MINNEORD

Gro Voldner Birkeland

Foto: Steinar Tessem

En god kollega, venn og mentor er gått bort.

Det var med sorg vi 2. august tok imot nyheten om at veterinær Gro Voldner Birkeland var gått bort. I Gro har vi mistet en god kollega, venn og mentor.

Våre tanker går til Sverre Gustav og Marianne, barnebarn, oldebarn og øvrige familie.

Gro var gift med Øystein G. Birkeland som var bror til professor og senere rektor ved Norges Veterinærhøgskole, Reidar Birkeland. Hun var veterinær i Sauda fra 1967 til 1996 da hun ble førstekonsulent hos fylkesveterinæren i Rogaland. I 2001 ble hun Norges første kvinnelige fylkesveterinær i Nordland.

Veterinæryrket preges av tydelige forventninger til både faglig kompetanse og utpreget handlingskraft, og de fleste veterinærer kjenner på usikkerhet og en opplevelse av overveldende faglige utfordringer tidlig i sin karriere. Dette er blitt mye mer fokusert med dagens sosiale medier, men det var også slik for oss da vi startet som privatpraktiserende veterinærer og ansatte i Næringsmiddeltilsynet i Sauda og Suldal i 1990/-91. Vi møtte imidlertid en bauta i Gro.

Gro var glødende opptatt av både at vi skulle lykkes, men også av at vi skulle bli dyrleger med sunne etiske og faglige normer som tålte en støyt. Mye var nytt for oss og spesielt godt husker vi opplæring i seksuell helsekontroll av vær og avhorning av geitekje som det ikke hadde vært mye av på Veterinærhøgskolen. Enkel og praktisk tilnærming til keisersnitt der en «legger snittet der det buler mest - for det er der lammet er» har heller aldri blitt glemt.

Men den viktigste lærdommen var allikevel etikken og respekten for faget. Gro gikk aldri på akkord med dyrlegefagets etiske normer og var opptatt av at en alltid skal være ærlig, særlig med det en ikke vet. Det er også sunn livsvisdom.

Gro hadde klare meninger om smertelindring hos dyr. Hun var tydelig på at det var viktig å bruke bedøvende midler ved inngrep og ikke minst gi seg tid til at effekten satte inn før en gikk i gang. Dette høres kanskje selvfølgelig ut i dag, men en må huske at dette var en tid der det fortsatt var tillatt for bøndene å kastrere smågris selv, og det ikke var ukjent for dyrleger å kastrere med burdizzo uten bedøvelse.

Gro stilte også seg selv og sin familie til disposisjon for å gi oss en god følelse av inkludering i Saudasamfunnet. Det ble bydd på utallige frokoster, turer og sågar feiring av julaften med vakt i Gros hjem. For to ferske veterinærer langt hjemmefra ga dette opplevelse av aksept, inkludering og av å høre til. Ingen selvfølgelighet, og tatt imot med stor takknemlighet.

Gro var opptatt av samfunnet rundt seg, levende bygder og av dyrlegens samspill med dette. Dyrlegen er avgjørende for at ikke matproduksjonen og bygdekulturen skal dø ut og hun gjorde en stor innsats for å sørge for at Saudasamfunnet hadde tilgang til dyrlege.

Vi bærer minnet om dyrlegen, mentoren og mennesket Gro med oss resten av livet og lyser fred over hennes minne.

Jannicke Fonnum og Bjørnar W. Jakobsen