Kutreneren har null eksistensberettigelse, og slett ikke
i et dyrevelferdsprogram

Henrik Wergeland skrev i et essay i 1831: ”Hvi skrider Mennneskeheden saa langsomt frem?” Dikteren var visjonær, med stor sympati for våre umælende medskapninger.

Hans tanker om menneskelig sendrektighet, gjerne kombinert med forsvar for det bestående, er ofte like aktuelt i dag.

Fra noen år tilbake er det fra bransjehold etablert et velferdsprogram for storfe. Et initiativ som fortjener all mulig støtte. Men kutreneren som en integrert del av dette nybrottsarbeidet bør i all anstendighet og så fort som mulig fjernes fra programmet, hvor både husdyrbønder og veterinærer er involvert.

Noen burde ha sørget for at den aktuelle innretningen ble overført til historiens skraphaug. Det dreier seg om bruk av strøm for å få kua til å droppe avføringen direkte i gjødselrenna, og ikke i båsen.

Rein liggeplass, reint dyr og mindre innsats for røkteren blir det ønskede resultatet. Men til hvilken pris?

En svensk veterinærprofessor omtalte i sin tid kutreneren som et torturinstrument. Intet mindre. Rådet for dyreetikk og Den norske veterinærforening har også vendt tommelen ned for dette ”hjelpemiddelet.”

En strømførende metallbøyle kan avgi et strømstøt når dyret skyter rygg for å kvitte seg med etterlatenskapene.

Nervøse og sensitive dyr kan lett ende opp med eksempelvis speneskader og mastitt. Dette narrativet kan utgjøre et stort velferdsproblem hos følsomme melkekuer i tradisjonelle båsfjøs.

Vi må også ta med at slike dyr er belemret med store restriksjoner i og med trange båser som gir liten mulighet for bevegelse, naturlig atferd og kroppspleie. Livet på båsen er ingen ønsketilværelse.

Både båsfjøs og kutrener bør forbys. Av dyrevelferdsmessige grunner.

Helt til slutt. Etikk er å velge det akseptable, og ikke la seg nøye med det aksepterte.