Innstramming av regelverket for bruk av antimikrobielle stoffer til matproduserende landdyr og kjæledyr

I en artikkel i dette nummeret av Norsk veterinærtidsskrift, utarbeidet av team Dyrehelsepersonell i Mattilsynet, redegjøres det for bakgrunnen for tilsynets oppfølging av veterinærers bruk av antimikrobielle midler til landdyr, samt for oppdateringer i relevant regelverk. Formålet med regelverk og tilsyn er å sikre en restriktiv og faglig forsvarlig bruk av antimikrobielle midler for å begrense utvikling og spredning av antimikrobiell resistens.

Problemstillingen ble også belyst under Veterinærhøgskolens onsdagsseminar 25. februar. Oddrun Espelund og Ann Margaret Grøndahl fra Mattilsynet innledet med en gjennomgang av hvordan EUs nye legemiddelforordninger skjerper kravene til målrettet og forsvarlig antibiotikabruk innen veterinærmedisin. De redegjorde videre for hvordan tilsynet prioriterer kontroll med forskrivning av legemidler som 1) innebærer høy risiko for resistensutvikling, 2) er forbudt brukt til matproduserende dyr, eller 3) skal forbeholdes humanmedisin.

Den nye forordningen (EU) 2024/1973, som trådte i kraft høsten 2025, har som hovedformål å sikre mer målrettet og forsvarlig bruk av antimikrobielle midler i veterinærmedisin. Forordningen stiller blant annet krav om identifikasjon av sykdomsfremkallende agens og resistensbestemmelse før behandling iverksettes, der dette er praktisk gjennomførbart.

Liv Sølverød, leder for Mastittlaboratoriet i Molde (Tine SA), beskrev hvordan Tines veterinærer, veiledere og rådgivere systematisk understreker betydningen av prøvetaking ved både akutte, subkliniske og kroniske mastitter. Siden sommeren 2025 er uttak av speneprøver ytterligere tilrettelagt ved at tankbilsjåfører distribuerer nye prøveesker til melkerom i hele landet ved levering av prøver. Mastittlaboratoriet rapporterer diagnostiske funn og resistensdata til NORM-VET, noe som bidrar til bedre nasjonal overvåking av patogener og resistensutvikling.

Sveinung Eskeland, leder for Seksjon for ambulatorisk klinikk og besetningsmedisin ved Veterinærhøgskolen, redegjorde for hvordan undervisningen i produksjonsdyrmedisin vektlegger systematisk prøvetaking og restriktiv antibiotikabruk i sin ambulerende produksjonsdyrpraksis. Tilsvarende beskrev Hege Brun-Hansen, leder for Seksjon for smådyrsykdommer, hvordan Dyresykehuset fører en gjennomgående restriktiv praksis for antibiotikaforskrivning også innen smådyrmedisin.

Den påfølgende diskusjonen dreide seg i stor grad om tolkning av regelverket og veterinærens handlingsrom for faglig skjønnsutøvelse innenfor de juridiske rammene. Det ble understreket at ved akutte infeksjoner kan det være nødvendig å igangsette antibiotikabehandling før prøvesvar foreligger. Dette er i samsvar med regelverket, forutsatt at det tas prøver slik at behandlingen kan justeres når mikrobiologisk svar foreligger. All antibiotikabruk skal kunne faglig begrunnes, og gjeldende terapianbefalinger samt kaskadeprinsippet skal følges.

Et annet tema var bruk av hurtigtester som beslutningsgrunnlag. Slike tester kan være et nyttig supplement til laboratoriebasert diagnostikk, særlig når de brukes som støtte for klinisk vurdering. Samtidig representerer de en begrensning ved at resultatene normalt ikke inngår i nasjonale overvåkingssystemer. Laboratorier som benytter akkrediterte analysemetoder og rapporterer til nasjonale programmer som NORM-VET, bidrar derimot til systematisk datainnsamling som er avgjørende for å overvåke patogenforekomst og resistensutvikling over tid.

Samlet sett tydeliggjorde seminaret veterinærens ansvar for en kunnskapsbasert og restriktiv antibiotikabruk innenfor rammen av et stadig mer presist regelverk. Selv om reguleringen er stram, eksisterer det et faglig handlingsrom som forutsetter solid kompetanse og grundig begrunnede beslutninger. Resistensutfordringen berører både dyr og mennesker og må forstås i et én helse-perspektiv. Som landets eneste veterinære utdanningsinstitusjon har Veterinærhøgskolen et særskilt ansvar for å sikre at kandidater utdannes med et solid faglig fundament for å ta gode og riktige beslutninger av hensyn til både dyrehelse og folkehelse.