Den teologiske bakgrunnen

Det forekommer mange dyr i Bibelen, særlig i Det gamle testamentet. I mange tilfeller inngår de i det bibelske bildespråket. Dyrene opptrer derfor ikke som sjølstendige aktører.

Det finnes også anvisninger i Det gamle testamentet for hvordan vi bør behandle dyr: «Den rettferdige har omsorg for sin buskap, de urettferdige er uten hjertelag.» (Ordsp. 12,10); «Du skal ikke ha muleband på en okse som tresker.» (5. Mos 25,4); «Du skal ikke pløye med okse og esel sammen.» (5. Mos 22,10); «Volden mot Libanon skal komme over deg, mishandlingen av dyrene skal ramme deg.» (Hab 2,17).

Det samme finner vi i Det nye testamentet: «Om en av dere har en sønn eller en okse som faller i brønnen, vil han ikke da straks trekke dem opp, selv om det er sabbat?» (Luk 14,5). «Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de?» (Matt 6,26); «Selges ikke to spurver for en kobbermynt? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der.» (Matt 10,29/ Luk 12,6-7).

Dyreteologi

Det nye testamentet handler først og fremst om menneskets frelse gjennom troen på Jesu virke, korsfestelse, død og oppstandelse. Sammenligna med buddhismen og hinduismen er kristendommen en svært antroposentrisk religion.

Men slik behøver det ikke å være: I Bibelen finnes et teologisk grunnlag for at alt det skapte frelses, også dyrene.

Blant alle levende vesener med livsånd ville det være underlig om Jesu frelsende gjerning bare skulle gjelde mennesket. Den eneste forskjellen mellom mennesker og dyr er at mennesket er skapt i Guds bilde og ligner ham (1. Mos 1,26; 1,28). Ved å være skapt i Guds bilde har vi fått muligheten til å kommunisere med Gud gjennom ord og bønn.

Å gi andre dyr enn mennesket mulighet til frelse, innebærer ikke å overse at mennesket er et særlig vesen som står Gud nær. Det er Gud, og ikke mennesket, som forvalter Guds nåde.

Vi taper ingenting på å håpe at løftet om «en ny himmel og en ny jord» ikke bare omfatter mennesket, men hele skaperverket (Åp. 21,1). Dessuten ligger det i kristendommens natur å ta vare på den svake.

Gjenoppretter Paradis i en ny skapelse

Det bibelske grunnlaget for en teologi for dyr finnes blant anna i Paulus’ brev til romerne, som handler om de siste tider. Der venter «alt det skapte» med sukk og lengsel på å bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom sammen med Guds barn (Rom 8,18-22).

Ifølge Paulus er Kristi gjerning å skape en ny begynnelse, der alt blir nytt gjennom Guds forsoning med verden i Kristus (Gal 6,15; 2 Kor 5,17). Den nye skapelsen gjelder ikke bare mennesket, men en ny jord og en ny himmel hvor alt er nytt og rettferdigheten bor (Jes 65,17; 66,22; 2. Pet 3,13).

For dyrene innebærer dette ei gjenoppretting av den opprinnelige tilstanden før syndefallet, der ulven og lammet beiter sammen, og løven spiser halm som oksen (Jes 11,6–9; 65,25). Den tysk-amerikanske teologen Paul Tillich (1886-1985) sammenfatter slik sett det kristne budskapet i to ord: «Ny skapelse» (Gal 6,15) (3).

I prologen til evangeliet etter Johannes er Jesus til stede ved skapelsen: «Alt ble til ved ham, og Ordet ble kjøtt og tok bolig blant oss» (Joh 1,1-18). Dette innebærer at i kraft av Jesu inkarnasjon skal hele skaperverket gjenopprettes, ikke bare mennesket.

I evangeliet etter Markus befaler Jesus disiplene å forkynne evangeliet for «alt som er skapt» og ikke bare for mennesker (Mark 16,15).

Teologisk er det vanskelig å forestille seg at Gud som frelser skulle være mindre gavmild enn Gud som skaper. Ellers ville menneskets synd kvalifisere til frelse på bekostning av resten av skaperverket, som ikke kan synde.

Liturgi

Ifølge Andrew Linzey tilber kristne Gud som om dyrenes verden ikke eksisterer (4). Som svar på dyrenes fravær i våre bønner har Linzey utarbeida forslag til liturgi for dyr i ulike sammenhenger (5).

Verken den danske folkekirken eller den katolske kirke i Danmark har tradisjon for slike seremonier. Den katolske kirke har imidlertid utarbeida en liturgi for velsignelse av dyr (6). 17. januar hvert år, dagen da dyrenes skytshelgen Sankt Antonius feires, er det en velsignelsesseremoni for landbruksdyr på Petersplassen i Roma. Tilsvarende har enkelte kirker tradisjon for å holde en velsignelsesgudstjeneste for kjæledyr rundt 4. oktober, minnedagen for Frans av Assisi.

Church of England har også utarbeida en liturgi for velsignelse av dyr (7). St. Alban’s Church i København holder i oktober en gudstjeneste med velsignelse av kjæledyr. Her er et eksempel på en bønn fra Church of Englands velsignelsesseremoni for dyr:

Look upon the animals, O God, which share our homes and our lives,
and which inspire us with their love and loyalty.
Bless them for the pleasure and companionship they give us and for the work they do to help humankind.
Protect all those who suffer neglect and cruelty, we pray
And bring them the help they need
Through Christ our Lord, Amen.

(Red.anm: Redaksjonen er også kjent med at islandske prester har tradisjon for velsignelse av hester, og til dels har tatt med denne tradisjonen til Norge.)

I arbeidet med liturgi må man likevel være oppmerksom på mulige fallgruver: På den ene siden må seremonien ikke bli ei legitimering av mishandling av dyr. På den andre siden må man unngå å menneskeliggjøre dyrene.

Det teologiske utgangspunktet er respekten for det gudgitte livets hellighet. Mennesket er kronen på skaperverket, men blir ikke sjøl til Gud av den grunn.

Kristendommens manglende bidrag til dyreetikk

Historisk er det et faktum at kristendommen i liten grad har bidratt til å fremme dyreetikk og dyrevelferd. Noen vil til og med hevde det motsatte:

I Danmark stemte for eksempel N.F.S. Grundtvig (1783-1872; prest, salmedikter og politiker) mot en lov som forbød dyremishandling da Folketinget vedtok denne i 1856. Begrunnelsen var at det ikke var behov for lovgivning på området: Det utfordra forestillinga om at Gud satte Adam til å være dyrenes herre, og at det derfor ikke burde finnes borgerlige straffer for menneskers behandling av dyr.

Sagt med andre ord: Hvis dyrene ikke har noen annen gud enn mennesket, slik et gammelt dansk ordtak sier, står det dårlig til (8).

«Herskerne» i skapelsesberetningen

Forklaringa på kristendommens svake bidrag til dyreetikken kan tilskrives ei feilaktig tolkning av den første skapelsesberetninga i 1. Mosebok. Der setter Gud mennesket til å underlegge seg jorden og «herske» over alle verdens dyr (1. Mos 1,26 og 1,28).

Som pave Frans skriver i sitt hyrdebrev fra 2015: «Sjøl om vi er skapt i Guds bilde og er pålagt å legge jorden under oss, har vi ikke absolutt makt over andre skapninger.» Å «underlegge» seg jorden, betyr ikke at vi har fått mandat til å utnytte naturen grenseløst gjennom destruktiv atferd. Ansvaret som er betrodd oss, er et delegert ansvar om å «dyrke og vokte» jorden på Guds vegne. «Vi er ikke Gud», oppsummerer pave Frans.

Jorden var her før oss, og den er blitt gitt til oss. For «Jorden og det som fyller den, verden og de som bor der, hører Herren til» (Sal 24,1).

Tjene eller herske?

Den autoriserte danske bibeloversettelsen fra 1999 bruker ordet «herske» om mandatet til å råde over jorden, mens eldre oversettelser anvender uttrykket «regjere over».

* Dagens norske bibeloversettelse bruker begrepet «råde»: «Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» (*red.anm.)

Den danske teologen Ole Jensen, som i mange år arbeidet med økoteologi, mente at vi gjennom ei naturfiendtlig fortolkning av dette bibelverset har tatt oss til rette og begått en «massakre på artene» («license to kill») (9). I stedet for et forpliktende forvalteransvar, har vi påtatt oss et herredømmemandat.

I menneskets trang til å gjøre seg sjøl til Gud har vi glemt at vi er skapt til å tjene framfor å herske. Slik Jesus tok på seg en tjeners skikkelse, som det heter i Paulus’ brev til filipperne, bør også vi gjøre det i forvaltninga av Guds skaperverk (Fil 2,6-11).

Avslutning

Kristendommen er en fortolkningsreligion som må forkynnes inn i sin egen tid. Internasjonalt har det gjennom de siste tredve årene blitt gjort systematiske refleksjoner omkring utforminga av et teologisk grunnlag for «Animal theology».

Ingen av pionérene innen dette nye fagområdet har hevda at de har utvikla en fullstendig gjennomarbeida teologi for dyr. Sammenligna med annen teologi, som har utvikla seg gjennom flere århundrer, ville det i så fall vært overraskende.

Likevel er det lagt et godt fundament å arbeide videre på, også i Danmark.

Denne artikkelen er tidligere trykket i Dansk veterinærtidsskrift 21.05.2024.