Innledning

Halthet defineres som et unormalt bevegelsesmønster, og er et klinisk tegn på et underliggende problem. Årsaksforhold kan være relatert til tilstander i bevegelsessystemet, nevrologiske tilstander eller mekaniske tilstander. Som i Del 1 av denne oversiktsartikkelen, vil det her kun omtales halthet forårsaket av smertefulle tilstander i bevegelsessystemet.

Grunnpilaren i halthetsundersøkelsen; mønstring av hesten i trav på rett spor, ble omtalt i Del 1. Kort oppsummert baserer halthetsdiagnostikk seg på deteksjon av asymmetri mellom de to diagonale beinparene i trav. I løpet av ett komplett travsteg beveger hestens hode og kropp seg opp og ned to ganger; ned når det ene diagonale beinparet er i vektbæring, og opp gjennom svevefasen når dette beinparet har skjøvet fra, og før neste beinpar er i vektbæring. Denne vertikale bevegelsen av hestens hode og kropp følger altså et jevnt, dobbelt sinusformet mønster for hvert komplette travsteg som for uhalte hester er symmetrisk mellom de to diagonale beinparene. Som forklart i Del 1, resulterer halthet i endringer i vertikal akselerasjon og bevegelsesamplitude mellom den halte og den uhalte diagonalen og det er deteksjon av denne type endringer som danner grunnlaget for halthetsdiagnostikk.

I denne artikkelen omtales supplerende undersøkelser, slik som halthetsundersøkelse på bøyd spor, undersøkelse av travhester i høy hastighet, undersøkelse under rytter, spesielle forhold ved islandshester, og bruk av bøyeprøver.

Bøyd spor

Longering på volte kan gjøre en eksisterende halthet visuelt tydeligere, og er en vanlig del av halthetsutredningen. Når hesten traves på bøyd spor, skjer det systematiske endringer i bevegelsesmønsteret som ikke sees på rett spor (1-13). For eksempel vil hesten lene seg inn mot midten av sirkelen (3,6), og graden av kroppshelning øker jo mindre sirkelen blir, og jo raskere hesten beveger seg (8). I tillegg bøyes og/eller løftes innvendig bakbein mer for å sikre bakkeklaring under svingfasen av steget (8). Det er også en redusert bevegelsesamplitude på det innvendige bakbeinet; den innvendige halvdelen av bakparten synker mindre ned når hesten lander på det innvendige bakbeinet sammenlignet med hvor mye den utvendige halvdelen av bakparten synker ned når hesten lander på det utvendige bakbeinet. Dette kan både etterligne halthet på et uhalt innvendig bakbein, men også tydeliggjøre en eksisterende halthet på dette bakbeinet (8). Et annet hyppig observert mønster sett ved longering er mindre fraspark fra det utvendige bakbeinet (10). Hos antatt uhalte hester er ofte dette mønsteret med mindre belastning av det innvendige bakbeinet og mindre fraspark fra det utvendige bakbeinet likt på begge sider slik at det dannes et speilvendt mønster når hesten traver til venstre versus når den traver til høyre på volten (10). Det er likevel ikke alle hester som følger dette mønsteret. Flere studier har dokumentert at enkelte hester kan ha ulik grad av kroppshelning og bevegelsesasymmetrier ved traving på volte i motsatte retninger, det vil si på venstre versus høyre side (1,10,12).

Longering vil også indusere frambeinsasymmetri, som både kan imitere halthet på det innvendige men også på det utvendige frambeinet (10, 12). Ved indusert frambeinshalthet viste mange hester størst grad av halthet med det halte beinet på utsiden av sirkelen (9). Empirisk sees likevel ofte at en eksisterende halthet forsterkes når det halte beinet er innvendig på volten, og særlig på hardt underlag (7). Det mangler imidlertid evidensbasert kunnskap om hvordan spesifikke diagnoser og skader kommer til uttrykk på bøyd spor. Dette er tema for et pågående forskningsprosjekt som utføres av forskere ved Dyresykehuset Hest, NMBU, i samarbeid med forskere ved Sveriges Lantbruksuniversitet finansiert av Stiftelsen Hästforskning (Prosjektnummer H-23-47-765) og Forskningsrådet (Figur 1).

Oppsummert kan det forventes enkelte endringer i bevegelsesmønsteret når hesten traver på bøyd spor, samtidig som både individspesifikke tilpasninger og ytre faktorer slik som størrelse på volten og hastighet også spiller inn.

Hastighet

Som omtalt i Del 1 av denne artikkelen er det grenser for hvor raskt det menneskelige øyet kan se bevegelsesavvik (begrenset tidsmessig/temporal oppløsning), spesielt for hendelser som krever kognitiv tolkning (14) samt at det finnes en visuell terskel for asymmetrideteksjon (15). Dette betyr at asymmetrien må være av en viss størrelse for at man subjektivt skal kunne fange den opp, og jo saktere hendelsen forløper, desto bedre kan denne sees. I en studie av Starke et al. (16) ble mildt halte hester subjektivt og objektivt vurdert under mønstring i trav på rett spor i ulike hastigheter. Veterinærene som stod for den subjektive vurderingen, vurderte flere hester som uhalte ved høyere travhastigheter enn ved lavere travhastighet. Objektive asymmetridata for de samme hestene derimot, endret seg ikke med økt hastighet (16). Flere studier anbefaler derfor at hester bør traves i lav hastighet under subjektive halthetsundersøkelser, slik at veterinæren sikkert skal kunne observere (spesielt lavgradig) halthet (16,17). Alternativt kan hesten undersøkes i høy hastighet ved bruk av objektive systemer for halthetsundersøkelse, enten i løpsbanen (Figur 2), eller på en høyhastighets tredemølle.

En del av forklaringen til de sprikende resultatene mellom subjektive og objektive vurderinger er de endringene som skjer i hestens bevegelsesamplitude når hastigheten øker. Peham et al. (17) så på hester som hadde en moderat frambeinshalthet i ulike hastigheter i trav på en tredemølle. I lavere hastighet viste hestene som forventet en asymmetri mellom venstre og høyre frambein (mellom halt og uhalt diagonal i trav), uttrykt ved en forskjell i vertikal hodebevegelse (hodenikking). Da hastigheten økte, viste hestene mer asymmetri (økt halthet), altså en økt forskjell i vertikal hodebevegelse mellom venstre og høyre frambein, sannsynligvis på grunn av økt smerte ved økt belastning (17). Derimot ble den totale bevegelsesamplituden av den vertikale hodebevegelsen mindre med økende hastighet hos 15 av 16 hester (17). Det vil si at hestens hode og hals gikk mindre «opp og ned» i travet med økt hastighet, mens asymmetrien, altså ulikheten mellom halt og uhalt frambein, faktisk økte. Dette er et kjent fenomen hos enkelte travhester som ser halte ut i lav hastighet, men hvor man ikke klarer å se særlig halthet i høyere hastigheter. I en lærebok for veterinærmedisin uttrykkes dette som at varmblodstravere er uvanlig hardføre og kan trave ganske godt til tross for halthet, men haltheten forsvinner ikke med økt hastighet – derimot blir haltheten mindre synlige for det menneskelige øyet når hesten løper fort (18).

Travhester

Halthet hos travhester er et vanlig problem, illustrert av svært høy prevalens dokumentert i flere studier. Dolvik et al. (19) rapporterte at forekomsten av subjektivt vurdert halthet hos 265 tilfeldig utvalgte treårige varmblodstravere i Norge på 1990-tallet var nesten 70 %. I nyere tid så Vigre et al. (20) på 265 varmblodstravere i trening hos profesjonelle trenere over en periode på fem måneder: 69 av de 265 hestene (26 %) hadde minst én hendelse med avbrutt trening relatert til halthet. I en annen studie der man kikket på halthet lokalisert til det midtre karpalleddet (21) ble 28 varmblodstravere fulgt fra treningsstart og to år fram i tid, og 22 av de 28 hestene viste halthet i løpet av studieperioden (21). Skadefrekvensen blant travere er med andre ord høy, i en studie rapportert til 429 skader hos 356 varmblodstraver i trening i løpet av totalt 8961 treningsmåneder (22).

Travhester kan være spesielt utfordrende å vurdere for halthet, både fordi den observerte graden av halthet kan variere med travhastighet, men også fordi halthet sett ved mønstring for hånd i trav ikke alltid samsvarer med halthet under trening. I en studie av innkjørte varmblodstraveråringer i Norge (23) «byttet» 20 % av åringene asymmetrimønster mellom mønstring for hånd i trav og kjøring på banen i trav. Om dette er relatert til hastighet eller endringer i bevegelsesmønsteret når hesten må trekke en vogn og kusk, vites ikke sikkert. Også i klinisk praksis er dette et kjent fenomen. Figurene 3-5 viser asymmetrimålinger målt med Equinosis Q® Lameness Locator av en treårig varmblodstraverhingst som hadde slitt med halthet i over et års tid. Mønstret for hånd viste hesten lavgradig halthet venstre frambein/høyre bakbein, mens i høy hastighet på tredemølle viste hesten en svært tydelig halthet venstre bakbein og en mer stabil halthet venstre frambein. Haltheten på det venstre bakbeinet opphørte helt med lokalbedøvelse. For travere kan undersøkelse i høy hastighet med andre ord være helt avgjørende for å lokalisere hvilket bein hesten faktisk har et klinisk relevant halthetsproblem på.

Hest og rytter

Det kan være nyttig, og iblant nødvendig, å evaluere ridehester under rytter for å vurdere hestens bevegelser og eventuell halthet mens den utfører sine arbeidsoppgaver. For å dra nytte av denne type undersøkelse, må imidlertid veterinæren være klar over hvordan rytteren kan påvirke hestens bevegelser, samt hvordan dette kan føre til mulige feilkilder dersom man benytter seg av objektive målemetoder.

I en studie ble det ikke funnet noen statistisk signifikant forskjell i bevegelsesmønsteret hos hesten med og uten rytter, og forfatterne konkluderte med at så lenge rytteren sitter passivt på hesten med minimal innflytelse, har rytteren liten innvirkning på hestens bevegelsesmønster (24). Tilsvarende resultat kom frem i en annen studie, der rytterne ble instruert til å minimere bruk av hjelperne, og innta en forholdsvis passiv rolle på hesteryggen (25). Byström et al. (26) gjennomførte en studie der rytterne var mer aktive og red hestene til tøylen. Her ble det sett små forskjeller i hestens bevegelsesmønster med og uten rytter. En større studie gjennomført av Dyson et al. (27) benyttet seg av subjektiv halthetsvurdering av hestene med og uten rytter. I denne studien ble 1⁄3 av hestene vurdert som lavgradig halte ved mønstring, mens andelen halte hester økte til 2/3 under rytter.

Hvor aktivt rytteren rir kan altså påvirke hestens bevegelser. Også type sits har vist seg å føre til målbare endringer i bevegelsesmønsteret. For eksempel var det ingen påvisbar endring i hestens bevegelsesasymmetri i trav så lenge rytteren red i to-punkts-sits eller nedsittende (28). Lettridning medførte derimot signifikante endringer (28). I lettridning er det to faser: én hvor rytteren sitter ned i salen, og én hvor rytteren legger vekten i stigbøylene for å reise seg opp fra salen. Studien viste at når rytteren satt ned i salen, ble det økt vektbelastning på det bakbeinet som var i bakken (innvendig bakbein når det ris på korrekt diagonal på en volte). Det så man ved at hestens bekken nådde et lavere punkt (målt i vertikal bevegelsesamplitude) i den vektbærende fasen, enn ved de andre sitstypene. Når rytteren reiste seg i stigbøylene, resulterte dette i en reduksjon i hvor høyt hestens bekken løftet seg på det bakbeinet som samtidig skjøv i fra (utvendig bakbein dersom man rir på korrekt diagonal på en volte). Som nevnt tidligere i denne artikkelen, får en hest som longeres på volte en volteindusert asymmetri, karakterisert ved at den innvendige halvdelen av bakparten ikke synker like langt ned når hesten lander på det innvendige bakbeinet sammenlignet med den utvendige delen av bakparten når hesten lander på det utvendige bakbeinet. Legges det til en rytter som rir lett på korrekt diagonal vil rytteren motvirke denne volte-induserte asymmetrien ved å øke vektbæringen på det innvendige bakbeinet. Resultatet blir at hesten blir mer symmetrisk på volten under lettridning på korrekt diagonal (28), noe som kan forklare utviklingen av nettopp «korrekt» og «feil» diagonal under lettridning, og hvorfor det ofte føles mer balansert for en rytter å ri på den korrekte diagonalen på bøyd spor.

Rytterens påvirkning på hesten spiller også inn når det gjelder hvordan hesten bærer seg, og hvilken form den ris i. Hos dressurhester ridd i skritt og trav på tredemølle ble den maksimale vektbelastningen på hvert enkelt bein høyere når hestene ble ridd i en høy, mer samlet form, sammenlignet med når hestene gikk i en lavere form (29). Forklaringen for dette er at når hesten går i en mer samlet form med høyere nakke- og hodeposisjon, forflyttes tyngdepunktet bakover ved at vektbæringen på bakbeina økes samtidig som stegvarigheten (tiden hoven står i bakken) reduseres. Disse endringene fører til at den maksimale «peak vertical force» samt belastningshastigheten øker, siden tiden hestens vekt fordeles på hvert bein, kortes ned. Når hestene ble ridd i en lengre og dypere form, eller på helt lang tøyle, flyttet hestens tyngdepunkt seg fremover, samtidig som stegvarigheten økte. Dermed senkes den maksimale vektbelastningen per bein, og belastningshastigheten minskes. På samme måte økte ulike asymmetriparametere hos hestene når de ble ridd i høy form, sammenlignet med når de gikk uten rytter (26).

Hvordan salen beveger seg i forhold til hest og rytter kan også være relatert til asymmetri og halthet. I en studie ble det observert et lineært forhold mellom hvor mye salen beveger seg sideveis og hest og rytters bevegelsesasymmetrier (30), hvilket tilsier at det kan forventes større lateral bevegelse av salen med økende asymmetri og halthet (30). En annen studie viste at den laterale bevegelsen av salen (’saddle slip’) gikk i retning av det halte bakbeinet (salen sklir mot det halte bakbeinet), og at denne bevegelsen forsvant etter positiv diagnostisk analgesi (31). Det var derimot ingen konsekvent økning i den laterale bevegelsen av salen med mer høygradig halthet, det vil si at noen hester med lavgradig halthet hadde høy grad av «saddle slip», mens noen hester med høy grad av halthet likevel viste liten grad av «saddle slip». Det var generelt mer lateral bevegelse av salen hos de lettere rytterne, men dersom bevegelsen av salen skyldtes at salen var dårlig tilpasset, var bevegelsen større med en tyngre rytter. Lateral bevegelse av salen som skyldtes bakbeinshalthet var mer tydelig på bøyd spor enn på rett spor (31). Oppsummert tyder dette på at lateral bevegelse av salen, «saddle slip», har en sammenheng med bakbeinshalthet. Det er imidlertid flere faktorer som spiller inn, som alle må evalueres i hvert enkelt tilfelle.

Spesielle forhold ved islandshester

Gangartshester, hester med en eller flere gangarter i tillegg til skritt, trav, og galopp, slik som islandshesten, kan være vanskelige å vurdere for halthet. Det er de siste årene gjennomført flere studier som har sett nærmere på hvordan islandshester endrer sitt bevegelsesmønster ved halthet, både i trav og i tølt. Mange veterinærer har opplevd at halte islandshester ofte foretrekker tølt fremfor trav, trolig fordi denne gangarten gir lavere maksimale vertikale krefter per bein siden minst ett bein alltid er i bakken (32). Tølt har altså ingen svevefase, og siden dette er en firetaktig gangart som ikke har den samme symmetrien mellom høyre og venstre som trav, er halthetsundersøkelse i denne gangarten svært utfordrende (Figur 6).

I skritt og trav ser islandshester ut til å tilpasse seg indusert frambeinshalthet på lignende måte som varmblodshester, ved å synke mer ned med hodet når det uhalte frambeinet er i bakken (33). I tølt derimot, viste islandshester med indusert halthet ikke at hodet sank mer ned på det uhalte frambeinet, men at de ikke hevet hodet like høyt når det halte frambeinet sparket i fra som de gjorde ved fraspark av det uhalte beinet (33). I tillegg viste disse hestene redusert fraspark på det ipsilaterale bakbeinet, noe som ytterligere kan vanskeliggjøre en halthetsevaluering (33). Forskerne bak studien diskuterte at denne bakbeinasymmetrien kan oppstå dersom hesten forsøker å forskyve kroppsvekten bakover for å avlaste det halte frembeinet. (33). Det er verdt å merke seg at hestene i studien ble ridd i tølt, da det ikke var mulig å sikre en ren tølt ved mønstring for hånd. Ytterligere endringer i bevegelsesmønsteret hos halte islandshester i trav og tølt var at de raskere skiftet vekten fra det halte frambeinet til det friske frambeinet, og at de økte tiden det halte benet var i bakken (økt stegvarighet) (33). Ved indusert bakbeinshalthet hos islandshester (34) ble det sett redusert vektbæring på det halte bakbeinet, men ikke redusert fraspark, i både trav og tølt. I både trav og tølt var det et mer tydelig økt hip-hike på det halte bakbenet. Asymmetri målt i mm forskjell mellom hestens høyre og venstre side, der 0 mm forskjell indikerer en helt symmetrisk hest, og økt avstand fra 0 mm forteller noe om graden av asymmetri, ble hip-hike målt til 20,90 mm i trav for hånd; 10,18 mm i trav under rytter, men kun 4,28 mm i tølt under rytter. Dette viser hvordan bakbeinshalthet kan være vanskelig å fange opp i tølt, og at hip-hike kan være visuelt lettere å plukke opp hos islandshester enn redusert vektbæring og/eller redusert fraspark.

Oppsummert er det anbefalt å vurdere halte islandshester i trav dersom det lar seg gjøre, og de fleste endringer i bevegelsesmønsteret i trav er de samme som hos andre typer hester, med unntak av en noe avvikende type kompensatorisk frambeinsasymmetri hos bakbeinshalte islandshester. I tølt derimot slår andre kompensasjonsmekanismer inn, og dette kan forklare hvorfor det visuelt er vanskelig å evaluere avlastning av bein i tølt. I tillegg er stegfrekvensen og hastigheten i tølt som regel høyere enn i trav, noe som gjør vurderingen enda mer utfordrende.

Bøyeprøver

Bøyeprøver har lange tradisjoner i Skandinavia, og er beskrevet i litteraturen allerede i 1850 og 1923 (35,36). Bøyeprøver består i å holde deler av eller hele beinet i en bøyd posisjon over en viss tidsperiode og deretter vurdere hesten for halthet i trav umiddelbart etter at beinet slippes. Hensikten med denne undersøkelsen er å fremprovosere smerte relatert til en klinisk eller subklinisk halthet, og dermed hjelpe veterinæren med å identifisere et anatomisk område for videre diagnostisk utredning. For bøyeprøver av tåledd (kodeledd, kronledd og hovledd) tolkes ofte et positivt utslag å stamme fra smerte i kodeleddsregionen (37,38). Fleksjon av et ledd resulterer i økt intraartikulært og intraosseøst trykk (38-40), og ved bøying av tåledd utsettes kodeleddet for mest belastning siden dette leddet har størst leddutslag. Bøyingen resulterer i at den dorsale delen av kodeleddets leddkapsel samt omkringliggende bløtvev utettes for størst spenning/strekking, noe som kan skape en midlertidig iskemi, mens palmare/plantare strukturer komprimeres (41,42).

Utfallet av en bøyeprøve kan påvirkes av pasientrelaterte forhold, slik som signalement (hestens alder, rase, kjønn), type bruk, beinstilling og individuell smerteterskel, men også tilstedeværelse av kliniske tilstander slik som osteoartritt eller skader. Enkelte studier har vist økt risiko for positivt bøyeutslag ved økende alder hos hesten (43,44), samt økt positivt utslag hos hopper sammenlignet med vallaker og hingster (43). Den største enkeltfaktoren som kan påvirke resultatet av en bøyeprøve er likevel den personen som utfører testen (43), enten på grunn av ulikt grunnlag for subjektiv tolkning av hestens bevegelsesmønster etter testen, eller på grunn av hvordan bøyeprøven utføres.

Nettopp fordi bøyeprøver vanskelig lar seg standardisere er den kliniske betydningen omdiskutert. Ved bruk av sofistikert måleutstyr er det dokumentert store inter-individuelle variasjoner i kraften det bøyes med (44,41,45), hvilket vil kunne påvirke testresultatet. Selv om enkelte veterinærer bruker forholdsvis lik kraft over flere bøyeprøver (41) er det også dokumentert store intra-individuelle variasjoner i kraft mellom bøyeprøver hos den enkelte veterinær (45). Veterinærer kan også (ubevisst) bøye venstre og høyre bein forskjellig, sannsynligvis som et resultat av egen lateralitet og ergonomi (45).

Flere har forsøkt å identifisere en optimal kombinasjon av kraft og varigheten av bøyeprøven, ettersom overdreven kraft og varighet kan fremkalle en positiv bøyeprøve hos klinisk friske hester (46). Motsatt vil for lav kraft kunne gi falske negative resultater. En studie anbefaler cirka 15 kg trykk over 60 sekunder for bøyeprøve av tåledd (46). Uten bruk av sofistikert måleutstyr er det imidlertid vanskelig for den enkelte veterinær å vite hvor mye kraft man bøyer med, og om alle bøyeprøver utføres likt (45). Det kan også oppstå en kumulativ effekt ved gjentatte bøyeprøver gjennomført i løpet av kort tid (43), der bøyeprøveutslaget forverres med antall bøyinger. For å unngå falske positive utslag bør ikke samme bøyeprøver gjentas mer enn én gang i løpet av 10-30 minutter. Samtidig må man være oppmerksom på at de fleste studier av bøyeprøver baserer seg på subjektiv vurdering av bøyeprøveutslaget og ofte på et begrenset materiale. Oppsummert er bøyeprøver subjektive tester som kan gi veterinæren nyttig informasjon, men resultatene bør tolkes forsiktig og i lys av metoden som er brukt. Det er stort behov for videre forskning innen bøyeprøver, både på metodikk og evaluering av utslag, og ikke minst deres reelle kliniske verdi.

Konklusjon

Selv om mønstring av hest i trav på rett linje er grunnpilaren i halthetsutredningen, har supplerende undersøkelsesmetoder slik som longering på bøyd spor, undersøkelse i høy hastighet, eller undersøkelse under rytter stor verdi i både å karakterisere haltheten, men også i å lede veterinæren videre med tanke på hvor man skal begynne å legge lokalbedøvelser. For undersøkelser på bøyd spor er det viktig å være klar over de ulike volteinduserte asymmetriene som skjer uten at halthet er til stede. For undersøkelse av travere må man være bevisst på effekten av travhastighet, siden den haltheten (eller fravær av halthet) man kan se ved mønstring for hånd ikke nødvendigvis samsvarer med det hesten viser i løpsbanen. Dersom ridehester undersøkes under rytter må det tas høyde for rytterens påvirkning, spesielt i lettridning i trav. Salen og saltilpassing må også vurderes, der «saddle slip» av en godt tilpasset sal kan gi en pekepinn på et halthetsproblem. Gangartshester slik som islandshesten, bør halthetsundersøkes i trav så langt dette lar seg gjøre. Halthetsundersøkelse i tølt er utfordrende, siden denne gangarten mangler svevefase, har lavere maksimale vertikale krefter per bein, og en raskere fotforflytning enn i trav. Alle disse forholdene gjør deteksjon av bevegelsesasymmetrier utfordrende. Bøyeprøver er et subjektivt verktøy som vanskelig lar seg standardisere. Tolkningen av bøyeprøveutslag må dermed gjøres i lys av dette.

Sammendrag

Halthetsundersøkelser utgjør en stor del av praksisen til hestepraktiserende veterinærer. Tradisjonell halthetsundersøkelse foregår visuelt, og dermed subjektivt, og baserer seg på deteksjon av asymmetri mellom de to diagonale beinparene i trav. Selv om mønstring av hesten i trav på rett linje er grunnpilaren i halthetsutredningen, har supplerende undersøkelser stor verdi i både å karakterisere haltheten, men også i å lede veterinæren videre med tanke på hvor man skal begynne å legge lokalbedøvelser.

Ved longering på volte vil uhalte hester ofte vise en volte-indusert bevegelsesasymmetri som kan etterligne halthet på det innvendige bakbeinet, alternativt forsterke en eksisterende halthet på dette beinet. Volte-indusert bevegelsesasymmetri av frambeina viser imidlertid ikke et like entydig mønster; selv om en asymmetri som etterligner en halthet på det utvendige frambeinet er mest vanlig, er det nesten like vanlig med det motsatte – en asymmetri som etterligner halthet på det innvendige frambeinet. Både individspesifikke tilpasninger, men også ytre faktorer slik som størrelse på volten og hastighet spiller inn på hvordan den enkelte hest beveger seg på volten.

Travhastighet kan også påvirke graden av bevegelsesasymmetri. Moderat frambeinshalte hester viser mer asymmetri (økende halthet) med økende hastighet, samtidig som den totale bevegelsesamplituden reduseres, hvilket gjør det vanskeligere å subjektivt oppfatte haltheten. En hest som subjektivt oppfattes som moderat halt i lav travhastighet, vil dermed kunne oppfattes som uhalt i høy hastighet selv om bevegelsesasymmetrien faktisk øker.

Ved undersøkelse av hest under rytter må det tas hensyn til hvor aktivt rytteren rir hesten, og i hvilken form hesten ris. Dersom rytteren sitter forholdsvis passivt på hesten påvirkes bevegelsesmønsteret lite. Jo mer aktivt rytteren rir, jo mer vil hesten påvirkes. For eksempel øker asymmetriparametere når hesten ris i en høy, samlet form, sammenlignet med målinger gjort uten rytter.

Gangartshester slik som islandshesten, bør halthetsundersøkes i trav så langt dette lar seg gjøre. Halthetsundersøkelse i tølt er utfordrende, siden dette er en firetaktig gangart uten svevefase og en raskere fotforflytning. I tillegg ses andre kompensasjonsmekanismer ved halthet i tølt enn i trav. For eksempel vil en frambeinshalthet resultere i at hodet ikke heves like høyt når det halte frambeinet sparker i fra sammenlignet med i trav, samtidig som man ser et redusert fraspark på det ipsilaterale bakbeinet. Alle disse forholdene gjør deteksjon av bevegelsesasymmetrier i tølt utfordrende.

Selv om bøyeprøver har lange tradisjoner er den kliniske relevansen omdiskutert. Hensikten med bøyeprøver er å fremprovosere smerte relatert til en klinisk eller subklinisk halthet, og dermed hjelpe veterinæren med å identifisere et anatomisk område for videre diagnostisk utredning. Det er imidlertid svært mange faktorer som spiller inn på hvorvidt en bøyeprøve vil fungere etter hensikten (tydeliggjøre en klinisk/subklinisk tilstand) eller ikke; ikke minst er det dokumentert store inter- og intraindividuelle variasjoner i kraften det bøyes med, som også kan være forskjellig fra høyre til venstre bein. Bøyeprøveresultater må dermed tolkes med forsiktighet og i lys av dette.

Summary

Lameness evaluation is one of the main activities performed by many equine clinicians. The identification of lameness has traditionally been done visually, thus subjectively, and is based on the detection of asymmetry between the two diagonal limb pairs at the trot. Although evaluating the horse at a straight-line trot is the cornerstone of the lameness assessment, supplementary forms of examination are of great value in characterizing the lameness, but also in guiding the practitioner where to proceed with diagnostic anesthesia techniques.

During lunging, sound horses demonstrate a circle-induced movement asymmetry that may mimic lameness on the inside hind leg on a sound horse or alternatively worsen the asymmetry of a preexisting lameness. Circle-induced movement asymmetry of the forelimbs is more complex. Although asymmetry mimicking lameness on the outside forelimb is most common, an asymmetry suggestive of lameness on the inside forelimb is also common. Both individual adaptations and external factors such as the circle radius and trotting speed impact how an individual horse moves on the circle.

Trotting speed also affects the degree of asymmetrical movement. Moderately lame horses show more asymmetry (increasing lameness) with increasing trotting speed, while the total movement amplitude decreases, making it more difficult to subjectively perceive the horse as lame. A horse that is clinically perceived as moderately lame at a slow trotting speed may thus be considered subjectively (visually) sound at a faster trotting speed even though the asymmetrical movement actually increases.

When examining a ridden horse, one must take into account how actively the rider sits on the horse, and the degree of collection the horse is ridden in. A passive rider has little impact on the horses’ movement pattern whereas a more active rider will have greater influence. For example, asymmetric parameters increase when the horse is ridden in a high collected form, compared to measurements registered without a rider.

Gaited horses, such as the Icelandic horse, should be examined for lameness at the trot whenever possible. Lameness examination at the tölt is challenging, as this is a four-beat gait without a suspension phase. In addition, horses show different compensatory mechanisms for lameness at the tölt than at the trot. For example, a forelimb lameness at the tölt will result in the head not being raised as high when the lame forelimb pushes off the ground compared to at the trot. Concurrently, a reduced push-off of the ipsilateral hind limb is seen. These aspects make detection of movement asymmetries at the tölt challenging.

Although there is a long tradition for using flexion tests in Scandinavia, their clinical relevance is controversial. The purpose of flexion tests is to provoke or exacerbate pain related to clinical or subclinical conditions and thereby aid the veterinarian in identifying an anatomical area for further diagnostic investigation. However, there are many factors that may affect the result of flexion tests, for instance the amount of force applied during the test, which has been shown to vary within and between veterinarians. The forces applied can also vary between sides, likely due to practitioner laterality. Such factors are impossible to standardize without the use of advanced instrumentation and therefore flexion test results must be interpreted with caution.