Et organisert system for strandede havskilpadder

For å forstå hvordan rehabilitering av havskilpadder fungerer i Florida, er det nyttig å kjenne til systemet rundt strandede dyr. Florida Fish and Wildlife Conservation Commission (FWC) har en sentral rolle i beskyttelsen og forvaltningen av Floridas havskilpadder. Arbeidet er fordelt mellom flere deler av organisasjonen. Division of Habitat and Species Conservation, gjennom Imperiled Species Management, hvor det arbeides blant annet med forvaltning av havskilpaddenes leveområder og tillatelser til forskning og rehabilitering. Fish and Wildlife Research Institute (FWRI) har ansvar for forskning og koordinering av kunnskap om blant annet bestandsstørrelse, utbredelse og dødelighet, mens Division of Law Enforcement håndhever lovverket som beskytter havskilpadder og deres habitat.

En viktig del av dette systemet er Florida Sea Turtle Stranding and Salvage Network (FLSTSSN), som koordineres av FWRI. Nettverket inngår i et større nasjonalt nettverk ledet av National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA), og består i Florida av FWRI-biologer og et nettverk av godkjente deltakere rundt om i staten. Når en syk, skadet eller død havskilpadde blir funnet, kan funnet meldes til FWC sin døgnåpne Wildlife Alert Hotline. Levende, svekkede skilpadder blir reddet og transportert til rehabiliteringsfasiliteter med nødvendige tillatelser.

Samtidig dokumenteres strandingen med standardiserte opplysninger som art, funnsted, størrelse, tilstand og eventuelle avvik eller skader, som for eksempel innvikling, propellskader eller fibropapillomer. Enkelte døde dyr samles inn av FWRI for nærmere obduksjon. Dataene brukes til å overvåke dødelighet og oppdage uvanlige strandingshendelser, men har også en bredere betydning. Over tid kan strandingsdata bidra til å identifisere dødelighetsfaktorer og danne grunnlag for bevaringstiltak.

For et rehabiliteringssenter som LMC betyr dette at pasientene ikke bare er enkeltstående dyr som tilfeldigvis blir funnet på stranden. De inngår i et større system der redning, veterinærbehandling, rehabilitering, dokumentasjon, forskning og forvaltning henger sammen. På denne måten kan behandlingen av det enkelte dyret også bidra til økt kunnskap om truslene havskilpaddene møter i naturen og hvordan bestandene kan beskyttes.

Et arbeid som krever mange fagfolk

Noe av det jeg la merke til under oppholdet, var hvor mange ulike faggrupper som må til for å følge en havskilpadde fra stranding til eventuell tilbakeføring til naturen. Veterinærene har ansvar for medisinsk diagnostikk og behandling, men arbeidet stopper ikke der. Biologer, rehabiliteringspersonell, dyrepleiere, teknikere, praktikanter og frivillige bidrar på ulike måter til at pasientene får den oppfølgingen de trenger.

Rehabiliteringssentrene inngår i et større fagmiljø, der kunnskap og erfaring kan deles mellom institusjoner. Dette er særlig verdifullt innen et fagfelt der pasientgrunnlaget er mer begrenset enn i tradisjonell smådyrmedisin. Samarbeid og kommunikasjon mellom fagpersoner og sentre kan derfor bidra til at erfaringer fra enkeltpasienter kommer flere dyr til gode.

For meg ble dette tydelig i det daglige arbeidet. En veterinær kan vurdere en pasients medisinske status og behandlingsbehov, men rehabiliteringen krever at flere følger med på hvordan dyret utvikler seg over tid. Appetitt, vekt, svømmeevne, sårheling og atferd kan være like viktige deler av bildet når man skal vurdere om en skilpadde faktisk er klar til å møte livet i havet igjen.

I løpet av oppholdet fikk jeg delta i kliniske undersøkelser, blodprøvetaking og vurdering av mikrohematokritt og totalprotein, blodgassanalyser og administrering av legemidler subkutant og intramuskulært. Jeg fikk også erfaring med anestesiovervåking, blant annet ved bruk av Doppler for blodtrykksmåling og måling av kloakktemperatur.

Jeg fikk også delta i arbeid med diagnostisk bildediagnostikk, sårbehandling og kirurgi, blant annet i forbindelse med fibropapillomatose.

Da fiskeline kostet en luffe

En av pasientene jeg møtte var Debe, en grønn havskilpadde med en omfattende skade på høyre fremre luffe etter fiskekrok og line. Da hun kom inn, var luffen nesten fullstendig traumatisk amputert. Distalt var vevet nekrotisk, med eksponerte knokler i både de distale falangene og håndrotsknoklene. Bare en liten mengde vev, mistenkt å være sene og muskel, holdt fortsatt luffen festet til kroppen.

Luffen var dermed i praksis allerede gått tapt. Oppgaven ble å fjerne det gjenværende vevet på en kontrollert måte og samtidig ivareta pasientens behov for smertelindring og risiko for blødning.

Området ble først skylt med steril fysiologisk saltvannsløsning for å fjerne debris, og huden og det omkringliggende vevet ble rengjort med fortynnet povidonjod. Strukturen som fortsatt forbandt luffen med kroppen, ble lokalbedøvet med bupivakain, både proksimalt og lokalt. Deretter ble to peanger plassert på hver sin side av vevet før det ble gjennomskåret med skalpell. Luffen kunne da fjernes.

Etter at den proksimale peangen ble løsnet gradvis, ble det ikke observert noen tydelig blødning. Det var noe kapillær siving fra det omkringliggende vevet. Da området videre ble rengjort, reagerte skilpadden lett, noe som viste at sensibiliteten i området fortsatt var til stede.

Til slutt ble Manuka-honning lagt på amputasjonsområdet, og Debe ble satt i «dry dock» over natten. Dette innebar at hun ble holdt utenfor vann i et kontrollert miljø etter inngrepet. Dagen etter ble hun flyttet tilbake til en vanntank med begrenset vanndybde, slik at hun kunne bevege seg samtidig som hun enkelt kunne komme til overflaten for å puste.

Amputasjonen var bare begynnelsen på rehabiliteringen. I tiden etter inngrepet ble Debe fulgt opp med flere kontroller for å vurdere sårhelingen og utviklingen i den gjenværende overarmen. Hun fortsatte å spise godt og begynte å bruke stumpen aktivt.

Ved den siste kontrollen var såret dekket av rosa granulasjonsvev, med en fast adherert skorpe på den mediale delen. Det ble også tatt nye røntgenbilder for å vurdere beinet. Disse viste økt benpåleiring og remodellering rundt amputasjonsområdet. Et avgrenset område med osteolyse var uendret sammenlignet med tidligere bilder, og det var ingen tegn til aggressiv beinskade eller periostal reaksjon. Samlet var funnene forenlige med benremodellering etter skaden, uten tegn til aktiv osteomyelitt.

Hun fortsatte med antibiotikabehandling og skal gjennom en siste vurdering før eventuell utsettelse.

Det var kanskje denne utviklingen jeg syntes var mest interessant å følge. Først så jeg en skilpadde med en dramatisk skade, der en hel luffe var ødelagt. Senere så jeg en pasient som hadde begynt å tilpasse seg den nye situasjonen. Hun spiste, brukte stumpen og utviklet gradvis et godt helende sår.

Det sier også noe viktig om rehabilitering av ville dyr: Målet er ikke nødvendigvis å få dyret tilbake til utgangspunktet. Noen ganger handler det om å hjelpe det med å tilpasse seg en varig skade og finne ut om det fortsatt kan fungere godt nok til å leve et liv i naturen.

Fibropapillomatose

Fibropapillomatose (FP) var et annet eksempel på hvordan behandlingen av den enkelte pasienten samtidig inngår i en større biologisk og økologisk sammenheng.

FP er en virussykdom hos havskilpadder som er forbundet med utvikling av fibropapillomer, svulster som kan oppstå både på hud og i indre organer. Sykdommen er knyttet til Chelonid alphaherpesvirus 5 (ChHV5), men utviklingen av klinisk sykdom påvirkes av flere faktorer.

De ytre svulstene kan påvirke syn, bevegelse, matinntak og andre viktige funksjoner. Indre svulster kan i tillegg påvirke organfunksjonen. Behandlingen er derfor ofte rettet mot å fjerne svulster som påvirker dyrets funksjon og velferd, samtidig som pasienten følges over tid for utvikling av nye svulster.

Jeg fikk blant annet være med på kirurgisk behandling av fibropapillomatose og følge anestesiovervåkingen under inngrepet. Å se hvordan en behandling som på overflaten kan ligne på kirurgi hos andre arter, må tilpasses en helt annen pasient, var lærerikt. Samtidig ble det tydelig hvor viktig oppfølgingen etter inngrepet er. Pasientene kan trenge gjentatte behandlinger og vurderinger før de eventuelt er klare for å returnere til naturen.

De minste pasientene

Ved siden av de innlagte juvenile og voksne havskilpaddene fikk jeg også delta i arbeidet med nyklekte skilpadder.

Hatchlings (nyklekkede skilpadder) krever en helt annen type oppfølging enn en større rehabiliteringspasient. Jeg fikk blant annet delta i kliniske undersøkelser, medisinering, fôring og observasjon av bevegelse og svømmeatferd.

Hos så små dyr blir det også tydelig hvor viktig observasjon er. Små endringer i aktivitet eller bevegelsesmønster kan gi informasjon om hvordan dyret utvikler seg.

Jeg fikk også være med på en utsetting av nyklekte skilpadder med forskningsavdelingen. Det var et fint eksempel på hvordan rehabiliteringsarbeidet kan se helt annerledes ut avhengig av hvilket livsstadium pasienten befinner seg i.

Arbeidet med de nyklekkede skilpaddene ga meg også et annet perspektiv på hva veterinær rehabilitering innebærer. Hos en større pasient kan man i høyere grad støtte seg på diagnostiske undersøkelser og målbare kliniske parametere. Hos de minste dyrene blir den daglige observasjonen, håndteringen og vurderingen av utviklingen desto viktigere.

Tilbake til havet

Noe av det mest meningsfulle jeg fikk være med på under oppholdet, var å være til stede da Sheldon, en rehabilitert glattkarett, skulle tilbake til havet.

På sykehuset hadde jeg blitt vant til å se skilpaddene som pasienter. De hadde journaler, behandlingsplaner og daglige vurderinger. Vi tok blodprøver, ga medisiner, behandlet sår og fulgte med på utviklingen deres fra dag til dag. På utsettelsesdagen ble perspektivet et annet. Plutselig handlet det ikke lenger om hva vi kunne gjøre for pasienten på sykehuset, men om hvorvidt den var klar til å klare seg uten oss.

Det var en ganske spesiell følelse å se Sheldon som jeg hadde møtt som pasient, bli satt tilbake i sitt naturlige miljø. Hele rehabiliteringen hadde egentlig vært rettet mot dette øyeblikket.

For meg ble det også en påminnelse om forskjellen mellom veterinærmedisin på et sykehus og veterinærmedisin innen viltmedisin. En vellykket behandling handler ikke nødvendigvis om at dyret skal leve et langt liv under menneskelig omsorg. I rehabilitering er det motsatte ofte målet: at dyret skal bli friskt nok til at vi ikke lenger trengs.

Når veterinærmedisin møter forskning

Oppholdet besto ikke bare av praktisk klinisk arbeid. Jeg fikk også innblikk i hvordan forskning og faglig oppdatering inngår i den daglige virksomheten.

Hver uke ble det arrangert «journal club», hvor vi presenterte og kritisk vurderte veterinærvitenskapelig litteratur som hovedansvarlig veterinær hadde valgt ut til oss externs og interns. For meg var dette en nyttig påminnelse om at kunnskap i veterinærmedisin ikke bare handler om å kunne prosedyrer, men også om å kunne vurdere hvor godt kunnskapsgrunnlaget faktisk er.

Dette er kanskje spesielt relevant innen viltmedisin, hvor man ikke nødvendigvis har det samme omfattende kunnskapsgrunnlaget som innen tradisjonell smådyrmedisin. Man må derfor kunne kombinere tilgjengelig forskning med klinisk erfaring, systematisk observasjon og en vilje til å stille spørsmål.

Det som gjorde oppholdet ved LMC spesielt relevant for min egen interesse for vilt- og dyreparkmedisin, var nettopp kombinasjonen av individ og populasjon.

Som veterinær er det lett å sette søkelys på pasienten foran seg, den skadde luffen, såret som skal gro, blodverdiene som skal følges eller svulsten som skal fjernes. Men for ville dyr finnes det alltid en større sammenheng.

Hvorfor havnet denne skilpadden på klinikken? Hva forteller typen skade oss om menneskelig aktivitet i havmiljøet? Og hvordan kan kunnskapen fra rehabilitering, forskning og klinisk arbeid bidra til bedre forståelse og beskyttelse av arten?

Det var også noe av det jeg opplevde som spesielt ved LMC: Arbeidet handler ikke bare om hva man kan gjøre for det enkelte dyret, men også om å skape større forståelse for havskilpadder og truslene de møter og å få flere mennesker til å bry seg om hva som skjer med dem.

Det var denne kombinasjonen som gjorde oppholdet så interessant for meg. Jeg fikk ikke bare se hvordan man behandler en havskilpadde. Jeg fikk se hvordan veterinærmedisin kan være en del av et større arbeid med rehabilitering, forskning og bevaring.

Da jeg kom til Florida, hadde jeg et ønske om å få mer praktisk erfaring med akvatisk viltmedisin. Jeg reiste hjem med langt mer enn det.

Jeg fikk erfaring med en ny pasientgruppe og nye kliniske problemstillinger, men også en større forståelse for hvor bredt veterinærrollen kan favne. Arbeidet med havskilpadder kombinerte klinisk medisin, kirurgi, anestesi, diagnostikk, rehabilitering, forskning og bevaringsarbeid.

Som nyutdannet veterinær er det lett å tenke at du først må kunne alt før du kan begynne å arbeide med det du virkelig brenner for. Oppholdet ved LMC minnet meg på det motsatte. Du lærer nettopp ved å oppsøke nye miljøer, stille spørsmål, prøve, observere og gradvis bygge erfaring.

For meg ble de tre ukene i Florida derfor ikke bare et møte med havskilpadder. Det ble et møte med en mulig retning for min egen veterinærkarriere, og en viktig påminnelse om hvorfor jeg valgte veterinærmedisin i utgangspunktet.