For stor variasjon i vurderingene

Den omfattende innføringen av DVP i bortimot hele husdyrholdet har synliggjort en utfordring som til en viss grad var forventet: Det er stor variasjon mellom veterinærene i hvordan DVP vurderes og gjennomføres, og betydelige forskjeller når det gjelder terskel for å registrere avvik og forbedringspunkter.

Veterinærer har ulik erfaring, kompetanse og bakgrunn og gjør vurderinger i svært ulike produksjonsmiljøer, besetninger og regioner. Enkelte geografiske områder er preget av høy veterinærtetthet og dermed sterk konkurranse, noe som kan påvirke næringsgrunnlaget og kundekretsen – og antagelig hvordan DVP håndheves. Det kan være krevende å balansere rollen som rådgiver, samarbeidspartner og samtidig uavhengig fagperson.

Dette understreker behovet for systematisk kalibrering og dialog om DVP-veterinærrollen og ansvaret som følger med.

Mer enn 80 000 veterinærbesøk

Totalt er det per nå gjennomført mer enn 80 000 veterinærbesøk i de ulike produksjonene, noe som gir et omfattende datagrunnlag og gjør det mulig å følge med på oppslutning om programmene og utvikling innenfor de definerte dyrevelferdsindikatorene for hvert dyreslag på nasjonalt nivå.

Over tid har vi fått god innsikt i hvor stor andel av besøkene som avdekker forbedringsområder eller avvik som må utbedres. For eksempel viser erfaringene fra storfeprogrammet at det i gjennomsnitt registreres 0,11 avvik (score 3) per besøk, og 0,83 forbedringspunkter (score 2). I DVP storfe har videre:

• 64 prosent minst ett forbedringspunkt

• 15,4 prosent minst ett avvik

• 96 prosent minst ett velferdsfremmende tiltak

Dette viser at programmet i stor grad bidrar til å identifisere forbedringsområder og stimulere til tiltak i besetningene, og det underbygger en grunntanke ved dyrevelferdsprogrammene: I alle husdyrhold er det mulig å finne forbedringsområder som gir bedre dyrevelferd, noe som også kan bidra til bedre økonomi.

Ingen er tjent med usanne DVP-rapporter

Med jevne mellomrom blir vi kontaktet av Mattilsynet, KSL eller slakteri/meieri som uttrykker bekymring for enkelte dyrehold. I slike tilfeller gjennomgår vi DVP-rapportene for å se om de kan gi nyttig innsikt.

Altfor ofte finner vi rapporter som gir et mer positivt bilde enn det øvrige informasjonsgrunnlaget tilsier. Dette er utfordrende, både for næringen, varemottakerne og veterinærstanden, og understreker betydningen av faglig funderte og omforente vurderinger. Ingen er tjent med at det skapes glansbilder av forhold som i realiteten er uakseptable. Som en veterinær en gang uttrykte det: «Jeg må kunne forsvare DVP-rapporten på forsiden av VG i morgen.»

Vi ser også eksempler på at utfordringer som er godt kjent gjennom annet veterinærfaglig arbeid, i liten grad gjenspeiles i DVP-rapportene. Dette kan reise spørsmål om hvor godt rapportene beskriver den faktiske dyrevelferdssituasjonen. Bonden har ansvaret for dyreholdet, men veterinærens rolle er å gjøre en uavhengig faglig vurdering og dokumentere observasjonene på en korrekt og etterprøvbar måte.

DVP-rapporten er formelt også en attest. Dyrehelsepersonellovens §28 slår fast at “en attestutsteder må være varsom, nøyaktig og objektiv. Dokumentet skal være korrekt og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet”.

I Veterinærforeningens profesjonsetiske retningslinjer heter det at «Veterinæren utferdiger attester, rapporter og andre dokumenter på en faglig korrekt og upartisk måte.» Dette er viktige prinsipper som må ligge til grunn også i alt arbeid med dyrevelferdsprogrammene.

Vi har mulighet til å se hvor mange DVP-avtaler en veterinær har, og hvor mange avvik den enkelte registrerer. Dersom en veterinær aldri setter et eneste avvik, er det nærliggende å anta at vedkommende ikke tar oppgaven på alvor og fyller rollen som DVP-veterinær. Disse veterinærene blir kontaktet av oss.

All tilgjengelig informasjon bør brukes

DVP-veterinæren har ofte tilgang til langt mer informasjon enn det som er synlig under selve besøket. Produksjonsdata, helseregistreringer, slakteresultater og annen historikk gir viktig kontekst til vurderingene som gjøres. Denne informasjonen kan bidra til å identifisere utfordringer som ikke nødvendigvis er fullt synlige under et enkelt besøk, men som over tid kan indikere behov for tiltak eller nærmere oppfølging.

Kan være en utfordrende rolle

Veterinæren skal ivareta flere roller samtidig: bondens rådgiver og uavhengig fagperson som vurderer dyrevelferd. Veterinæren må gjøre vanskelige avveininger, kan møte motstand eller være usikker på hvordan veilederen skal tolkes i konkrete tilfeller. Dette kan være særlig utfordrende i situasjoner der bonde og veterinær har motstridende oppfatninger.

Ved behov bør man aktivt søke råd og støtte hos slakteri eller meieri, Animalia eller hos erfarne kolleger. Faglige diskusjoner, erfaringsutveksling og kalibrering er en forutsetning for å utvikle god praksis over tid. Det bør sees på som en styrke, ikke en svakhet.

DVP-besøket er et øyeblikksbilde

Samtidig er det viktig å understreke hva et DVP-besøk faktisk er, og ikke er. Et DVP-besøk representerer et øyeblikksbilde av situasjonen den dagen besøket gjennomføres. Forholdene i et dyrehold kan endre seg raskt, særlig i produksjoner der dyretall, klima, fôringssituasjon eller driftsopplegg varierer gjennom året. Det som observeres i august kan se helt annerledes ut tre måneder senere. En DVP-rapport må derfor vurderes i lys av tidspunktet den er gjennomført, og ikke nødvendigvis som en beskrivelse av situasjonen over tid.

Samtidig er det forhold som Mattilsynet i flere tilfeller har funnet på sine tilsyn som åpenbart ikke bunner i akutte driftsproblemer. Dårlig hold, lange klauver eller altfor skitne dyr oppstår ikke på ei uke. Det burde klart ha kommet fram i en DVP-rapport som er levert kort tid før tilsynsbesøket dersom veterinæren har gjort jobben sin.

Kalibrering og kvalitet

Det arbeides systematisk med kalibrering og oppfølging i dyrevelferdsprogrammene. Formålet er ikke kontroll i seg selv, men å sikre en mest mulig lik og faglig forankret praksis. Veterinærer som i vesentlig grad avviker fra gjeldende veiledere følges opp med mål om bedre kalibrering. Dersom det avdekkes åpenbare og alvorlige faglige avvik i vurderingene, kan det føre til at veterinærer mister retten til å gjennomføre DVP-besøk.

Vi anbefaler derfor alle som gjennomfører DVP å utvise høy faglig integritet, følge gjeldende veileder og skrive rapporter som gjenspeiler virkeligheten. Når vurderingene er krevende, bør man aktivt søke støtte og sparring. Dersom dette ikke lar seg gjøre, bør man avstå fra å gjennomføre DVP-besøk.

Gode DVP-besøk forutsetter veterinærer som kombinerer solid fagkunnskap med uavhengighet, objektivitet og vilje til å formidle det de faktisk observerer.