Høypatogen aviær influensa hos viltlevende pattedyr i Norge, 2022–2025

Omfattende global spredning av høypatogen aviær influensa (HPAI) hos villfugl siden 2020-2021 har også ført til smitte av flere viltlevende pattedyr (1). Det er rapportert om HPAI-smitte til over 80 ulike pattedyrarter, både ville og tamme (2). Dyr som spiser eller er i nær kontakt med syke eller døde fugler, slik som rovdyr og marine pattedyr, er spesielt utsatt. I de fleste tilfeller er det enkeltdyr som smittes. Det er imidlertid mye som tyder på at det har forekommet utbrudd av HPAI der dyrene har kunnet smitte hverandre, både på pelsdyrfarmer i Spania og Finland (3,4) og blant elefantseler i Sør-Amerika (5,6).

Høypatogen aviær influensa ble først bekreftet i Norge hos villfugl i 2020, og har siden sirkulert i deler av villfuglpopulasjonen, med flest påvisninger hos ande-, måse-, åtsel- og rovfugler. Det første tilfellet av HPAI hos pattedyr i Norge ble bekreftet i 2022, og per 19. august 2025 har Veterinærinstituttet påvist infeksjon med HPAI-virus (HPAIV) hos totalt 16 viltlevende pattedyr: sju rødrever, fire otere, ei gaupe og fire fjellrever (Tabell 1). I tillegg er det rapportert om HPAI hos en hvalross på Svalbard (7). Alle påviste virus tilhører A(H5Nx) kladen 2.3.4.4b, der fellestrekket er at H5-genet stammer fra et virus som først ble påvist hos gås i Guangdong, Kina, i 1996.

Med unntak av hvalrossen er samtlige pattedyr undersøkt hos Veterinærinstituttet på Ås eller i Tromsø. De fleste dyrene har blitt prøvetatt på grunnlag av mistanke om HPAI, enten ved at de ble funnet døde i områder hvor det har blitt påvist HPAI hos villfugl, eller fordi de viste kliniske tegn på sentralnervøs sykdom. En interessant observasjon er at to av de tre otrene som ved retrospektiv testing ble identifisert positive, hadde blitt påkjørt. Den tredje oteren var skadet i bakkroppen, noe som kan indikere at også den hadde blitt påkjørt.

Flere av de observerte revene har gått i ring eller hatt lammelser i fram- eller bakbein, mens én oter (H5N5, 2024) viste tegn på svekkelse og var slapp. Gaupa ble funnet sittende midt på en vei med beina innunder seg, og reagerte ikke på at det var mennesker i nærheten. Den hadde senere uttalte krampeanfall. De fire fjellrevvalpene på Svalbard ble også observert syke. I dette tilfellet var den primære mistanken rabiesvirusinfeksjon, men da hjerneprøvene var negative, ble de i tillegg undersøkt for HPAI.

Virusundersøkelser viste at de fleste revene hadde størst mengder virus i hjernen sammenliknet med andre vev, noe som også er et vanlig funn hos andre pattedyr (8-12). Dette reflekterer denne viruskladens neurotrope egenskaper (13). Virusfunn og patologiske forandringer hos pattedyrene som ble obdusert var forenlige med systemisk infeksjon.

Hos rødrevene med H5N1-infeksjon fra 2022 og 2023 var stående, mørkerøde og ødematøse lunger et vanlig obduksjonsfunn (Figur 1). Histologiske undersøkelser viste en nekrotiserende pneumoni (Figur 2), som i varierende grad var multifokal til diffus, med blødninger (hos ett dyr) og fibrinutsvedninger (hos alle revene). Funnene samsvarte godt med funn av store mengder virus i lungene, påvist både ved in situ hybridisering, immunhistokjemi og real-time RT-PCR. Hos den ene rødreven med H5N5 fra 2024 var det derimot fravær av lungepatologi. Den andre reven med H5N5 fra samme år var skutt i brystet og dermed uegnet for undersøkelse. Rødreven med H5N5 fra 2025 var så kadaverøs ved obduksjonen at det ikke var mulig å trekke noen konklusjoner. Histologisk vurdering av lungene fra begge H5N5-revene viste også at det ikke var betennelsesforandringer, selv om det ved real-time RT-PCR ble påvist virus i vevet. Det er uklart om ulikhetene i patologi mellom revene som fikk påvist H5N1 og revene som fikk påvist H5N5 skyldes virussubtype, varighet av sykdomsforløp, immunstatus eller andre forhold. Det kan nevnes at de to revene med H5N5 fra 2024 var voksne individer i godt hold, i motsetning til de unge, magre revene med H5N1-infeksjon. Reven som fikk påvist H5N5 i 2025 var derimot en avmagret ungrev. Hjerneforandringene var forenlig med nekrotiserende encefalitt og vaskulitt (Figur 3). In situ hybridisering og immunhistokjemi for influensa A viste at virus var til stede i nekrosene, men også i spredte enkeltnevroner.

Gaupa (H5N5, 2024) var ung og i god kondisjon, og det ble ikke påvist forandringer i lungene eller andre organer ved obduksjonen. Real-time RT-PCR påviste høye virusmengder i hjernen, men ikke virus i lungene. Histologisk var det også kun hjerneforandringer forenlig med nekrotiserende encefalitt og vaskulitt.

Oteren (H5N5, 2024), ei voksen tispe, var i normalt hold. Lungene var stående og mørkerøde med punktblødninger, og histologisk var det stuvning og ødem med fibrinutsvedning til alveoler. Siden oteren ble avlivet med stumpt traume mot hodet, var det ikke mulig å undersøke hjernen histologisk, men PCR-undersøkelse av hjernevevet viste svært høye virusmengder.

Hos fjellrevene (H5N5, 2025) ble diagnosen HPAI basert på PCR-undersøkelser av hjernevev. Oppfølgende undersøkelser av trakealsvaber viste at det her var lavere virusmengder sammenlignet med hjernevevet. Dyrene ble ikke obdusert.

For å forstå tilfellene hos pattedyrene bedre, er det nødvendig å se nærmere på påvisningene hos ville fugler fra samme tidsrom. Sommeren 2022 var det et stort utbrudd av HPAI H5N1 blant havsuler i Nordsjøområdet (14), noe som førte til at et stort antall døde havsuler fløt i land langs kysten av Norge. Det var i juli samme år at viruset ble påvist hos de tre rødrevene langs Vestlandskysten. I 2023 var det et stort utbrudd av HPAI H5N1 blant kolonihekkende måsefugler i Troms og Finnmark. I denne perioden ble det også påvist HPAI-infeksjon hos en rødrev i Tromsø. Det var derimot få påviste tilfeller av HPAI H5N5 hos villfugl i Troms før det i februar 2024 ble påvist HPAI H5N5 hos to rødrever i Skibotn, Storfjord kommune. Deretter ble det gjort en rekke påvisninger av H5N5 hos villfugl, blant annet hos kråker og måser i Nord-Norge, spesielt utover høsten 2024. Det var derfor mindre overraskende at det i de samme områdene ble påvist H5N5 hos ei gaupe i desember 2024, og hos en oter tilbake i oktober 2024. Helgenomsekvensering av virusene fra de ulike pattedyrene viser at de i stor grad fortsatt er fugletilpassede virus som er svært genetisk like virus funnet hos villfugl i samme tidsrom.

Arvestoffet hos influensa A-virus er stadig i endring, for eksempel kan nye virus oppstå ved at det byttes gensegmenter mellom ulike influensavirus dersom verten smittes av flere slike virus samtidig. Når HPAI-virus smitter fra en art til en annen, såkalt «spillover», øker faren for at viruset muterer gjennom små endringer i arvestoffet. Mutasjonene kan føre til endrede egenskaper hos viruset slik at det tilpasser seg den nye verten, og det kan oppstå virus som smitter mer effektivt til og mellom pattedyr, inkludert mennesker. Det er derfor svært viktig å følge med på forekomsten og utviklingen av slike mutasjoner (15). Dette er en av grunnene til at Veterinærinstituttet analyserer prøver fra, og obduserer, pattedyr som er blitt funnet døde i områder hvor HPAI er påvist hos villfugl, eller der det foreligger en klinisk mistanke om HPAI. Ved analyse av data fra helgenomsekvensering kan man undersøke slektskap mellom ulike virus, virusutvikling og genetiske endringer/mutasjoner i virusene. Flere av HPAI-virusene fra pattedyr i Norge viser enkelte tegn til pattedyradaptasjon ved funn av en mutasjon i genet som koder for virusproteinet PB2 og er en del av polymerasekomplekset. Denne mutasjonen gir en aminosyresubstitusjon (PB2 E627K) som fører til økt virusreplikasjon i pattedyrceller, men er alene ikke nok for at viruset skal tilpasse seg pattedyr (15). I noen tilfeller har man også funnet denne mutasjonen i virus fra villfugl i Norge. Det finnes også andre nøkkelmutasjoner som er forbundet med pattedyrtilpasning (16), men kun få av disse er påvist hos virus i Norge.

Høypatogen aviær influensa kan gi systemisk infeksjon med lesjoner i hjerne og/eller lunger hos pattedyr som fører til alvorlig sykdom eller død. Påvisningene av HPAI hos pattedyr i Norge mellom 2022 og 2025 var mest sannsynlig enkelttilfeller forårsaket av virus som fortsatt i stor grad er tilpasset fugl. Enkelte virus har mutasjoner som kan tyde på begynnende tilpasning til pattedyr. Det er fortsatt mye vi ikke vet, spesielt om H5N5-subtypens egenskaper og potensielle reservoarer. Erfaringer fra andre land, som Canada, viser at denne subtypen kan være overrepresentert hos pattedyr sammenlignet med fugler (17), noe som reiser spørsmål om smitteveier, virusets egenskaper og eventuell immunitet blant villfugl. Vi vet generelt også lite om hvor utbredt HPAI-smitte har vært i ulike pattedyrpopulasjoner, og hvor mange som overlever en infeksjon. Vi må forvente flere tilfeller av HPAI både hos fugler og pattedyr i tiden fremover. For å forstå HPAI-virusenes epidemiologi, patogenese og zoonotiske potensial, er det avgjørende å fortsette overvåkningen blant annet gjennom å undersøke syke og døde viltlevende dyr. Dette gir kunnskap om sykdommen hos ulike pattedyrarter, og bidrar til å identifisere endringer i virusene, noe som gir viktig kunnskap for å vurdere risikoen for videre spredning til dyr og mennesker.