Aktivitetsindusert kollaps hos hund
Denne kasuistikken beskriver et tilfelle av aktivitetsindusert kollaps (Exercise-induced collapse, EIC) hos en labrador retriever. Kliniske tegn på EIC hos hunder kommer under eller rett etter aktivitet, først som ustø gange som deretter kan gå over til en ikke-smertefull, slapp («flaccid») paraparese. Sykdommen kan utvikle seg til å involvere alle fire lemmer, og det er dokumenterte tilfeller som har vært fatale (1-3).
Veterinær, NMBU-STFR, spesialistkandidat, Empet Fredrikstad Dyreklinikk
Veterinær, Spesialist i smådyrsykdommer – hund og katt, GPCert (US), Fredrikstad Dyrehospital
Veterinær, DipECVN, Fredrikstad Dyrehospital
Artikkelen er skrevet som et ledd i førsteforfatterens spesialisering i smådyr- sykdommer – hund og katt
Innledning
Aktivitetsindusert kollaps (EIC) er en genetisk nevromuskulær lidelse med autosomal recessiv nedarving som kan ramme hunder som er homozygote for en mutasjon i dynamin 1 genet (DNM1) lokalisert på kromosom 9. Nylig forskning ved Universitetet i Minnesota som identifiserte mutasjonen ansvarlig for EIC er grunnlaget for en genetisk test for å påvise denne mutasjonen. Testen kan utføres i en blodprøve eller svaber fra munnhulen.
Kasuistikk
Anamnese
Labrador retriever, 1 år og 8 måneder gammel intakt tispe som hadde vært hos eier siden 8 ukers alder. Den hadde fått vaksiner og ormekur etter anbefalinger fra veterinær. Hunden hadde hatt løpetid for andre gang som hadde forløpt normalt ifølge eier. Hunden hadde ikke tidligere vært syk før sommeren 2023 da hunden under lek først ble sjanglete før den kollapset og ikke klarte å reise seg. Eier hadde forsøkt å hjelpe hunden på bena, men opplevde det som at hunden ikke hadde noen følelse i bakbeina og ikke klarte å stå. Hunden virket ikke smertepåkjent, hadde ingen kramper eller tegn på redusert bevissthet hverken før, under eller etter kollapsen. Hunden hadde hatt totalt tre slike tilfeller. I tillegg hadde hunden hatt flere episoder hvor den ble ustø under lek. Hunden virket forvirret under episodene og peste kraftig. Eier hadde da avbrutt aktiviteten og hunden beveget seg normalt igjen etter 15- 20 minutter. Etter kollapsene kunne den være litt pesete. Da hunden ble henvist til Fredrikstad Dyrehospital for videre utredning var det flere uker siden hunden hadde vist kliniske tegn på kollaps.
Klinisk undersøkelse
Hunden var våken, responsiv og veldig glad. Hunden veide 34 kg og ble vurdert til å ha en body condition score på 5 av 9 som er ansett som normalt hold. Rektaltemperatur var 38,0 oC. Hjertefrekvensen var 90 slag i minuttet, rytmisk og med normal styrke. Ved auskultering av hjertet var det ingen bilyd. Femoralpulsen var synkron med hjertet, av god kvalitet og jevn. Respirasjonen var kostoabdominal og uanstrengt og ved auskultering var det normale lungelyder. Hunden peste litt under konsultasjonen, men uten tegn til regurgitasjon slik at megaesophagus ikke ble mistenkt.
Slimhinnene var rosa, glinsende og fuktige. Kapillærfylningstid var halvannet sekund. Øynene var bilateralt symmetriske i størrelse og hadde normal posisjon. Konjunktiva var normale og blekrosa bilateralt. Cornea var også bilateralt normale og det var ingen epifora i hverken laterale eller mediale øyevinkler. Pupillene hadde normal respons på lys. De palperbare lymfeknutene var symmetriske, indolente og med normal konsistens. Abdomen var myk ved palpasjon, og hunden viste ingen tegn til smerter. Hunden hadde små, inaktive melkekjertler, med normale spener. Vulva var frodig, og det var litt blod i pels rundt vulva da hunden hadde løpetid. Slimhinnen i vulva var blekrosa, fuktig og blank.
Ortopedisk undersøkelse
Hunden hadde en normal gange både i skritt og trav. Det var ingen tegn til utmattelse eller kollaps under mønstring av fem minutters varighet. Hunden hadde normal bevegelighet ved palpasjon av rygg og nakke uten tegn til smerte. Muskulaturen var symmetrisk uten hevelser eller atrofi, og leddene var uten fylning. Det var ingen anmerkning ved palpasjon av frambein eller bakbein. Alle ledd, kollateralligamenter og sener var uten anmerkninger. Bicepstest var normale bilateralt. Patella lå stabilt bilateralt. Ingen ustabilitet kunne kjennes ved tibial kompresjonstest.
Nevrologisk undersøkelse
Hunden responderte normalt på visuelle, auditoriske og taktile stimuli. Holdningen var normal uten spinal kurvatur, og hunden sto og gikk normalt med normal skrittlengde uten tegn til ataksi eller parese. Posturale reaksjoner var normale på alle fire bein. Det var heller ingen avvik ved testing av kranialnerver eller spinale reflekser. Hunden var komfortabel ved spinal palpasjon.
Differensialdiagnoseliste for intermitterende aktivitetsindusert paraparese (4-8)
Kardiogen sykdom
Aktivitetsindusert kollaps (EIC)
Hypoadrenokortisisme
Myasthenia gravis (kongenital og ervervet)
Immunmediert polymyositt
Hypokalsemisk myopati
Hypokalemisk myopati
Mitokondrial myopati
Innledende analyser i blod og urin
Hematologiske analyser utført på Idexx ProCyte Dx
Alle resultatene for en standard hematologisk profil var innenfor referanseintervallene.
Biokjemiske analyser utført på Idexx Catalyst Dx
Blodplasmaet hadde normal farge. Alle resultatene for en biokjemisk profil inkludert elektrolytter var innenfor referanseintervallene med unntak av amylase som var rett under nedre referansegrense, noe som ble vurdert til å være uten klinisk betydning.
Urinanalyse
Det ble samlet en skålurinprøve etter vask av vulva. Fargen på urinen var mørk strågul med en spesifikk vekt på 1,037. Urinstiks viste eneste avvik for pH 9,0, proteiner 0,3 g/L og blod 50 ery/L. Undersøkelse av urinen med Idexx SediVue Dx Urine Sediment Analyzer viste RBC 16/HPF som eneste avvik. Urinprøven ble ansett som normal grunnet pågående løpetid.
Oppdatert differensialdiagnoseliste
Med tanke på at pasienten var klinisk, ortopedisk og nevrologisk normal ved undersøkelse, samt hadde normale blodprøver og urinprøve ble differensialdiagnoselisten redusert og satt i prioritert rekkefølge:
Aktivitetsindusert kollaps (EIC)
Kardiogen sykdom
Ervervet myasthenia gravis
Atypisk hypoadrenokortisisme
En del av differensialdiagnosene ble ansett som mindre sannsynlig med hensyn på hvilke kliniske tegn som er vanligst å se ved de forskjellige lidelsene. Hypoadrenokortisisme gir ofte utmattelser og generalisert svakhet. Hunder med myasthenia gravis blir raskt slitne og opplever muskelsvakhet etter aktivitet som bedres etter litt hvile slik denne hunden hadde vist flere ganger. Megaesofagus ble imidlertid ikke påvist hos denne hunden, noe som gjorde myasthenia gravis lite sannsynlig, men diagnosen kunne ikke utelukkes. Kardiogen sykdom kunne ikke utelukkes etter innledende undersøkelser, da det kunne være snakk om for eksempel dilatert kardiomyopati (DCM) eller arytmier som oppstår under aktivitet/stress, det samme gjelder for EIC.
Da denne hunden var i god form ved undersøkelse, og er en rase som er predisponert for EIC, ble det prioritert å utføre gentest for EIC. Prøvesvaret var å forvente innen ett par uker, og eier ble instruert i å ta kontakt dersom hunden kollapset i mellomtiden. Dersom prøvesvar kom tilbake som normal i forhold til EIC-mutasjonen ville røntgen av thorax, Holter EKG og test for myasthenia gravis være neste skritt.
Diagnose
Basert på klinisk undersøkelse, differensialdiagnoser og innledende diagnostiske blod- og urinanalyser ble det utført en genetisk PCR test for EIC analysert av Laboklin. Hunden var homozygot for mutasjonen for EIC i DNM1-genet som bekreftet diagnosen aktivitetsindusert kollaps (EIC).
Behandling
Det finnes ingen behandling for aktivitetsindusert kollaps siden sykdommen er genetisk betinget. Det ble anbefalt overfor eier at kollapser ikke fremprovoseres ved å utvise forsiktighet med høy aktivitet, da særlig aktivitet som jakt, agility, rally lydighet, og da spesielt på varme dager (9,10). Eier ble informert om at det har forekommet fatale tilfeller (1-3).
Hunden var en familiehund og levde primært et rolig liv sammen med eier. De hadde til nå ikke hatt noen ambisjoner om aktiviteter nevnt over, og eier anså det som fullt mulig å tilpasse livet sitt slik at hunden skulle kunne leve som normalt.
Eier ble oppfordret til å rapportere diagnosen inn til Norsk Kennel Klub, samt underrette oppdretter. Hunden kan avles på, men hannhundens status for DNM1-mutasjon må da være fri for denne mutasjonen. Eier har imidlertid blitt frarådet avl på hunden for ikke å spre mutasjonen i hundepopulasjonen.
Oppfølging
Hunden har ikke vært inne til noen kontroller etter siste besøk hvor diagnose ble satt, men eier har vært kontaktet per e-post for oppfølging i forhold til hvordan hunden lever livet med diagnosen. Eier forteller at de har gjort tiltak hjemme som å ikke leke og herje på de varmeste dagene, og at aktiviteten er begrenset i lengde. De har også vært fokusert på å holde vekten stabil. Hunden har ikke hatt noen flere episoder siden den fikk diagnosen, men har hatt et par tilfeller hvor den har virket litt mer ustø i bakparten. Dette har vært i forbindelse med svært ivrig lek og stress med andre hunder. Eier har klart å stoppe aktiviteten før en kollaps har utviklet seg.
Diskusjon
Patogenese og kliniske tegn
Aktivitetsindusert kollaps er en kongenital nevromuskulær lidelse hos hund som gir ustø gange og en ikke-smertefull, slapp paraparese i forbindelse med høy aktivitet (1). Sykdommen nedarves autosomalt recessivt (1,11).
Kollapsene har en varighet på 5-20 min (9). Dersom aktiviteten ikke stoppes i tide kan paresen utvikle seg til å involvere alle fire lemmer, og det er dokumentert episoder som har vært fatale (1-3). Etter kollaps vil hunden returnere til normal tilstand igjen over de neste 5 til 45 min, avhengig av alvorlighetsgraden av kollapsen (1).
Aktivitetsindusert kollaps skyldes en nedarvet mutasjon i hundens DNM1-gen (Dynamin 1), Arg256Leu, lokalisert på kromosom 9 (2,11). Dynamin 1 har en viktig rolle i nevrotransmisjon og synaptisk vesikkel endocytose, spesielt ved høy intensitet (11). Det er spesielt katalyseringen av hydrolysen til guanosin trifosfat som DNM1 er involvert i og hører spesifikt til et enzymkompleks ansvarlig for dette. I 2008 ble det publisert en høy frekvens av DNM1-mutasjonen (37 % heterozygote; 3 % homozygote) hos Labrador retrievere i USA (11). En høy frekvens (36,8 % heterozygote; 5,9 % homozygote) av mutasjonen er likeledes beskrevet hos Labrador retrievere registrert i Dansk Kennel Klub (10). Prevalensen av DNM1-mutasjonen og forekomsten av EIC er på nåværende tidspunkt ukjent i Norge. Mutasjonen nedarves autosomalt og det er derfor ikke sett noen kjønnsforskjeller med hensyn på forekomst (1).
Aktivitetsindusert kollaps ses bare hos hunder som er homozygote for mutasjonen, slik som hunden beskrevet i denne kasuistikken ble bekreftet å være. Så mange som >80 % kollapser før de har fylt 3 år, da enten ved deltagelse i aktivitet eller under begeistring/stress. Det er kun noen få hunder som er homozygote for mutasjonen (EIC/EIC) som aldri vil vise tegn til EIC (12,13).
Diagnostisering
Før var EIC en eliminasjonsdiagnose hvor andre årsaker som kan forårsake kollaps eller treningsintoleranse måtte elimineres (1). I dag finnes det en kommersiell DNA-test for Arg256Leu DNM1-genmutasjon som kan diagnostisere EIC-affiserte individer (2,14). I følge Laboklin, som eier patentet på testen, så er testen 100 % sikker, både testing med blodprøve og svaber.
Behandling og prognose
Aktivitetsindusert kollaps er en sykdom som kan resultere i nedsatt bruksevne og dermed nedsatt livskvalitet for hund. I ytterste konsekvens kan EIC lede til eutanasi eller kollaps med døden til følge (1,13).
Den mest effektive forebyggingen i dag er å unngå hard trening og ekstrem opphisselse, samt avslutte trening ved tegn til begynnende svakhet (9). I en mindre studie var det fire svært aktive jakthunder som hadde hatt god effekt av behandling med fenobarbital (2 mg/kg BID), hvor eierne rapporterte at hundene hadde kunnet returnere til aktivitet. Selve mekanismen bak dette er ikke klarlagt, men det kan ikke utelukkes at dette ses som følge av sedasjon (1,12). Det har også blitt sett en reduksjon i frekvensen av kollapser etter kastrasjon av hannhunder, men det kan ikke utelukkes at dette er fordi kastrerte hannhunder blir noe mer sedate (1,9).
Sammendrag
Denne kasuistikken beskriver en Labrador retriever med aktivitetsindusert kollaps (EIC), en genetisk autosomal recessiv lidelse knyttet til en mutasjon i DNM1-genet. Hunden hadde vist karakteristiske kliniske tegn for EIC under aktivitet, med paraparese og ustøhet. Diagnosen ble bekreftet med en DNA-test som viste at hunden var homozygot (EIC/EIC) for den aktuelle mutasjonen i DNM1-genet.
Flere differensialdiagnoser kunne utelukkes tidlig, basert på episodenes karakteristikk og hundens raske retur til normaltilstand uten medisinsk intervensjon. Behandlingen av sykdommen består utelukkende i å unngå hard aktivitet og opphisselse for å forebygge kollapser.
Summary
This case report describes a Labrador retriever with exercise-induced collapse (EIC), a genetic autosomal-recessive disorder associated with a mutation in the DNM1-gene. The dog presented with clinical signs and a description of collapses characteristic of EIC. The diagnosis was confirmed by a DNA test that showed that the dog was homozygous (EIC/EIC) for the causative mutation for EIC in the DNM1-gene.
Several differential diagnoses were ruled out early, based on the characteristics of the episodes and the dog’s rapid return to normal without medical intervention. Treatment of the disease consists exclusively of avoiding strenuous activity and arousal to prevent collapses.
Referanser
Taylor, SM, Shmon CL, Shelton GD, Patterson EN, Minor K, Mickelson JR. Exercise-induced collapse of Labrador retrievers: survey results and preliminary investigation of heritability. J Am Anim Hosp Assoc 2008;44:295-301.
Dewey CW, Talarico LR. Myopathies: disorders of skeletal muscle. I: Dewey CW, da Costa RC, eds. Practical guide to canine and feline neurology. 3rd ed. Ames, Iowa: Wiley Blackwell, 2016:481-520.
Nelson RW, Gouto CG, eds. Small animal internal medicine. 4th ed. St.Louis, Missouri: Mosby Elsevier, 2009.
Wray J. Differential diagnosis of collapse in the dog. 1. Aetiology and investigation. In Pract 2005;27:16-28.
Gough A. Differential diagnosis in small animal medicine. Oxford: Blackwell Publishing, 2007.
Platt SR, Garosi LS. Small animal neurological emergencies. London: Manson Publishing, 2012.
Thompson MS. Small animal medical differential diagnosis: a book of lists. 3rd ed. St.Louis, Missouri: Elsevier, 2018:78-9.
Gough A, Thomas A, O’Neill D. Breed predispositions to disease in dogs and cats. 3rd ed. Hoboken, NJ: Wiley Blackwell, 2018.
de Lahunta A, Glass E, Kent M. Exercise-induced collapse in Labrador Retrievers. I: de Lahunta´s veterinary neuroanatomy and clinical neurology. 5th ed. Philadelphia: Elsevier, 2020:128-33.
Mikkelsen GR. Exercise-induced collapse hos Labrador retriever. København 2010. Veterinært speciale - Københavns Universitet. Det Biovidenskabelige Fakultet for Fødevarer, Veterinærmedicin og Naturressourcer.
Patterson EE, Minor KM, Tchernatynskaia AV, Taylor SM, Shelton GD, Ekenstedt KJ et al. A canine DNM1 mutation is highly associated with the syndrome of exercise-induced collapse. Nat Genet 2008;40:1235-9.
Cosford KL, Taylor SM. Exercise intolerance in retrievers. Vet Med 2010:105:64-75.
Minor KM, Patterson EE, Keating MK, Gross SD, Ekenstedt KJ, Taylor SM et al. Presence and impact of the exercise-induced collapse associated DNM1 mutation in Labrador retrievers and other breeds. Vet J 2011;189:214-9.
Mickelson JR, Minor K, Taylor SM, Patterson EE. Method of detecting canine exercise-induced collapse. United States Patent, May 15, 2012. Patent No.: US 8,178,297 B2.