Veterinærdager i en ulvetid
.jpg)
President Den norske veterinærforening
I skrivende stund har jeg akkurat kommet hjem fra Veterinærdagene på Lillehammer. Årets veterinærdager var det 18. i rekken. Det var kjempeoppslutning med 571 deltagere og 155 utstillere fordelt på 44 unike stander. Jeg er imponert over at vår lille fagforening hvert år klarer å dra i land et så stort og profesjonelt arrangement.
Stemningen for årets Veterinærdager ble satt allerede innledningsvis med en forrykende åpningstale av landbruks- og matminister Sandra Borch. Borch roste Veterinærforeningen for å være en fremoverlent vaktbikkje for sine medlemmer og en forening som kommer med konstruktive og tydelige innspill. Hun fortalte også at hun var blitt påvirket av historier om den pågående veterinærkrisen. Hun var veldig tydelig på at Regjeringens mål er å styrke veterinærtjenestene i hele landet og sikre tilfredsstillende veterinærdekning slik at viktige oppgaver blir utført. Hele talen er lagt ut på www.vetnett.no og jeg vil oppfordre alle medlemmer til å høre på den.
Jeg hadde gleden av å få med meg smakebiter fra alle fagseksjonene. Det var gjennomgående høy standard og jeg ble enda en gang slått av bredden i det veterinære samfunnsoppdraget. Vi snakker fra «overkoding» hos hest til bruk av insekter som proteinkilde. Fra kundehåndtering og kommunikasjonsteori ved fødselshjelp til RAS-anlegg for oppdrettsfisk. Det er bare for en president å «ta av seg hatten» for den veterinære kunnskapen.
Sosialt tok arrangementet av under festmiddag og påfølgende fest. Lokalene formelig sitret av høy stemning, kolleger i hyggelig passiar eller dansende med hverandre på fullsatt dansegulv. Det var tydelig at covid-19 nå endelig hadde sluppet taket og at tiden var inne for å ta igjen forsømt sosialt samkvem.
Veterinærdagene som institusjon styrket på Lillehammer utvilsomt sitt image av «the place to be» for den som vil orientere seg i den veterinære verden. Det er på Veterinærdagene kollegiale bånd knyttes, det er her nettverk dannes og videreutvikles, og det er her alle veterinære arbeidsgivere trenger å være for å promotere seg som attraktive arbeidsgivere.
All vennligheten, kollegialiteten, profesjonaliteten og nettverksbyggingen danner allikevel en grell kontrast til et Europa i krig. Det er vanskelig å intellektuelt gripe erkjennelsen av at Ukraina bombes på det mest hensynsløse og at ukrainske kolleger, og øvrige befolkning, er på en fortvilet flukt vestover. Jeg reflekterte over dette i min velkomsttale og pekte på at verken våre ukrainske eller russiske kolleger har skyld i krigen.
Det må være vår første plikt å inkludere dem i vårt fellesskap, og å hjelpe dem både mens de er her i Norge og når de en gang i framtiden vil hjem til et eget fritt land for å bidra med veterinær kunnskap i gjenoppbyggingen.