Rasene i genetisk krise

Hos noen hunderaser er det igangsatt ulike helseprogrammer for å drive brannslukking på det genetiske uføret Norsk kennel klub (NKK) og raseklubbene har ført rasene inn i. Studier viser nemlig at våre hunderaser er ekstremt innavlet. 100 år med avl der man tillater søskenbarnkrysning og insisterer på lukkede stambøker har satt sine spor. Alle vet at søskenbarnkrysning gir økt sannsynlighet for sykdom. Innavlsgraden ved søskenbarnkrysning tilsvarer 6,25 %, helsøsken krysning tilsvarer innavlsgrad på 50 %. I dag har raseavlen kommet dit at flere raser nå er så tett innavlet at videre avl tilsvarer helsøskenkrysning (2). Dogweb har dessverre kjente systematiske feil, som oppstår for eksempel i forbindelse med at dyr blir flyttet over landegrenser og innavlsgraden nullstilles (3). Innavlsgraden som oppgis i Dogweb brukes allikevel aktivt av oppdrettere.

Ordene «helsetester», «helsescreening» og «helseprogrammer» klinger så bra i ørene våre. Men å lene seg på tanken om at helseprogrammer skal være løsningen på problemene med uetisk avl, er nok å håpe på for mye for små, innavlede populasjoner. Det er dessverre sånn at det er flere, store problemer knyttet til helseprogrammer.Dette mener vi veterinærer bør ha kjennskap til.

Når screening blir skivebom

For det første adresserer de ikke alltid de største og mest uttalte problemene rasen har. Ta for eksempel engelsk bulldog, en hund med svært stor sykdomsbyrde, som sliter blant annet med å puste og å føde (kun 5 % føder selv), og der en høy og økende andel av hundene har hudproblemer. Ifølge den norske raseklubben rammer hudproblemer nå mer enn 50 % av norske engelsk bulldog (4). De har i tillegg vært lav genetisk diversitet (5). I bulldogklubbens etiske retningslinjer står det at de eneste kravene til helsetester er urinsteinstatus, hjerteauskultasjon og kneleddsundersøkelse (6). Ifølge raseklubben har ingen av 42 hunder som har blitt screenet for hjerteproblemer hatt bilyd. Kun 6,4 % av hundene som er screenet for patella-luksasjon har hatt grad 1 og ingen screenede engelske bulldoger har ifølge klubbens tall hatt grad 2 eller 3 (4). Dette er altså gode eksempel på at testene ikke retter seg mot rasens hovedproblemer.

Når en veterinær for eksempel skriver ut en patellaattest på en engelsk bulldog for bruk i avlsarbeidet, bør veterinæren også forholde seg til innavlsgraden og den enorme sykdomsbyrden til rasen. Man må for eksempel regne med at alle eller nesten alle bulldoger har hofteleddsdysplasi. En røntgenundersøkelse av 30 engelske bulldoger viste at 100 % av hundene hadde tegn til bilateral hofteleddsdysplasi av ulik grad (7). Screening for denne lidelsen er krevende ettersom hundene har høy frekvens av alvorlige respirasjonsproblemer, og at sedasjon i forbindelse med HD-røntgen må ansees å være en stor risiko. Å få en veterinærstemplet attest på disse avlsmotiverte helsetestene, er som å få en faglig godkjenning til bruk av dyret i avl. Ved å skrive ut helseattester for lidelser som ikke synes relevante verken for individets eller rasens helse, legitimerer veterinærer uetisk avl, uten å ha satt seg inn i rasens komplette helse, rasens sykdomsbyrde og den faktiske innavlsgraden. Veterinæren som burde inntatt rollen som dyreeiers faglige rådgiver og dyrets advokat, har blitt redusert til en tekniker som utfører tester på bestilling.

Screeningprogram uten ønsket effekt

For det andre kan helseprogrammer rett og slett ikke virke som tiltenkt. Norsk cavalierklub regner at 100 % av alle cavalier king charles spaniel utvikler arvelig hjerteklaffinsuffisiens innen de har fylt 10 år, dette støttes også av vitenskapelige studier (8, 9). Hjertescreening på cavalier er nå i gang i Norge, og består i auskultasjon (lytting med stetoskop) på hunder over 3 år. Slik hjertescreening har vært etablert i Sverige siden 2001. En vitenskapelig studie utført av Lundin og Kvart (10) har evaluert det svenske hjerteprogrammet på cavalier king charles spaniel, som også består av auskultasjon. Studien konkluderer med at på tross av dette programmet, har man ikke sett nedgang i antall hjertesyke cavalierer i Sverige. Som veterinær må man ha en krystallklar forståelse for at et screeningprogram som ikke fungerer, kun bidrar til at genetiske bidragsytere går ut av avl og reduserer genpoolen ytterligere. Cavalieren som allerede har en høy innavlsgrad, blir på denne måten skadelidende gjennom systematisk helsescreening, mens veterinærene skor seg, oppdrettere føler at de gjør noe med saken og det hele synes å gå under radaren for Mattilsynet.

Vi trenger fagfolk

For det tredje bidrar ikke helse-programmene til en helhetlig avl med basis i det vi vet om genetikk, og helse. Avl må foregå med omsorg for dyrets ve og vel. Helseprogrammene resulterer i et avlsarbeid som er stykkevis og delt. Viktige genetiske bidragsytere blir ekskludert fra neste generasjon ved å kun se på én problemstilling innenfor en liten lukket populasjon. Med redusert genetisk diversitet økes risikoen for sykdom hos rasen (11). Sykdommen som inngår i helsescreening, er ofte perifer i forhold til rasens reelle problemer. Hos flere raser er sykdomsfrekvensen så høy at om rasens avlsråd hadde valgt å ekskludere avlsdyr på grunnlag rasens vanlige sykdommer, slik som allergi, syringomyeli, HD, så ville det etter all sannsynlighet vært umulig å finne avlsdyr til videre avl. Denne situasjonen er helt reell for flere raser.

Cavalieren for eksempel, sliter jo ikke bare med hjerteproblemer. Så mye som cirka 70 % av alle cavalierer over 6 år har i tillegg syringomyeli (symptomatisk/aysmptomatisk) (12). Denne sykdommen er ikke med i noen vurdering når cavalierer hjertetestes. I alt er cavalieren predisponert for 27 ulike arvelige sykdommer (13). Mange av dem er vanlige hos rasen og medfører lidelse.

Det sier seg selv at helse-programmer må være basert på solide faglige vurderinger og helhetlig kunnskap om rasens reelle sykdomsbelastning og om rasens genomiske tilstand. Det sier seg selv at genetikere må bistå med sin kunnskap og med sine verktøy dersom avl i små lukkede populasjoner skal lykkes. Det er en kjensgjerning at avl ikke er noe som kan foregå i silo. Godt avlsarbeid må baseres på massedata fra populasjonen og beregnede avlsindekser for ulike sykdommer og egenskaper. Arbeidet må være helhetlig og styres av genetikere, og man må ta i bruk dagens tilgjengelige verktøy for avl. Hele dyret må ha god helse for at dyrevelferden skal være ivaretatt. Fokuserer man kun på én egenskap eller sykdom i avlsarbeidet, kan fryktelig mye annet gå galt. Når en veterinær skriver ut for eksempel en hjerteattest på en engelsk bulldog for bruk i avl, så bør veterinæren også informere om at engelsk bulldog er så sterkt innavlet at hver hund kan sies å være et resultat av helsøskenparing (5).

Dette er jo ikke engang lov

For det fjerde vil vi påpeke at også avlstiltak basert på helseprogrammer med målsetting om over tid å avle bort uheldige egenskaper (slik som for eksempel BOAS-gradering på engelsk bulldog eller hjertescreening på cavalier King Charles spaniel), er ulovlig i Norge. Dette er stadfestet av landbruks- og matdepartementet «Departementet legger til grunn at avl må vurderes i henhold til denne bestemmelsen, uavhengig av om det er satt en målsetting om over tid å avle bort uheldige egenskaper» (14). Det er altså slått fast av departementet at det ikke er tilstrekkelig at man gjennom avlstiltak har et mål om å avle bort uheldige egenskaper på lengre sikt.

Dette betyr at selv om for eksempel BOAS-programmet her hjemme er basert på vitenskapelig arbeid utført i Cambridge, så er ikke dette uten videre et lovlig avlsprogram i Norge. Her hjemme er det altså ikke lov å avle på syke dyr, uavhengig av om målsetningen er å avle bort uheldige egenskaper over tid. Dette kommer man ikke forbi. I Cambridge har man fått til en avlsmessig framgang som har resultert i forbedring i BOAS-gradering etter 10-15 år (15). Dette betyr at mange individer må leve i årevis med unødvendige lidelse, i raseavlens navn. Dersom noen skulle mene at dette er greit, kan man bare spørre seg om hvordan disse dyrenes rettssikkerhet skulle blitt ivaretatt. Må de gå inn under forskrift om bruk av dyr i forsøk, ettersom dyrevelferdsloven forbyr slik avl?

Dyrebeskyttelsen Norge mener at veterinærer kan bidra til å legitimere ulovlig avl ved å utføre helsescreeninger som gjør at ulovlig avl fortsetter. Helsescreeninger der man har dokumentasjon på at screening ikke bidrar til bedring av rasens helse og screeninger der testene ikke adresserer rasens faktiske helseutfordringer er svært uheldig og kan sette standen i vanry. Nettopp dette opplevde veterinærer i USA da journalister og andre begynte å stille spørsmål ved at veterinærer tjente penger på å fjerne klør på friske katter (declawing). Her lot veterinærene seg redusere til en teknikker som utførte en smertefull og unødvendig prosedyre, for å beskytte eiers møbler (16). Veterinærens rolle som forsvarer av god dyrevelferd, mister sin troverdighet, når slike saker ender i media.

Ta eierskap!

Alle veterinærer har kjennskap til dyrevelferdsloven og dyrehelsepersonelloven, og det bør heller ikke være ukjent for enhver voksenperson at medvirkning til straffbare handlinger kan straffes. På tross av dette ser vi at veterinærer bistår i avl av dyr i strid med dyrevelferdsloven, og bidrar i unyttige helseprosjekter som kan bidra til å legitimere avl innenfor små, lukkede populasjoner utført av amatører. Når veterinærer bidrar med sin kompetanse i det som må ansees å være lovstridig avl, bør veterinæren som den profesjonelle parten opplyse oppdretter om dyrevelferdslovens ordlyd og strafferamme. I konsultasjons-settingen bør veterinæren opptre som eiers rådgiver og dyrenes advokat.

Veterinærene bør stå rakrygget opp mot dette, med fagforeningen sin i ryggen, godt forankret i norsk lov. Hvordan kom vi dit at NKK, en klubb for hundeeiere, skal sertifisere veterinærer med 5-6 års utdannelse til å kunne gradere BOAS? Dette har allerede SVF både avholdt kurs innen og laget et system for. Hvorfor må en veterinær med 5-6 års utdannelse ha godkjenning av NKK for å auskultere cavalierer? Hvor kommer denne makten fra, og hvorfor underkaster veterinærstanden seg et system som mangler faglig forankring, som støtter opp om lovbrudd og som i tillegg fører til store lidelser? NKK sin tid som premissleverandør for valg av avlsdyr, bør være forbi. Veterinærer bør selv ta eierskap over helsescreening og genetikere må på banen. Sammen kan man få til fornuftig helsescreening og godt avlsarbeid. Dyrene trenger veterinærenes tydelige stemme!