Dyrevelferd i produksjonsdyrpraksis

DVP storfe gjelder for alle besetninger med mer enn ti dyr og DVP sau for alle med mer enn 30 voksne dyr, men det bør være et mål at alle besetninger, uansett dyretall, etter hvert skal omfattes av ordningene. Det er heller ingen god grunn til at geitenæringa ikke får et tilsvarende program.

Produksjonsdyrveterinærene har fått en svært viktig rolle i disse programmene, siden det er vi som fagpersoner, som skal gjennomføre DVP-besøkene. Det er derfor særdeles viktig at vi viser oss denne tilliten verdig og gjør en så grundig og god jobb som mulig, for å forbedre dyrehelsen og -velferden i norske husdyrbesetninger. Målet er gjennom et systematisk samarbeid mellom produsent og veterinær å bidra til en bedre dyrevelferd og dermed en mer lønnsom produksjon.

Noen kolleger har gitt uttrykk for at det kan være vanskelig å gjennomføre DVP-besøk hos produsenter de har hatt en nær og langvarig relasjon til, siden disse kan føre til relativt omfattende og kostbare tiltak. Jeg tror derimot det er en fordel at veterinæren kjenner besetningen, noe som er et godt grunnlag for en god dialog og målretta rådgiving. Det kan i visse tilfeller likevel være på sin plass å la andre kolleger gjennomføre DVP-besøket, og særlig gjelder der hvor habiliteten i forhold til produsenten, er truet.

Før jul i fjor ble det lagt frem et Dokument 8 - forslag fra FrP, om å endre løsdriftskravet i alle melkekubesetninger fra og med 2034, til kun å gjelde nybygg, noe som DNV i sitt høringssvar til forslaget tok tydelig avstand fra. Da den opprinnelige forskriften om løsdrift trådte i kraft i 2004, hadde alle med driftsbygninger oppført før 1995, 20 år på seg til å forberede overgang til løsdrift. I 2016 ble fristen for innføring av løsdriftskravet forlenget til 2034. Det er likevel ikke slik at løsdrift er ensbetydende med god dyrevelferd. Dyrevelferden er etter min mening mer avhengig av managementet i den enkelte besetning, enn driftsformen og det vil i de fleste besetninger alltid være rom for forbedringer.

Den «nye» nødslakteordningen har etter min mening også medvirket til en bedret dyrevelferd på individnivå. Selv om fristen på 24 timer fra den akutte, uforutsette hendelsen som skal kunne utløse nødslakt, i mange tilfeller rent praktisk kan være noe kort, fører innstrammingen av ordninga til at man kan unngå såkalte langliggere. Det er viktig at man opplyser produsenten om denne fristen og det er ikke minst viktig at man følger opp de dyra som faller utenfor ordningen og ikke kan nødslaktes, slik at disse får adekvat behandling eller avlives på en rask og korrekt måte.

Mange produsenter har selv boltepistol og kan bruke den, men de liker likevel ikke å avlive sine egne dyr. Det er derfor svært viktig at vi følger opp syke og skadde dyr som av forskjellige årsaker ikke kan nødslaktes, og tilbyr produsenten å hjelpe til med avlivingen når dette er indisert.

Kravet om at alle veterinærer, som skal kunne gjennomføre en ante mortemundersøkelse og fylle ut Nødslakteattesten, må gjennomgå et nettbasert kurs, har til dels vært kraftig kritisert. Jeg mener dette kurset har vært nødvendig, også for oss som har jobbet noen år, ikke minst for at man får en felles forståelse av regelverket, og hvordan ordningen skal brukes og gjennomføres. Det har tidligere vært til dels altfor stor forskjell hvordan nødslakteordningen har blitt praktisert i de enkelte delene av landet.

Det har vært viktig for PVF/DNV at fristen for godkjenning ikke blir innført før alle har fått mulighet å gjennomføre kurset, og vi har derfor bidratt til at fristen flere ganger har blitt utsatt. Det må dessuten sikres at en ordning kommer på plass slik at studentene, både på NMBU Veterinærhøgskolen og de som studerer i utlandet, får mulighet å gjennomføre kurset i god tid før de eventuelt skal ut i jobb på midlertidig lisens.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i Praksisnytt nr. 1, april 2025. Praksisnytt er medlemsbladet for Produksjonsdyrveterinærers forening.