Selenforgiftning hos griser

Høsten 2021 fikk en grisebesetning på Østlandet levert en vitamin/mineral-premiks med for høyt innhold av selen (Se), som ble innblandet i fôret til slaktegriser og ungpurker. Premiksen inneholdt cirka 100 ganger normal selenkonsentrasjon i form av natriumselenitt. Det betyr at selenkonsentrasjonen i grisefôret var opp mot 50 mg/kg, mens det normalt skal være maksimalt 0,5 mg Se/kg fôr. Det er ikke helt klart når grisene begynte å få fôret med for mye selen og dermed heller ikke hvor lenge grisene fikk dette fôret, men bonden mener det var vel to uker. Da hadde grisene begynt å vise alvorlige sykdomstegn, man mistenkte fôret som årsak og det ble da erstattet med annet fôr.

Symptomene var innledningsvis motvilje mot å reise seg, stivbent og stolprete gange og redusert aktivitet. Grisene hadde normal temperatur og matlyst. Til sammen døde det, eller ble avlivet, 35 slaktegriser og 33 rekruttpurker, hvorav sju var selvdøde og 61 avlivet. Fra tre dager etter at fôret ble byttet ut, ble det ikke observert nye sykdomstilfeller. Griser som kun hadde vist milde eller ingen sykdomstegn innledningsvis, kunne etter noe tid observeres med strittende bust og håravfall senere i forløpet.

I tillegg til direkte tap på grunn av selvdøde og avlivete griser, ble 118 ungpurker slaktet istedenfor å brukes som avlspurker, fordi man vurderte at forgiftningen hadde vært en helsemessig påkjenning som kunne gjøre dyra uegnet til avl.

I forbindelse med fôrskiftet ble tre syke griser avlivet og levert til Veterinærinstituttet for obduksjon. På dette tidspunktet mistenkte man selenmangel eller en form for leddbetennelse. Obduksjonen viste kroniske leddforandringer i albue- og hofteledd hos den største grisen (vekt 64,5 kg) og forandringene ble relatert til osteokondroseforandringer av eldre dato. Hos de to minste grisene (vekt 49,9 og 42,9 kg) ble det ikke påvist leddforandringer. Klauver ble inspisert uten anmerkninger, men var ikke gjenstand for videre undersøkelse. De to minste grisene hadde påfallende liten, sammenfalt og lys lever med nedsatt tekstur. Relativ levervekt hos disse to grisene var 1,2 og 1,3 % av kroppsvekten, mens den største grisen hadde normal relativ leverstørrelse på 2,9 %. Ved histologisk undersøkelse ble det påvist leverdegenerasjon. Ved undersøkelse av Nervus ischiadicus fra alle tre grisene, og hjerne og ryggmarg fra de minste, ble det ikke påvist tydelige patologiske forandringer. I hjerte- og skjelettmuskulatur ble det ikke påvist degenerative forandringer, som kunne ha pekt mot en selenmangel, hos noen av grisene.

Leverprøver fra de tre grisene ble analysert for selen, og i ettertid ble også selennivået i skjelettmuskelprøver (formalinfikserte) undersøkt. Gjennomsnittlige konsentrasjoner av selen (med minimum – maksimum) i prøvene var:

Lever: 8,4 mg/kg (5,9 — 12 mg/kg)
Muskel:0,54 mg/kg (0,47 — 0,58 mg/kg).

Den største grisen, som ikke hadde påvisbare patologiske forandringer knyttet til feil selenkonsentrasjon i fôret, hadde det laveste selennivået.

Da det ble oppdaget at det var blandet inn alt for mye selen i grisefôret, 23 dager etter at man sluttet å bruke det, ble ti griser sendt til slakt, og prøver undersøkt for seleninnhold. Helblod fra alle ti, og lever og muskel fra fem griser viste følgende gjennomsnittlige selenkonsentrasjoner (med minimum - maksimum):

Blod: 1,7 mg/kg (0,97 — 2,9 mg/kg)
Lever: 2,6 mg/kg (1,8 — 3,9 mg/kg)
Muskel:0,10 mg/kg (0,098 — 0,11 mg/kg).

Tretti dager etter at fôret med høyt selennivå ble skiftet ut med normalt fôr, ble også fem griser slaktet, og muskelprøver undersøkt for selen. Resultatene viste gjennomsnittlig 0,15 mg/kg (min. 0,13 — maks. 0,16 mg/kg). At disse siste prøvene viste noe høyere verdier enn prøvene fra griser som ble slaktet uken før, skyldes antakelig at muskelprøvene fra de først slaktete grisene ble spikket løs etter at grisene var frosset inn, og prøvene kan ha inneholdt noe mer bindevev.

Det ble registrert anmerkninger ved kjøttkontrollen på tre av disse 15 grisene som ble slaktet og lagret i påvente av selenresultatene. For alle tre gjald anmerkningen brysthinne- eller hjertesekkbetennelse uten kassasjon. Lever og nyrer ble kassert.

Normale selennivåer i leveren hos griser som får natriumselenitt i fôret opp mot maksimal grense, er rundt 0,4 - 0,6 mg/kg (Veterinærinstituttets erfaring). Resultatene viser at selennivået i lever fra undersøkte griser var gjennomsnittlig redusert til cirka 1/3 i løpet av 23 dager fra man sluttet å gi det feilblandete fôret (fra 8,4 til 2,6 mg/kg). Likevel var nivåene etter 23 dager fortsatt betydelig høyere enn normalt. Det syntes å være en tilsvarende reduksjon av selennivået i muskelprøvene. Men for muskelprøvene er målingene ved første uttak ved obduksjon (formalinfiksert muskelvev) og etter 23 dager (spikket løs frosne prøver) noe usikre, fordi materialet ikke var tatt ut på standardisert måte.

Sterkt forhøyete selenkonsentrasjoner i fôret som ved denne hendelsen, er giftig for dyra, men sjeldent forekommende. De kliniske symptomene ved overdosering/forgiftning med selener doseavhengig (fôrkonsentrasjon og eksponeringstid). Selennivåer på 5-8 mg/kg i fôret til griser i vekst er vist å gi redusert fôropptak og tilvekst, håravfall, halthet på grunn av løsning av klauver i kronrand og degenerative forandringer i lever og nyre. Fôr-konsentrasjoner på mellom 10-27 mg/kg selen gitt til slaktegris er angitt å kunne resultere i paralyse som enten affiserer alle fire bein eller kun bakbeina, mens tilsvarende overeksponering for purker kan medføre redusert kullstørrelse og svakfødte/dødfødte grisunger. Svært høye doser selen i fôr eller overdosering av injeksjons-preparat kan medføre akutt forgiftning med akutt paralyse, bevissthetstap og død i løpet av 36-72 timer etter eksponering.

I litteraturen angis at påvisning av selenkonsentrasjoner rundt 2 mg/kg og høyere i lever eller blod bekrefter forgiftning hos husdyr. Her var konsentrasjonene langt over dette da dyra viste kliniske tegn på forgiftning. Fordi natriumselenitt i mindre grad distribueres til muskulatur enn organiske selenforbindelser, var det forventet betydelig lavere konsentrasjon i muskelprøvene. Det var likevel riktig å avvente slakting til dyra var restituert etter høy selenbelastning, og vevskonsentrasjonene av selen var kommet ned på et akseptabelt nivå med hensyn på anvendelse av slaktene til humant konsum.

Alle selenanalyser ble utført ved Havforskningsinstituttet i Bergen.

Forfatterne kan kontaktes for referanser.