En tøff diagnose

Hjemme i sin egen stue på Kongsvinger, sammen med kona Berit, forteller Toralf at han har diagnosen cerebral parese (CP), noe som er ukjent for de fleste kolleger.

– Den er så tøff at jeg ikke har nevnt den i det hele tatt i profesjonssammenheng. Delvis av frykt for ikke å bli tatt alvorlig. Det er lett å feste et stigma til en person med CP. Den kan av mange bli oppfattet som mer alvorlig enn den trenger å være. Du kan risikere ikke å bli tatt på alvor. Derfor har jeg latt være å snakke om det. Jeg ville ikke ta sjansen på at diagnosen skulle komme i veien for budskapet mitt.

Dramatisk start

Lammelsen eller muskelsvakheten i hjernen, som cerebral parese innebærer, betyr at noen egenskaper eller evner ikke fungerer som de skal, forklarer Toralf.

–Tilstanden kan oppstå før fødsel, særlig under fødsel eller like i etterkant. Under en krevende fødsel kan det inntreffe traumer og trykk, hvis det ikke blir utført keisersnitt, slik det ikke gjorde da jeg ble født i 1935. Da er det nesten bare å hale og dra, og traumer kan lett oppstå, sier han.

– Min mor fikk store psykiske problemer etterpå. Mine foreldre tok ikke sjansen på flere barn. Mor ville aldri snakke med meg om det. Min far har snakket litt med Berit, slik at jeg har fått greie på noe fra han via henne.

– Jeg kan bare si at jeg er hjemmedøpt. Domprosten i Kristiansand, der mine foreldre bodde, kom hjem til oss etter fødselen.

Holde det skjult

Oppveksten og skolegangen i Sørlandets hovedstad gikk ganske bra, selv om Toralf hele tiden følte seg spesiell. På den tiden var han ikke klar over sin tilstand.

– I gymnastikken kunne jeg ikke gjøre øvelsene skikkelig som de andre. Det tok på at jeg stadig måtte tas til side og gjøre en annen øvelse. Min far og mor var av den typen at ting skulle skjules. Jeg skulle prøve og være som alle andre. Gjøre som ingen ting. Læreren på folkeskolen merket at jeg hadde en ufrivillig bevegelse på høyre side.

Mye energi

– Jeg kan sitte på et møte og bli så interessert og engasjert at jeg glemmer meg og folk spør etterpå: har du Parkinsons sykdom eller hva er det som feiler deg? Parkinsons sykdom påvirker blant annet hjernens evne til å styre bevegelser og skiller seg fra CP ved at den inntreffer senere i livet og utvikler seg gradvis.

– Jeg brukte for mye energi på å skjule min diagnose. En metode var å ha hendene i lomma. Mens vanlige mennesker kunne tenke, resonnere og delta i en debatt, ble jeg mer og mer opptatt av at andre ikke måtte se min tilstand. Min far mente at det her må du prøve å komme igjennom så godt du kan. Og det var sikkert godt ment, men jeg vet ikke om det er riktig strategi.

Filosofi og etikk

Toralfs tilstand gjorde at han leste og tenkte mye. Etter å ha gjennomført den obligatoriske latinundervisningen på veterinærstudiet, tok han tilleggskurs i filosofi, logikk og psykologi (Ex. phil.) Han syntes han måtte ha dette. Han leste om Descartes, Aristoteles og alle de kjente filosofene og deres inntrykk av dyr og mennesker.

– Konklusjonen ble for meg at de fleste pattedyr, og de mest avanserte, følte akkurat som oss og hadde et nervesystem som var temmelig likt. Jeg kom frem til at det på klinikken på Veterinærhøgskolen handlet mest om å få behandlet dyret slik at bonden kunne få reddet slakteverdien. Det var en økonomisk håndsrekning. Etikken, det at dyr kunne lide, det var upopulært å komme med.

– Fra psykologien husker jeg at hvis du følte deg uvel sammen med andre mennesker, kunne du enten prøve å bekjempe og overmanne de slik at de ikke får rett. Eller du kunne trekke deg tilbake, holde kjeft og bli så anonym som mulig. Det var den metoden jeg hadde brukt i mange år. Trekke meg tilbake og ikke vekke oppsikt, og på den måten kanskje berge meg selv. Så kom jeg til et stadium der jeg opplevde mye galt som ble praktisert. Under studiet hørte jeg professorer som sa ting jeg syntes var på kanten. Og da kunne jeg ikke holde meg lenger. Jeg opplevde at det var ingen respekt for hvert enkelt dyr. Jeg tenkte at det var etisk over grensen.

Et viktig råd

I dag er etikk en viktig del av veterinærutdanningen. For Toralf var møtet på midten av 1950-tallet med en lærer på Søgne landbruksskole svært viktig.

– Vi må gjøre det dyra liker, var budskapet fra læreren. Det prøvde jeg å videreføre da jeg kom på Veterinærhøgskolen. Var det ikke en tanke å gjøre det som harmonerer mest med dyras opprinnelige adferdsbehov? Å legge forholdene til rette så godt som mulig. Da jeg tok opp dette, fikk jeg til svar at det var økonomien som telte.

Mye har skjedd

Det har gått 64 år siden Toralf var ferdig utdannet veterinær. På veien frem til i dag har han både møtt motstand for sine standpunkter og fått medhold for nye tanker. Han er svært stolt over æresbevisningene han har mottatt. Samtidig har han holdt igjen.

– Jeg har følt at jeg har vært så liten i meg sjøl at jeg har vært redd for å ødelegge for veterinærstanden. Men så har jeg på en måte stimulert meg selv. Mange ganger har jeg, etter å ha vært ute i minifighter med kollegaer eller andre, sagt til meg selv: Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag? Det var vel Bjørnson som sa det, sier Toralf med et smil.

– Jeg har tapt noen slag. Nå føler jeg at det er bedre. Jeg får mange telefoner og godord fra folk som jeg ikke har hatt så godt forhold til og som har forandret innstilling. Du vet, det er en helt annen tenkemåte i dag når det gjelder dyrevelferd. «Fred er ei det beste, men at man noget vil», fastslår han med et nytt Bjørnsonsitat og viser at kampviljen fortsatt er intakt.

For dyrevelferdsforkjemperen er det viktig å komme seg ut av komfortsonen og kjempe for det du tror på.

Det er en helt annen tenkemåte i dag når det gjelder dyrevelferd.

Opptak

Da Toralf søkte om opptak på Veterinærhøgskolen, fulgte det en legeattest med søknaden.

– I legeattesten gikk det frem at jeg hadde denne diagnosen eller unormal fremtreden og muskulatur. Jeg ble da sendt til nevrologisk institutt på Rikshospitalet der en nevrolog skulle avgjøre om jeg kunne bli tatt opp eller ikke. Jeg ventet lenge og du er jo spent på om du blir tatt opp. Nevrologen sa ja. Så var det opp til professorrådet ved Veterinærhøgskolen å diskutere saken.

Professorrådet fulgte nevrologens anbefaling. Dermed var Toralf klar til å begynne studiet.

For dyrevelferdsforkjemperen er det viktig å komme seg ut av komfortsonen og kjempe for det du tror på.

Annerledes

Selv om han nå kunne ta fatt på studiet for fullt, kom annerledesheten til å spille inn.

– Det ene handler om det kroppslige og fysiske, med ufrivillige bevegelser, for du har muskler overalt i strupen og nedover. Det andre var det mentale, at du plutselig kunne falle ut, miste konsentrasjonen og bli veldig ustø når du gikk. Å løpe var ikke så lett. 60 meter var en vanlig øvelse og der klarte jeg ikke å nå opp. De andre lå på 8-9 sekunder og jeg brukte 12-13 sekunder. Jeg kom ikke videre og tok meg veldig nær av det. Siden vi snakker om fortid, er det naturlig å nevne dette. Når jeg ser tilbake, kan jeg ikke klage nå.

Hjelp, forståelse og tid

Takket være godt samspill mellom Berit og Toralf utførte de keisersnitt og pyometra på hunder på klinikken hjemme. Det er krevende når du skal sy og kun har en hånd du kan styre.

– Jeg synes du klarte det fint uten meg, sier Berit.

Toralf insisterer på at Berit, som er utdannet førskolelærer, har vært med å assistere. Hun innrømmer å ha tatt seg av dyreeiere som i forbindelse med avliving kom gråtende opp til henne. Å være fødselshjelper under valpefødsler har nok skjedd mer enn en gang. På 70-tallet brukte de enkle metoder som kaldt vann og hjertemassasje på valpene som var svake ved fødselen, og det fungerte. Mye tyder på at Berit har vært en viktig medspiller i Toralfs veterinærliv i tillegg til lærergjerningen på skolen.

– Det var tøft å være ute på bygda om natta, i dårlig belysning, å måtte sy etter en operasjon eller fødsel. Det er klart folk så at det gikk litt ekstra tid, og det var ikke lett for meg. Ingen sa noe. Det viser at folk er ganske forståelsesfulle, legger Toralf til.

Han likte å bruke tid når han stilte diagnoser. Det kan være enkelt å ta en sjanse og si at det er en bestemt diagnose. I mange tilfeller kan det være riktig.

– Jeg tenkte at jeg kan ikke si noe jeg ikke er sikker på. Derfor var jeg forsiktig hvis det var et symptom som ikke harmonerte med sykdomsbildet totalt. Jeg var livredd for å gjøre feil. Skulle jeg gjøre en feil med mitt handikapp, ville det bli verre enn ellers.

Er det Metveit?

Berit sier at Toralf har betydd mye og er husket av mange. Et bevis på det kom noen dager før dette intervjuet. Jeg nevnte da for en bekjent fra Kirkenær kommune i Innlandet at jeg skulle møte en veterinær fra Kongsvinger.

«Er det Metveit?» spurte han. Dette var en hundeeier som hadde vært hos Toralf for mange år siden og fått veldig god hjelp med å behandle hudlidelsen hunden hadde.

Til og med i dag ringer noen og vil ha gode råd. Og det får de hvis Toralf mener han kan svare.

Så normalt som mulig

Ett av spørsmålene som dukker opp i samtalen er bruken av silofôr til storfe. Toralf mener det er grunn til å spørre: Hvordan påvirker silofôret kjøttkvaliteten? Han er tydelig på at dette har han ingen dokumentasjon på. Han mener det er riktig å stille spørsmålet og tenke gjennom saken. Selv er han ikke i tvil. Skulle han spise storfekjøtt, ville han ha fra et dyr som hadde levd så normalt som mulig med fôring og alt.

– Jeg har tenkt på dette med at vi har to sett av moralske normer når det gjelder hund og katt på den ene siden og storfe på den andre. Det er et forferdelig psykisk traume for kua å stå og raute i lang til for å få kontakt med den nyfødte kalven som blir plassert i en kalvebås. Dette gjøres for å utnytte råmelk fra kyrne. Det er økonomi som gjør at kalvene blir fjernet umiddelbart fra kyrne. Med ammekyr kan ku og kalv være sammen og kalving kan skje uten tilsyn. Det er naturen. Det er sånn de helst vil ha det, understreker han.

– Moralen er helt annerledes ved hundefødsler. Valpene skal selvfølgelig være i nær kontakt med tispa. Det handler om følelser når det gjelder hund og katt. Jeg skulle se den veterinæren som fjerner valpene fra tispa. Det er helt utenkelig, avslutter Toralf.