Yngel og settefisk – tidlig fase

De tidligste tilbakemeldingene om strikturfisk har vært hos plommesekkyngel, mens den vanligste fasen hvor dette oppdages er i forbindelse med startfôring (figur 1A og B). Vårt inntrykk er at funn betraktes som tilfeldige, og at det ikke nødvendigvis er noen helsemessige utfordringer i affiserte grupper. Videre er innslaget av yngel med slike deformiteter sterkt varierende, men så vidt vi kjenner til har det ikke blitt gjennomført noen systematisk kartlegging. Det vanligste området for unilateral eller bilateral striktur er som for senere utviklingsstadier, nemlig i overgang mellom bakre (kaudale) bukhule og fremre (kraniale) haleparti, og i mange tilfeller er bukfinne inndratt i defekten (figur 1B). I tillegg kan det hos enkelte fisk observeres bilaterale eller unilaterale innsnevringer også lengre bak (kaudalt) i halepartiet (figur 1B). Typisk fremstår partiene med striktur som markant mørkpigmentert hos yngel. Hos parr ses tilsvarende forandringer i samme område, og også her er ofte en eller begge bukfinner inndratt (figur 1C). Her ses imidlertid et tydelig avvik i pigmentering, hvor hud i striktur fremstår som uvanlig lys i ryggpartiet (dorsalt; figur 1C). Grad av avvik kan variere stort, fra kun punktvise pigmenteringsdefekter omgitt av normalt pigmentert hud, til pigmenteringsdefekter som strekker seg fra buk helt opp til ryggfinne (figur 2). Typisk ses mest omfattende avvik i kroppsfasong hos fisk med samtidig omfattende pigmenteringsdefekter, mens fisk med kun milde punktvise pigmenteringsdefekter kan ha tilnærmet normal kroppsfasong (figur 2).

Slaktemoden fisk

I august 2025 mottok Pharmaq Analytiq materiale av strikturfisk fra slaktemoden fisk, som ble obdusert under rutinemessig helsebesøk samme måned. Fisken ble satt ut i sjøen august 2024 i overflatedrift, og flyttet til ny lokalitet i dypdrift tidlig vår 2025. Foruten klinisk sykdom med HSMB i november-desember 2024, var det ingen påvisninger av infeksiøse agens i sjøfasen. Den siste måneden før besøket var det registrert moderat forøket pustefrekvens i fiskegruppen som følge av litt lave oksygennivåer (70-80 %), noe høy sjøtemperatur (14-15°C) og høy biomasse i merd (litt over 850 tonn). Ellers var det ikke registrert avvikende atferd. Ved merdinspeksjon med kamera ble det observert flere strikturfisker. Disse hadde normalt svømmemønster, -hastighet og -tilt, og viste ingen andre tydelige kliniske tegn utover deformiteten. Hos obdusert fisk ble unilateral striktur observert i overgang mellom kaudale bukregion på nivå med bukfinne, hvor strikturen var lyspigmentert mens omliggende randsoner var påfallende mørk-pigmenterte sammenlignet med resten av fisken (figur 3A). Bukhulen fremsto som dislokert i retning strikturen sammen med bukorganer som nyre og svømmeblære, og ureter/urinblære hadde et avvikende forløp (figur 3B og C). Ved histologisk undersøkelse fremsto de inndradde organene som unormale: i midtnyresegment (figur 3D) var forekomsten av ekskretorisk vev kraftig redusert, mens veggen av svømmeblære fremsto som uttalt betent sammenlignet med deler av svømmeblære som lå fritt i bukhulen (figur 3F-H). Videre var det ikke mulig å påvise parasitter forenlige med Myxobolus cerebralis i brusk- og beinvev som inngikk i det histologiske materialet.

Videre, i mars 2026 mottok Pharmaq Analytiq histologiprøver fra en sjølokalitet der det var observert en andel fisk beskrevet som «strikkfisk». Allerede i settefiskfasen hadde det også vært et betydelig innslag av fisk med skjelettdeformiteter og -misdannelser, med sammensnøring og «sidevriding» av kroppen i området ved og rundt bukfinnen. Fisk med disse misdannelsene ble observert i flere innsett. De fleste ble sortert ut i klekkebakkene og frem mot vaksinering ved settefiskanlegget, men misdannet fisk ble fortsatt observert på sjølokaliteten. Den histopatologiske undersøkelsen hos Pharmaq Analytiq kunne ikke påvise parasitter forenlige med Myxobolus cerebralis i brusk- og beinvev som var inkludert i den innsendte standard organpakken fra fire fisk. Utredning ved histologi hos Veterinærinstituttet, både i settefisk i desember 2025 og på sjølokaliteten i mars 2026, kunne heller ikke påvise parasitter eller andre mulige infeksiøse årsaker i ribbein, ryggrad, kranialbrusk eller hud/muskel fra områder med deformiteter. PCR-prøver fra ribbein og hodebrusk, fra fire settefisk og to fisk fra sjølokaliteten, analysert for Myxobolus cerebralis, var negative.

Radiologi

Radiologiske undersøkelser er gullstandarden for vurdering av beinstrukturer hos fisk. Hos Nofima har det blitt gjennomført undersøkelser av strikturfisk over flere år, og ved undersøkelser av disse ses stor variasjon i deformasjoner. I ryggvirvler hos strikturfisk kan man se tilnærmet normale virvler selv om det i de fleste tilfeller ses en svak aksefeil, ofte i form av sideveis (ventrodorsal) forskyvning av virvler sammenfallende med striktur (figur 4A). I andre tilfeller ses uttalte forandringer i fusjon av ryggvirvler i samme område (figur 4B). Felles for all strikturfisk er avvik i ribbein og hemalbue og -spiss sammenfallende med striktur (figur 4). Grad av endring i skjelettmuskulatur varierer fra uttalt segmental reduksjon i muskelmasse (hypoplasi; figur 4A) til mindre avvik (figur 4C). For indre organer kan det oppstå varierende grad av avvik i svømmeblære, tarm og øvrige bukorganer i bakre del av bukhule (figur 4C).

Diskusjon og oppsummering:

Vi har ikke vært i stand til å finne publisert arbeid som beskriver tilstanden strikturfisk. Det finnes én beskrivelse hvor det ses striktur på nivå med ryggfinne, men her var hele strikturen sort-pigmentert og tilstanden ble tilskrevet fusjonerte tvillinger (heteropagus) hvor en av de var dominante (autosite) mens den andre i stor grad ble tilbakedannet (vestigal tvilling) (1). Lignende forandringer har også blitt presentert hos fisk med mistanke om dreiesyke (infeksjon med Myxobolus cerebralis) fra kultiveringsanlegg (4), men sammenhengen mellom striktur («strikkfisk») og parasitt er usikker. Vi har ikke klart å finne tilsvarende beskrivelser av striktur i forbindelse med dreisesyke fra andre forfattere, og gjennomførte histologiske analyser og molekylærbiologiske analyser i vårt undersøkte materiale har ikke klart å påvise parasitten. Fra røntgenundersøkelser som har blitt gjennomført av Nofima har det imidlertid ikke vært mulig å påvise mineraliserte rester etter vestigial tvilling. Det er grunn til å tro at tilstanden striktur oppstår tidlig og trolig i embryologisk utvikling, og at tilstanden vedvarer i større eller mindre grad gjennom fiskens liv. Vi har ikke registrert slike forandringer hos villfisk, men det er grunn til å mistenke at eventuell villfisk med slike deformiteter fort vil ende opp som bytte. Det utelukkes derfor ikke at tilstanden også kan forekomme i det fri. Det er imidlertid mye som tyder på at det er enkelte grupper med egg som har betydelig høyere innslag av denne deformiteten; om dette kan tilskrives genetiske eller epigenetiske faktorer er imidlertid usikkert, og en eventuell kombinasjon er mulig. Et vanlig trekk hos strikturfisk er manglende- eller hypoplastisk bukfinnekompleks: dette er som regel unilateralt selv om bilaterale tilfeller har blitt observert. Det foreligger derfor en mistanke om at tilstanden kan ha sammenheng med utvikling av bukfinnekomplekset hvor det kan skje en feilvandring av dette som påvirker tilstøtende somitter. Det kan derfor være nærliggende å lete i perioden rundt utviklingen av dette finnekomplekset. Den embryologiske utviklingen av atlantisk laks er nøye kartlagt, og en vanlig inndeling baserer seg på morfologiske strekk som publisert av Gorodilov (2). Typisk begynner bukfinnene å utvikles på stadium for utvikling av den femte ryggfinnen tilsvarende utviklingsstadium 212-215 (2). Funn av hvitpigmentert hud tilsvarende det man finner i buk i mer dorsale partier kan understøtte teorien med feilvandring av somitt og finnekompleks. I sjeldne tilfeller kan rudimentære rester av bukfinne ses på siden (lateralt) på fisken i ryggparti (dorsale avgrensing) av de unormale hvite partiene. Videre viser makroskopiske og histologiske undersøkelser at ulike bukorganer kan bli inndratt i kunstige kanaler i strikturdannelsen (figur 4).

Noe som ikke har blitt undersøkt er eventuell betydning av deformiteter i beinstrukturer i området i og rundt strikturen. Et vanlig funn ved radiologisk undersøkelse er avvik i neuralkanal og -tapp: dette er en viktig struktur som gir beskyttelse av ryggmarg (medulla spinalis), og den fungerer som festepunkt for det dorsal elastiske ligament som er viktig for mekanisk kraftoverføring ved svømming (3). Videre vil redusert størrelse (hypoplasi) av øvre (epaksiale) og nedre (hypaksial) skjelettmuskulatur gi mindre muskelmasse, og avvik i bukfinnekomplekset vil kunne gi redusert evne til å justere fiskens posisjon i vann. På slakteri vil fisk med slike deformiteter trolig bli kassert. Det er likevel tydelig at fisk under oppdrettsbetingelser kan komme seg gjennom produksjonssyklusen selv med betydelige deformiteter. Hvordan slike deformiteter påvirker fiskevelferden er ikke kartlagt, men ut fra betennelsesprosesser i bukorgan som observert hos slaktemoden fisk (figur 3) er det grunn til å anta at alvorlige deformiteter vil kunne medføre nedsatt velferd.

Betydninger av denne tilstanden er som kjent ikke kartlagt. Med en diagnose vil det være lettere for fiskehelsepersonell å forholde seg til denne tilstanden på en systematisk måte, avdekke prevalens, beskrive risikogrupper og dermed forstå betydning og mulige måter å forebygge denne tilstanden på.

Denne artikkelen har tidligere vært trykket i Norsk Fiskeoppdrett nr. 5-2026.