Termisk avlusing som metode

Tema for studien er termisk avlusing. Metoden ble valgt på bakgrunn av hvor hyppig brukt den har vært, og fortsatt er, og metodens kontroverser når det gjelder dyrevelferd. Det er all grunn til å tro at temperaturene som brukes oppleves som brennende varmt for fisken, basert på blant annet forskning på nociseptorer hos regnbueørret (6,8). Det varme vannet skaper panikkreaksjoner og tydelige smertereaksjoner hos fisken (9,10). Det er verdt å merke seg at vanntemperaturspennet som brukes til termisk avlusing er innenfor det øvre kritiske temperaturintervallet for laksefisk, noe som betyr at temperaturene som brukes vil være dødelig for fisken etter kort tid (11).

Termisk avlusing er kritisert på bakgrunn av dokumentasjonen av tydelige smerte- og panikkreaksjoner, men også fordi den i flere studier er knyttet til sekundære skader, negative langtidseffekter og dødelighet (10,12-14). Fiskehelsepersonell rapporterer at hovedårsaken til dødelighet, redusert velferd og nedsatt tilvekst i matfiskproduksjon er relatert til ikke-medikamentelle avlusingsoperasjoner (15). Over halvparten av alle ikke-medikamentelle avlusinger i 2024 var gjennomført med termisk som enkeltprinsipp eller i kombinasjon med mekanisk (15).

Termisk avlusing som behandlingsmetode ble tatt i bruk rundt 2015. Mattilsynet uttalte i 2019 at de ønsket utfasing av metoden innen 2021 grunnet dyrevelferdshensyn, med mindre ny kunnskap kunne dokumentere at den kunne brukes på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte (16). Denne dokumentasjonen mangler fortsatt slo fjorårets fiskehelserapport fast, men det varslede forbudet ble aldri effektuert (15). Veterinærinstituttet konkluderte i 2015 med at termisk avlusing var dyrevelferdsmessig forsvarlig (17), men har i senere tid trukket denne konklusjonen tilbake (18). De har presisert at rapporten fra 2015 ikke lenger kan brukes som grunnlag for å hevde at termisk avlusing er dyrevelferdsmessig forsvarlig (18).

Veterinærens rolle ved termisk avlusing

Det er kun veterinærer og fiskehelsebiologer som kan rekvirere behandling mot sykdom hos fisk (19), og dette gjelder også behandling med ikke-medikamentelle behandlingsmetoder (20). Det respektive fiskehelsepersonellet blir derfor ansvarlig for at fiskegruppen tåler påkjenningen av en ikke-medikamentell behandling, etter å ha vurdert fiskegruppens helse og velferd opp mot de forskjellige behandlingsalternativene.

Veterinærer er etter dyrehelsepersonelloven pliktige til å arbeide for etisk behandling av dyr, jamfør § 12. Dyrevelferdsloven fordrer at medisinsk behandling skal ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet, jamfør § 9. Det kan derfor oppleves motstridende for veterinærene å rekvirere termisk avlusing, når de kjenner til studiene som er gjort på fiskenes reaksjon under behandling og dødelighet etter avlusing.

I sjøfasen blir en gjennomsnittlig fiskegruppe behandlet mot lakselus flere ganger (21). Termisk avlusing, enten brukt alene eller i kombinasjon med andre metoder, utgjør i dag over halvparten av alle avlusinger (15). Dette innebærer at et svært høyt antall fisk årlig utsettes for termisk behandling. Samtidig har metoden blitt kritisert med hensyn til dyrevelferd (15). Dette tydeliggjør veterinærenes ansvar for å vurdere og ivareta fiskens velferd under behandlingene. Det er derfor viktig å synliggjøre hvordan veterinærer, som rekvirerer og har ansvar for behandlingen, vurderer fiskens belastning i denne sammenhengen.

Formålet med denne studien var derfor å utforske hvordan akvaveterinæren opplever termisk avlusing relatert til dyrevelferd og sin egen rolle i behandlingen, og se dette opp mot aktuelt lovverk og forvaltningspraksis. Gjennom semistrukturerte intervjuer var målet å få frem en refleksjon og samtale rundt dette.

Informantenes oppfatning av dyrevelferd ved termisk avlusing

Samtlige informanter uttrykte at avlusingsmetoden har dyrevelferdsmessige negative effekter, men det varierte hvor alvorlig de vurderte belastningen ved termisk avlusing. En av informantene trakk paralleller til landbasert husdyrproduksjon: «Det er ikke noen annen form for behandling [hos landdyr] som har like stor påkjenning på dyret som en lakselusbehandling kan ha for fisken.» Informanten pekte videre på at avlusing kan forekomme så ofte som hver fjortende dag, noe som fratar fisken muligheten til å hente seg inn mellom behandlingene.

Et gjennomgående tema i samtlige intervjuer var ønsket om å holde behandlingstemperaturen så lav som mulig. Likevel fremgikk det at temperaturen ofte må heves for å sikre best mulig avlusingseffekt. En beskrev det slik: «Det er da fisken kanskje akkurat overlever, men gjennomgår en forferdelig stresspåkjenning under behandlingen.»

To av informantene brukte sterke uttrykk for å formidle hvordan de tror fisken har det i avlusingsenheten. En av disse sa: «Det er absolutt min mening at fisken opplever dette som svært smertefullt.». Den andre sa: «Jeg tror det er helt forferdelig å være en fisk som gjennomgår termisk avlusing.»

Disse informantene fortalte om fisk som kommer ut av avlusingsenheten med tydelige kramper eller med panikkatferd og sterk fluktrespons – atferd som kan resultere i at de stanger i veggen eller slår hodet gjentatte ganger i renna, noe som kan forårsake hjerneblødning.

Informantenes oppfatning av lovverk og forvaltning knyttet til dyrevelferd og termisk avlusing

Et sentralt tema i intervjuene var hvordan dyrevelferdsloven og forvaltningen av denne fungerer i møte med bruken av termisk avlusing. Tre av de fire informantene uttrykte klart at de ikke mener fisken blir tilstrekkelig beskyttet av dyrevelferdsloven når det gjelder bruk av termisk avlusing. To informanter problematiserte at både myndigheter og næringsaktører prioriterer produksjon og økonomisk gevinst fremfor fiskens velferd. Selv blant de som poengterte at de ønsker å bevare metoden som et verktøy enn så lenge, ble det reist spørsmål om bruken er i tråd med dyrevelferdsloven: «Det at termisk er helt lovlig nå, er jo litt på kanten over 30 grader, jeg vil jo innrømme det.»

Møte med arbeidslivet og holdningsendring

To av informantene beskrev hvordan deres møte med arbeidslivet innebar et tydelig brudd med forventningene. Én reflekterte slik over sin første tid i yrket og møte med termisk avlusing: «Dette har vi jo lært at ikke er så bra. Så får man informasjon fra kollegaer som har jobbet en stund i næringen om at ja, men dette her er jo noe som må brukes da.» Den andre beskrev hvordan vedkommende ble sjokkert over dyrevelferden: «Da jeg var nyutdannet og begynte i denne jobben, så husker jeg at jeg fikk bakoversveis over hvor dårlig dyrevelferden var. Det gjaldt vanlige helsekontroller, men spesielt avlusinger. Jeg var sjokkert over hvordan det egentlig var.» Vedkommende fortalte også om en situasjon hvor hen delte sin bekymring med kollegaer, men ble møtt med en nedslående kommentar: «Bare vent til du skal på avlusing, da kommer du til å få sjokk.»

Over tid beskrev den ene hvordan hens reaksjoner ble svakere: «Og så bare noen måneder senere, så tar jeg meg selv i at det er jeg som ikke reagerer, fordi nå har jeg jo blitt så vant til at under termisk avlusing, så lukter det av kokt laks og fisken spreller.» Vedkommende fortsatte refleksjonen: «Jeg synes det er skummelt hvordan man som menneske, og hvordan man i denne bransjen, blir vant til hvordan det er. Og det er så veldig synd at jeg mister det kritiske blikket, fordi jeg blir så vant til at det generelt er dårlig.»

Den andre brukte begrepet desensitivisering og koblet det til en normalisering av termisk avlusing: «Gjennom de første årene blir man litt mer tilvendt situasjonen, hvordan det er å jobbe i næringen som fiskehelsepersonell, og så får du desensitivisering. Gjennom at dette er på en måte normalt da. Og så burde det jo kanskje ikke være normalt. Men man har rasjonalisert det ovenfor seg selv.»

Disse refleksjonene kan illustrere hvordan en initial emosjonell reaksjon gradvis forsvinner som følge av gjentatt eksponering for situasjoner med dårlig dyrevelferd (24).

Ytre faktorer for valg av termisk avlusing

Gjennom intervjuene fremkom det at valg av behandlingsmetode sjelden tas i et rent fiskehelseperspektiv, men må tilpasses konkrete begrensninger som tilgjengelig flåte, mangel på alternativer, resistensdriving, geografiske forhold og sesongmessige hensyn.

Alle informantene pekte på kapasitetsutfordringer og manglende tilgang til gode alternativer som sentrale årsaker til at termisk avlusing benyttes. De beskrev seg som prisgitt den behandlingsflåten som til enhver tid befinner seg i området, eller som oppdretter har avtale med.

Årstid og risiko for sårutvikling er faktorer som spiller inn på valg av metode ifølge informantene, ettersom kaldere sjøtemperaturer gjør laksens tilhelingsevne av sår dårligere. Man ønsker derfor ikke å bruke behandlinger som øker risiko for skade på hudbarrieren, for eksempel spyling. Flere av informantene beskrev hvordan valg av metode kan bli et etisk dilemma, og en formulerte det slik: «Er det da bedre med 30 sekunder med termisk behandling, (...), versus at fisken kanskje ikke får like stor påkjenning nå, men du skader hudslimbarrieren. Så da får du massiv utvikling av vintersår hvor fisken kan gå ukesvis og lide, altså med store åpne kjøttsår. (...) Du velger egentlig litt pest eller kolera da, på hvordan du skal behandle den fisken.»

Følelser knyttet til egen rolle og termisk avlusing

Gjennom intervjuene kom det frem at tre av informantene hadde emosjonelle reaksjoner knyttet til termisk avlusing – i forkant, under og etter gjennomført behandling. Uro, ubehag, ambivalens og samvittighetskonflikter fremstod som gjennomgående temaer hos flere av dem. Flere av informantene beskrev hvordan det å være ansvarlig for termisk avlusing er emosjonelt krevende. Både fordi metoden anses som smertefull for fisken, og fordi dødelighetsforløpet etter avlusingen kan være uforutsigbart. En av dem beskrev det slik: «Jeg synes at det er mye fluktrespons, og jeg synes ikke det er noe hyggelig. Jeg synes det er vanskelig å ha ansvar for det. Fordi jeg synes ofte at man ikke får så mye forvarsel om når det går bra eller ikke.»

En annen informant beskrev ubehaget ved å rekvirere termisk behandling: «Det kjennes i hvert fall ubehagelig å forskrive en behandling som man vet kanskje er mer smertefull enn en annen, (...) men man føler at man står mellom barken og veden, og man har en hånd bundet bak ryggen.» Samme informant uttrykte behovet for å rasjonalisere denne situasjonen overfor seg selv: «(...) dette er matproduserende dyr, men det man utsetter dette dyret for er jo absolutt på en måte ikke ... ikke bra. Det er noe man må rasjonalisere for seg selv. Det må uansett gjennomføres. Du har liksom ikke noe valg. Det er ikke noe annet du kan gjøre.»

Det kommer frem beskrivelser av tydelig emosjonell belastning og dårlig dyrevelferd hos en annen av informantene under termisk avlusing: «Det er så grusomt, men når vi står ved uttellingen (...) så lukter det veldig ofte kokt laks. Da tenker jeg: hva er det vi holder på med? (...) Jeg blir ofte stresset i forkant og underveis, fordi hvis vi stopper opp litt og tenker over hva det faktisk er vi står og skriver under på. (...) Så kan man bli dårligere av mindre.»

En av informantene beskrev hvordan vedkommende unnskylder seg til fisken dersom hen må foreskrive termisk avlusing: «Og da hjelper det litt å si: fisken, beklager, dere må gjennom dette nå. Jeg lover at neste gang blir det noe annet.»

Den manglende forutsigbarheten ved behandlingen fremstår som særlig belastende. Flere informanter peker på at fisken kan ha økt dødelighet i etterkant, til tross for en grundig risikovurdering: «Og termisk, rent termisk, der synes jeg ofte det kan være litt sånn at du ser det dagen etterpå, så begynner de å dø.»

Lovverk og forvaltning knyttet til veterinærrollen

Tre av fire informanter uttrykte tydelig at de ikke opplever at de får utøve sitt arbeid i tråd med intensjonen i dyrevelferdsloven og dyrehelsepersonelloven ved rekvirering av termisk avlusing. En av dem formulerte dette slik: «Jeg synes jo at man går over den grensen med å ikke påføre dyr smerte, unødvendig smerte kanskje. Det synes jeg jo når du har ren termisk. Jeg liker jo ikke det. Fordi du påfører smerte. Om ikke du påfører død, så påfører du jo smerte. Det er en litt sånn lovlig torturmetode.»

Det fremgikk at det er et betydelig sprik mellom veterinærenes faglige og etiske vurderinger og myndighetenes forvaltningspraksis. Et sentralt poeng som ble trukket frem er at Mattilsynet, til tross for tidligere uttalelser om utfasing av bruken av termisk avlusing, likevel ikke innførte et forbud. En informant beskrev dette slik: «Indirekte er signalene fra Mattilsynet at det er greit, likevel. (...) Og så stilles det på en måte krav til enkeltveterinærer om at du må jo selv vurdere om dette er forsvarlig. Og det er jo et ganske stort ansvar for alle veterinærer å ta.»

Handlingsrommet veterinærene har for å bidra til god dyrevelferd slik loven fordrer fremstår betydelig redusert i oppdrettsnæringen. Dette forklarte en av dem slik: «... som veterinær har jeg studert i mange år for å jobbe for god dyrevelferd. Og jeg er pliktet til det gjennom lovverk, men så er systemet lagt opp til at det i praksis er umulig.»

Dyrevelferd og termisk avlusing

Når det gjelder dyrevelferd viser studien at flertallet av informantene opplever at termisk avlusing kan forårsake uttalt lidelse for fisken, og at denne forverres jo høyere behandlingstemperatur som brukes. Flere av informantene viser til at avlusingen i sommerhalvåret må foregå i det øvre sjiktet på 32-34 ºC for å få god nok effekt, og at dette går på bekostning av dyrevelferden. Studiens funn underbygger det forskningen tidligere har vist om atferdsreaksjoner knyttet til smerte og ubehag ved eksponering for varmt vann (9,10,13). Informantenes beskrivelser står i kontrast til hvordan utstyrsleverandørene inntil nylig fremstilte metoden som skånsom og assosiert med god dyrevelferd (25).

Fisk er beskyttet av dyrevelferdsloven på lik linje med andre dyr. De har egenverdi utover deres nytteverdi for oss, og skal behandles godt og beskyttes mot unødige påkjenninger og belastninger, jamfør § 3. Flertallet av informantene var likevel tydelige på at dyrevelferdsloven ikke overholdes under termisk avlusing. Dette tydeliggjør at rettsvernet til fisken trenger en styrket håndheving av dyrevelferdsloven i dagens praksis.

Veterinærrollen og termisk avlusing

Under intervjuene fremkom det flere utsagn som kan forstås i lys av psykologiske mekanismer som desensitivisering og kognitiv dissonans, i tillegg til at førstnevnte begrep ble tatt opp av en av informantene selv. Desensitivisering betegner en gradvis svekkelse av emosjonelle eller fysiologiske responser på stimuli som tidligere utløste ubehag og emosjonell reaksjon. I psykologien brukes begrepet først og fremst om en behandlingsmetode mot for eksempel sterke fobier, men det kan også brukes som et mer allment begrep for redusert følelsesmessig reaksjon for lidelse (26). Innenfor dyreetikk brukes begrepet i relasjon til hvordan personer som jobber med smertefulle dyreforsøk, eller annen industri med nedsatt dyrevelferd, venner seg til lidelsen (24). I denne sammenhengen forstås desensitivisering som et fenomen hvor veterinæren over tid vil kunne ha en svakere reaksjon på dårlige dyrevelferdsmessige forhold og gjennom dette kunne bli nummen for praksiser som hen tidligere opplevde som problematiske.

Kognitiv dissonans viser til det indre ubehaget som oppstår når en persons handlinger er i konflikt med personens holdninger, verdier eller kunnskap (27). Ifølge Festinger vil en person forsøke å unngå dette ubehaget slik: «if a person is induced to do or say something which is contrary to his private opinion, there will be a tendency for him to change his opinion so as to bring it into correspondence with what he has done or said» (27). I konteksten til denne studien brukes begrepet som en mulig forklaringsmodell for å forstå hvordan veterinærer vil kunne rettferdiggjøre og normalisere bruken av termisk avlusing, til tross for at de, enten nå eller som nyutdannede, var faglig og etisk kritiske til metoden.

Funnene i denne studien tyder på at flere av informantene har gjennomgått en prosess med desensitivisering, hvor emosjonelle reaksjoner på dårlig dyrevelferd gradvis svekkes. Dette kommer til uttrykk både gjennom direkte bruk av ordet desensitivisering, beskrivelser av hvordan man som fiskehelsepersonell blir vant til dårlig dyrevelferd eller at flere brukte ord som at man i næringen er blitt «miljøskadet». Flere av informantene refererer til en normalisering av praksis de i utgangspunktet reagerte på, og en av dem forteller at man må rasjonalisere for seg selv de valgene man tar. Informanten erkjenner at situasjonen ikke burde være normal, men må samtidig forholde seg til at den i praksis oppleves som nettopp det – og at hen selv deltar i den. I møte med spenningen mellom faglig kunnskap og daglig praksis kan informantens beskrivelser tolkes som uttrykk for en måte å håndtere denne spenningen på, slik hen selv reflekterte rundt. Spenningsfeltet mellom praksis og faglig kunnskap kom blant annet til uttrykk når en informant beskrev at målet med termisk avlusing er å oppnå «god effekt og god dyrevelferd», samtidig som vedkommende understreket betydningen av å ta inn over seg forsøk som har vist fiskens negative reaksjoner på behandlingstemperaturen. Ettersom slike studier viser at temperaturer over 28 °C er smertefulle for fisken (9,13), og det ble tolket slik at informanten refererte til de samme funnene, fremstår dette målet som vanskelig å forene i praksis. Tilsvarende paradokser kom til uttrykk hos flere informanter, og kan forstås i lys av begrepet kognitiv dissonans.

Når funnene ses i lys av veterinærrollen kommer det frem at flere informanter opplever det som krevende å stå ansvarlig for termisk avlusing, samtidig som de beskriver et sterkt innskrenket handlingsrom med begrensede reelle valgmuligheter. Studien belyser et tydelig spenn mellom dagens praksis og det juridiske rammeverket, representert ved dyrevelferdsloven og dyrehelsepersonelloven. Flere informanter mener at termisk avlusing utfordrer etterlevelsen av begge lovene, og beskriver en mangel på reell beskyttelse av fisken som pasient. Samtlige informanter etterspør en tydeligere linje fra tilsynsmyndighetene når det gjelder hvilke avlusingsmetoder som kan anses som dyrevelferdsmessig forsvarlige. I fravær av offentlig godkjenning av ikke-medikamentelle avlusingsmetoder overføres et betydelig ansvar til den enkelte veterinær. Det fremstår derfor som nødvendig med systemendringer, for å sikre at veterinærer faktisk har mulighet til å etterleve sitt ansvar for å fremme god dyrevelferd i tråd med dyrehelsepersonelloven.

Metodiske begrensninger og styrker

Studien er basert på et relativt lite utvalg, og funnene kan derfor ikke uten videre generaliseres til hele akvaveterinærfeltet. Utvalget er ikke ment å være statistisk representativt, men gir mulighet for å få innsyn i veterinærers erfaringer og vurderinger knyttet til termisk avlusing og dyrevelferd. En styrke ved studien ligger i dybden i materialet og i muligheten for økt forståelse gjennom refleksjon og samtale rundt et komplekst og praksisnært tema.

Den viktigste forskningsetiske forpliktelsen ved fortolkning av dataene er å ta hensyn til informantenes egen forståelse (23). Dette er gjort ved å underbygge fortolkningen av utvalgte sitater godt, og ved at flere av sitatene er vist i sin helhet slik at også leser av studien kan vurdere dem selv.