det imidlertid nødvendig at en viss andel av populasjonen benyttes til nettopp dette, slik at fenotyper som egner seg godt til melkeproduksjon og tradisjonell drift synliggjøres og bevares.

Dersom det er ønskelig å styrke den tradisjonelle bruken av de bevaringsverdige storferasene som en melkeku og kombiku, kan det være gunstig å endre tilskuddssystemet fra volumrettet, til å støtte opp under andre verdier som biologisk mangfold og bevaring av kulturlandskapet. Her vil tilskudd til melkeproduksjonen basert på de bevaringsverdige storferasene, være en effektiv og lite kostnadskrevende måte å ivareta slike hensyn på. For å få til dette er det flere muligheter: Blant annet kan man differensiere husdyrtilskuddet til bevaringsverdige storferaser, slik at dyr i melkeproduksjonen får et høyere tilskudd enn ammekyr. Man kan også differensiere driftstilskudd melk slik at de med minst 50 prosent kyr av bevaringsverdig rase får et særlig driftstilskudd utover dagens satser. Rett og slett fordi disse rasene melker mindre, og at den lavere melkeytelsen ikke kompenseres økonomisk av lavere fôrbehov eller andre egenskaper.

Økt driftstilskudd kan også kompensere for tap i ytelse i og med at dette tilskuddet gis uten krav om ytelse, men kan ha et krav om at det er flere enn 50 prosent melkekyr av bevaringsverdige storferaser i den enkelte besetning. Rimelig rekrutteringskvote til dem som vil starte opp med melk basert på de bevaringsverdige storferasene, vil kunne føre til at flere starter opp med melkeproduksjon på bevaringsverdige storferaser.

I tillegg vil det å vri tilskuddene over jordbruksavtalen i retning av å styrke beitetilskudd, arealtilskudd og grunntilskudd melk, øke det biologiske mangfoldet av gras og urter i beitemarka og norskandelen i kraftfôret. Handlingsplanen for å bevare genetisk mangfold i jordbruket må reflekteres i jordbruksavtalen, der bevaringsverdige raser kan spille en særlig rolle.