Ola Magnus er dyrenes forsvarer

Egentlig visste han ikke helt hva han skulle bli, Ola Magnus Lømo (67). Etter rettere sagt, han hadde tenkt på noe innen landbruk eller skogbruk, men var ikke riktig sikker på vegen videre som 19-åring. Men undervegs på en interrailtur med kameraten Lars Holaker nedover Europa, begynte de to å snakke om framtida.

– Jeg var overbevist om at jeg ikke hadde noe som tannlege å gjøre, slik han hadde tenkt å bli. Men Lars slo frampå at jeg burde bli veterinær. Og da hørte jeg på’n, smiler Ola Magnus.

– For å komme inn på veterinærstudiet trengte man imidlertid en god artium. Det hadde jeg ikke. Men i Berlin hadde de en egen kvote for studenter fra utlandet. Jeg søkte og kom inn. Tre uker etter at opptaksbrevet kom, dro jeg av gårde. Det ble nok litt ståhei i heimen, men jeg hadde romslige foreldre, så de støttet at jeg dro. Og jeg har aldri angret, sier han.

Som ferdig utdannet jobbet Ola Magnus først som praktiserende veterinær et par år. Men etter at han i løpet av ei og samme helg bikket over 30 gårdsbesøk, og hverdagene kunne bestå av slitsomme nattevakter, tok han et oppgjør med seg sjøl.

– Jeg ville ha et fotfeste innen faget, men jeg syntes det var vanskelig å kombinere tilværelsen som praktiserende veterinær med å ha familie og et fungerende privatliv. Så dermed prøvde jeg en litt annen innfallsvinkel, sier Ola Magnus. Han har hatt en lang karriere innen Næringsmiddeltilsynet (forløperen til Mattilsynet) og Landbruks- og matdepartementet, samtidig som han har vært med i vaktordningen for veterinærer i helgene.

– Jeg har akkurat gått av fra departementet, men går fortsatt i vakter som veterinær, smiler 67-åringen, mens katten Missan får påfyll med mat på kjøkkenet i barndomshjemmet som Ola og kona har tatt over i Elverum.

I oppveksten var det imidlertid hunder, og ikke katter, som dominerte i familien. Som voksen hadde også Ola en blind elghundtispe i mange år.

– Hun fungerte ikke som jakt-kamerat, for hun snublet i alle grøftene. Men hun fungerte veldig godt hjemme, og luktet seg fram i verden. Du skal ikke kimse av dyrs sanser!

De første formelle veterinærene ble utdannet i Frankrike fra 1761. Men lenge før den tid hadde man i Romertiden egne folk som skulle sikre at soldatenes hester hadde det bra. Rent medisinsk kom nok det store gjennombruddet da man skjønte likheten mellom dyr og mennesker, og oppdaget at sjukdommer som tuberkulose kunne bekjempes ved å studere dyrs organer etter slakting. Vi har i århundrer vært avhengig av bruksdyr og produksjonsdyr, samtidig som kjæledyrene i det senere har inntatt stadig flere norske hjem. I dag regner man at 800.000 norske husstander har ett eller flere kjæledyr. 34 prosent av Olas kollegaer lever av smådyr i dag, mens kun 16 prosent av veterinærene tar seg av produksjonsdyr.

Sjøl om Ola Magnus har jobbet mest med å sikre at Norge har en god dyrehelse og en sikker matproduksjon på et mer overordnet plan, har han også vært borti en lang rekke norske dyr.

– Dyrene er veldig verdifulle for oss. I tidligere tider kunne det å ha ei ku eller andre produksjonsdyr avgjøre om du overlevde eller ikke. Mens dyra i dagens samfunn også spiller en stor sosial rolle. Det blir færre og færre produksjonsdyr i Norge, mens dyr generelt har det bedre og bedre.

– Da jeg var guttunge, skulle for eksempel en god elghund stå ute og helst være litt halvsint. Mens de beste elghundene i dag er trygge for folk og forbindes med glede både for små og store. Vi har mer kunnskap, mer midler, bedre systemer og bedre holdninger i forhold til dyrehold i dag, sammenlignet med for 40–50 år siden, sier Ola, som sjøl har opplevd å få to dyrevernlover å forholde seg til i sin karriere.

– Vi redder dyr i dag som var dødsdømte før, påpeker han.

– Men hvor skal man sette grensen?

– Det er et etisk vanskelig spørsmål. Men hvis du spør meg som privatperson, må jeg innrømme at jeg synes noen tøyer strikken vel langt. Jeg skal ikke stille meg til doms over det, men det hender nok at jeg undrer meg litt over prioriteringene for hvor langt folk vil gå for å beholde kjæledyret sitt. Når de bruker 150.000 kroner på hunden sin, men ikke tar seg råd til å hjelpe gamle foreldre eller annen nær familie. Eller generelt er mer opptatt av kjæledyrene sine enn menneskene rundt seg, da er det kanskje på tide å tenke seg litt om, mener han.

– Men vi hører likevel om store dyretragedier i dag også?

– De aller fleste steller godt med dyrene sine her i landet. Så er det noen få som aldri skulle hatt dyr. Men når vi for eksempel kommer til en gård der det er tydelig at noe har gått galt, så er det som regel alltid en grunn til at det er blitt slik, påpeker Ola Magnus.

– Burde vi som privatpersoner si ifra mer hvis vi mistenker dårlig dyrehold?

– Det sitter nok langt inne for oss å si ifra. Men slik skal det også være. Vi kan ikke få et samfunn av varslere, og en del kan jo ha vikarierende motiver for å si ifra. Men når det virkelig er ille, må man ta ansvar. Så blir det opp til Mattilsynet som myndighet å sortere snørr og barter. Jeg har jobbet med tilsyn sjøl, og har all respekt for de som står oppe i disse problemstillingene, sier han.

I litt yngre dager var Ola Magnus kjent for å ikke legge fingrene imellom og si tydelig ifra når han syntes det gikk for langt. Som når det nærmet seg ferietid, og folk ringte for å avlive dyra sine, fordi det ikke passet å ha dem lenger.

– Åh, da ble jeg så sint! Det hjalp jo ikke noe å nekte, for man fant jo alltids en annen veterinær som man kunne prøve seg på. Men jeg sa nei likevel. Jeg er kanskje litt mer diplomatisk i dag, men jeg går fortsatt ikke med på slike ting. Og jeg håper inderlig at de som får dyr i gave til jul, virkelig har ønsket seg det og vet hva det innebærer.

Ola Magnus har hilst utenlandske kollegaer velkommen til Norge, og også jobbet mye mot utlandet. Felles for mange av de utenlandske kollegaene er at de nærmest får hakeslipp når de hører om hvor lite antibiotikabruk det er i Norge.

– De tror nesten ikke på det! Men tallene er riktige. Vi bruker faktisk så lite antibiotika, siden vi har så lite sjukdommer. Og det er flere grunner til det. Vi ligger skjermet til, og befolkningen bor spredt. I tillegg er det en god og tillitsfull dialog mellom brukerne og veterinærene, samtidig som næringa sjøl tar ansvar. De samarbeider godt med det offentlige, og dermed blir det vellykket, mener Ola Magnus.

Men det har vært sjukdomsutbrudd i Norge også. Og noen kom overraskende.

– Jeg husker blant annet da sjukdommen blåtunge, som vi som studenter hørte at kunne ramme bufe ved Middelhavet, begynte å trekke seg nordover på grunn av klimaendringene. Sjukdommen smitter via knott. Vi var sikre på at den eventuelt ville komme til oss via Sverige, så vi la ned mye arbeid i å sikre oss den vegen. Men tror du ikke at knotten blåste over fra Jylland i Danmark!

– Det gikk bra, men vi lærte mye av det, sier Ola. Men det dukker stadig opp nye utfordringer. Akkurat nå kjempes det mot skrantesjuke, som er en ny sjukdom blant elg og rein i Europa.

De siste 15 årene har Ola jobbet i tett samarbeid med totalt ni statsråder.

– Jobben vår har vært å gjøre statsråden god innen fagfeltet, og det har vi forsøkt å gjøre etter beste evne, sier han.

– Men det er vel egentlig dere «byråkratene» som sørger for at ting går rundt, ikke statsrådene som stadig skifter?

– Vi sikrer i alle fall kontinuiteten. Men vi har hatt med engasjerte statsråder på laget som virkelig har bidratt godt, påpeker han.

Han har vært på jobb julaften og nyttårsaften, i nabolaget og milevis unna. De fleste av vaktene har han møtt på de samme dyrerasene. Men noen dager har vært annerledes.

– Hva er det merkeligste dyret du noen gang har behandlet?

– Det mest uvante på våre trakter er nok reptiler. Jeg har behandlet en iguan en gang, og det skjer ikke hver dag.

– Hva har vært blant de største utfordringene dine i møte med dyr?

– Jeg har blant annet vært med på levendekontroll av voksne villsvin på Snippen gård før slakt. Dem hadde jeg stor respekt for! Jeg har aldri blitt skadet sjøl ute på jobb, men det er nok mest snakk om tilfeldigheter. Jeg hadde en rottweiler inne en gang, som endte med å bite eieren og ikke meg. Mens ei kvige sparket så jeg kjente lufttrykket over øret. Men det gikk bra det også! Samtidig er det med sikkerhet ikke noe jeg tar lett på. Jeg har opplevd at kollegaer har vært nær døden, mens vi også har hatt tragiske dødsulykker blant bønder i vårt distrikt. Og slikt setter spor, sier han.

Ola Magnus fortsetter på vakt i dyrenes tjeneste. Men nå vil det også bli litt mer tid til andre ting utenom jobb.

– Vi har et hus fra 1913, så det er ting å henge fingrene i her. I tillegg er jeg med på laget som jobber med å arrangere Landsskytterstevnet i Elverum neste år og jeg har som hobby å samle på gamle biler, så det skal ikke bli vanskelig å fylle dagene framover!

Brynhild Marit Berger Møllersen er journalist, og er fast ansatt i avisen Østlendingen.