Besetningsproblem eller enkelttilfeller?

I 2002 ble det levert nesten 11 000 lam i kategori P, mens det i 2024 kun ble levert 289 lam i samme kategori. Denne store forbedringen i slaktekvalitet har kommet som et resultat av næringas innsats på rådgivning og kvalitetsinsitament i tilskuddssystemet. Det er likevel en gruppe besetninger der utviklingen har gått andre veien. I Animalia sin statistikk over slakta lam i 2024 finner vi 165 produsenter som alle leverte lam med bekymringsverdig lav gjennomsnittsvekt (1). Totalt leverte disse produsentene 5 036 lam med en snittvekt på 7,1 kg, middel fettgruppe 1+ og middel slakteklasse P+. Det er grunn til å tro at dette er dyrehold hvor dyrevelferden ikke er tilstrekkelig ivaretatt og at de ikke driver i tråd med forskriftskravene for hold av småfe. Problemet med lave vekter på lam er likevel ikke begrenset til et relativt lite antall problembesetninger. Det ble i 2024 slaktet totalt 6 686 lam med slaktevekt under 7 kg fra om lag 1 500 produsenter.

Altfor lav tilvekst

Lammene med slaktevekter under 7-8 kg har en estimert daglig tilvekst på under 40 gram per dag fra fødsel til slakt. Disse lamma har få eller ingen ressurser til å tåle selv små påkjenninger. Det er for eksempel dokumentert at en mye høyere andel av avmagrede lam dør under transport (2). Slike lam skal enten få tilstrekkelig stell eller avlives, og beslutningen om eventuell avliving skal tas så tidlig at dyra ikke utsettes for unødvendig lidelse.

Klassifisering og rase

Det er stor variasjon i voksenvekt mellom rasene, så for å vurdere dyrevelferd på grunnlag av lammevekter og klassifisering, er det selvsagt nødvendig å relatere det til rase. Gammelnorsk sau har en voksenvekt for søye på 35-45 kg, som ofte er under halvparten av vekta på Norsk kvit sau (NKS). Videre har lamma til gammelnorsk sau ofte en fødselsvekt på 2 kg, mens vanlig fødselsvekt på NKS er rundt 5 kg. Det er derfor ikke unaturlig at slaktevekta til et reinrasa gammelnorsk lam i gjennomsnitt er 11,4 kg, mens den for NKS er rundt 19 kg. Slaktedataene viser imidlertid at utfordringene med lette og magre lam ikke er ensidig knyttet til de letterasene. Slike lam utgjør også en vesentlig andel av NKS-lammene som slaktes.

Fett og dyrevelferd

Animalias slaktestatistikk viser at det er god sammenheng mellom slaktevekt under 10 kg og de tre laveste fettgruppene – altså lam som er avmagra. Gjennomsnittlig slaktevekt for lam i fettgruppe 1- er 8,1 kg, fettgruppe 1 ligger på 10,7 kg, mens for fettgruppe 1+ er snittet 13,8 kg. Dette materialet er basert på alle slakta lam av alle raser. Det viser dermed ikke nyansene mellom rasene.

Vi har dessverre ikke god statistikk på rase, men erfaringsvis ser vi at reinrasa gammelnorske lam fra gode besetninger ofte ligger i R-klassen, fettgruppe 2-3 og har slaktevekter fra 10 kg og oppover. Dette viser at sjablongkriterier er vanskelig å bruke presist på alle raser. Imidlertid er de tre laveste fettgruppene tilnærmet alltid knyttet til sjukdom, mangelfull ernæring eller en kombinasjon av disse.

Avmagra lam i kjøttkontrollen

Mattilsynets veiledning i kjøttkontrollarbeidet (Bedømmelsestabell slakt – rødt kjøtt) fastslår at avmagrede dyr ikke skal transporteres til slakt, men avlives på stedet og sendes til destruksjon. På tross av dette kravet blir det ved alle norske småfeslakterier godkjent lam med slaktevekter under fem kilo og 1- i fett. Årsaken til dette er trolig at tilsynsveterinæren er usikker på vurdering av avmagring ante mortem og utsetter derfor beslutningen om eventuelt kassering til kontrollen post mortem. Kravet til kassering post mortem er svært strengt da det ikke skal finnes normalt fettvev rundt koronarkarene. For enkelte produsenter kan kjøttkontrollens godkjenning tolkes som en aksept av dyreholdet. Vi mener derfor at Mattilsynet bør prioritere oppfølging av avmagring på en bedre måte og håndheve kravet om at avmagrede dyr ikke skal transporteres til slakt.

Veterinærens rolle

Dyrevelferdsprogrammet for sau omfatter alle driftsformer og raser. Veterinærer vil derfor også gjennomføre besøk i dyrevelferdsprogrammet (DVP-besøk) hos produsenter med kritisk dårlige slaktevekter. Denne gruppen skiller seg imidlertid ut ved at den økonomiske motivasjonen til forbedring av slaktekvalitet er liten og slakteinntektene utgjør ofte under 15 % av omsetningen. Mange er likevel interessert i sau og vil gjerne sørge for god dyrevelferd uten at man øker kostnadene med innkjøp av kostbart fôr. For veterinæren kan dette være en interessant faglig utfordring som involverer kartlegging av status i besetningen med hensyn til parasitter, mikromineraler og kvaliteten på fôr gjennom året. Like viktig er det å kommunisere tydelig at dyr som stagnerer enten må få tilstrekkelig stell og behandling eller avlives. Informasjon om magre lam bør tillegges økt vekt både ved dyrevelferdsbesøk, ved kjøttkontroll og ved annen tilsynsaktivitet.