Visjoner og mål for smittevern

Etter flyttevedtaket ble det utarbeidet visjoner og mål for smittevern for de veterinære fagmiljøene på Ås. Visjonen var å gi miljøene høy kompetanse og et sterkt internasjonalt omdømme innen smittevern. Veterinærmiljøene skulle ivareta smittehåndtering på forbilledlig og ansvarlig vis, nasjonalt som internasjonalt. I det første av de to samfunnsmålene for byggeprosjektet står dette: Norge er et foregangsland innen biotrygghet og biosikkerhet og innen smitteberedskap for fisk og dyr gjennom utvikling av det nye universitetet og Veterinærinstituttet.

Arbeidet startet med å utarbeide konkrete mål for byggeprosjektet vedrørende smittevern. Ett av målene var høy smittevernkompetanse hos ferdigutdannede veterinærer og dyrepleiere ved NVH, ett annet mål var høy smittevernkompetanse hos ansatte ved NVH og VI, og et tredje mål var å få på plass bygninger, utstyr og rutiner som gjorde det mulig for fagmiljøene å drive undervisning, diagnostikk og forskning med minst mulig risiko for spredning av smittestoffer internt eller til omgivelsene.

Internasjonalt anerkjente smitteverneksperter fra Danmark, Nederland, Sveits og Singapore ble involvert i planleggingsarbeidet, og det ble arrangert relevante studieturer til veterinære kompetanseinstitusjoner i England, Danmark, Sverige, Tyskland, Nederland, Østerrike og Belgia. Ansatte ved NVH, VI, Statsbygg og Prosjektgruppen bygg (PG) ble involvert i arbeidet.

Smittevernrapporten 2009 med anbefalinger, som basis for prosjekt

For å kunne utvikle et best mulig smittevernkonsept ble det våren 2008 nedsatt en arbeidsgruppe som skulle utarbeide føringer for det videre planleggingsarbeidet med flytting av NVH og VI til Ås. Arbeidsgruppen hadde medlemmer fra Statens veterinärmedicinska anstalt (SVA), NVH, UMB, Mattilsynet, VI og Statsbygg. Generaldirektör Anders Engvall, SVA, ledet arbeidet. Arbeidsgruppen gjennomførte befaringer og intervjuer med ansatte ved ulike veterinære faginstitusjoner i Europa. Den 15.01.2009 presenterte arbeidsgruppen rapporten «Smittehygieniske vurderinger og anbefalinger ved plassering av Norges veterinærhøgskole og Veterinærinstituttet på Ås» (8). Rapporten ble etterhvert et sentralt dokument i planleggingsarbeidet for prosjektet, og ikke minst i arrondering av bygningsmassen. Arbeidsgruppen la vekt på etablering av et robust og velfungerende smittevern. Den nye bygningsmassen skulle danne gode rammer for best mulig smittevernkompetanse og rutiner. I rapporten ble det gitt en overordnet risikovurdering med hensyn på smittespredning fra ulike smittekilder. Funksjonene ved NVH og VI ble klassifisert etter smitterisiko, og det ble anbefalt å ta hensyn til denne klassifiseringen når bygningsmassen skulle arronderes.

Konseptets hovedutfordringer (Figur 1)

Ås-prosjektet var spesielt ved at et universitet med et veterinærfakultet og et veterinærinstitutt skulle lokaliseres tett sammen, delvis under samme tak. Det var krevende å minimere risiko for smittespredning fra soner med høyt smittepress til soner med lavt smittepress. Det var også utfordrende å etablere robust smittevern i et bygg hvor en måtte ta hensyn til både kjente og ukjente sykdomsagens. I tillegg ble det besluttet å bygge på et område hvor det var begrenset mulighet til å spre bygningsmassen. Dette førte til at det ble utfordrende å oppnå god avstand mellom byggene. Den tette lokaliseringen betydde at de samme smittevernprinsippene måtte ligge til grunn for arbeid og logistikk ved begge institusjonene. Dersom VI hadde ligget for seg selv, langt unna universitetets virksomhet, kunne en ganske sikkert ha bygget både annerledes og enklere. Samtidig ga de løsninger som ble valgt, store muligheter for faglige synergieffekter.

Smittevernkonseptet baserte seg på to hovedprinsipper; å unngå spredning av smitte internt på campus, og unngå spredning av smitte ut fra campus. Disse prinsippene var avgjørende for arrondering av bygninger og funksjoner, samtidig som bygningsmassen av arealtekniske årsaker måtte samles på tomten. Slik konseptet ble utformet, måtte det etableres gode smittevernrutiner for håndtering av pasienter, kadaver, prøvemateriale og avfall, samt profesjonelle ferdigheter og holdninger til smittevern blant ansatte, studenter og besøkende på campus.

Den viktigste designdriveren for bygningskomplekset på Ås var etablering av sikre barrierer mellom smitterisikoenheter og dyreklinikkene. Smittestoff fra laboratorier, obduksjonssaler, dyretransport og forsøksdyrenheter måtte ikke overføres til pasienter ved klinikkene hvor dyr skulle tilbake til eier igjen. Mange land i Europa hadde sluttet å sende pasienter ved produksjonsdyrklinikkene tilbake til besetningene for å unngå introduksjon av smitte, og det ble under utarbeidelse av konseptet forutsatt at produksjonsdyrene som kom inn til de nye klinikkene, ikke skulle sendes hjem. Det var dessuten viktig at pasientene ved sports- og familiedyr-klinikkene ikke drog med seg smitte hjem til andre dyr i dyreholdet eller til eierne. For å hindre spredning av smitte fra syke dyr som kunne komme inn til klinikkene, ble det bestemt å etablere egne smitteisolater. At det finnes slike isolater, samt andre smitteverntiltak, er for øvrig et krav til alle europeiske veterinærutdanninger som ønsker å være akkreditert av European Association of Establishments for Veterinary Education (9).

1. Generelle forhold

Fysiske barrierer, adgangsbegrensninger og smittevernrutiner skulle etableres
for å redusere risiko for smittespredning og støtte smittevernarbeidet ved utbrudd av smittsomme sykdommer.

2. Uteområdet

Uteområdet skulle være trygt å ferdes på, og synliggjøre for omverden at det var etablert et profesjonelt smittevern i byggene. Smittebarrierene måtte gå ved veggene i bygningene eller ved spesielle utendørssoner med fysiske sperrer eller informasjon om klare adgangsrestriksjoner. Områder hvor private hunder ikke hadde adgang, skulle være tydelig merket.

3. Bygningskomplekset

1. Smitterisikoområdet: Flest mulig enheter som arbeider med smittestoffer og smittebærende materiale, måtte samles i ett «smitterisikoområde» for å unngå unødvendig transport og redusere risiko for smittespredning. Dette området skulle omfatte hele Veterinærinstituttet og store deler av Veterinærhøgskolen.

2. Sports- og familiedyrklinikkene: Fasilitetene måtte være tydelig adskilt fra smitterisikoområdet.

   • i. Pasientmottakene måtte ligge i størst mulig avstand fra smitterisikopunkter, for eksempel kadavermottak, for å minimere risiko for kryss-smitte så mye som mulig.

   • ii. Smitterisikopasienter skulle kunne sluses direkte inn i isolatene uten å være innom hovedklinikken.

   • iii. Klinikkene skulle utformes for å redusere risiko for spredning av smittsomme sykdommer.

   • iv. Smitteisolatene ved heste-klinikken og smådyrklinikken var kategorisert som risiko-soner. De måtte av praktiske årsaker ligge i nærheten av de øvrige klinikkene, men tydelig fysisk adskilt fra disse. Smitte måtte ikke spres fra dyreisolatene til andre pasienter ved klinikkene, og til campus for øvrig. Det krevdes derfor robuste smittevernrutiner for transport av pasienter inn til isolatene, håndtering og stell av pasientene, samt håndtering av avfall fra isolatene. Pasienter oppstallet ved isolatene skulle være smittefrie når de ble sendt hjem.

3. Områder med «marginal smitterisiko»: Det måtte etableres klare barrierer mellom kontorer og auditorier og smitterisikosoner som laboratorier, obduksjonsrom, forsøksdyrfasiliteter og smitte-isolater. Her var det også innarbeidet smittevernrutiner ved at personer som krysset områder med forskjellig smitterisikonivå gjennomførte en omkledning mellom hvert område for å forhindre kryss-smitte.

4. Sentrale smitteverntiltak og rutiner

1. Inneslutningstiltak som trykk-regimer skulle etableres i lokaler der risiko- og sårbarhetsanalyser viste at dette var nødvendig.

2. Hvert enkelt område hvor det ble arbeidet med smittestoffer skulle ha egne sluser og forrom for omkledning.

3. Dedikert arbeidstøy skulle brukes i de ulike områder.

4. Omkledningsprosedyrer skulle tilpasses funksjon, og det som var nødvendig i henhold til smitterisiko, ikke bare for ett lokalt område, men for helheten i bygget. Dette var nødvendig for å sikre et robust smittevern.

5. Smittestoff i avfall skulle inaktiveres ved autoklavering før videre transport ut av den enkelte sone.

Konseptets struktur

Funksjonsklassifiseringen etter smitterisiko som var beskrevet i Smittevernrapporten (8), ble i betydelig grad brukt når strukturen til konseptet skulle utformes. Figur 2 viser funksjonsklassifiseringen som dannet utgangspunkt for strukturen. Det var avgjørende å skille virksomhet som omfattet arbeid med BSL3 agens fullstendig fra den øvrige virksomheten for å unngå spredning av smittestoff som kunne gi alvorlig sykdom. Videre var det viktig å redusere risikoen for spredning av BSL2 agens mest mulig.

Bygg-fasiliteter med høyest smitterisikonivå var lokaler og støttefunksjoner hvor det skulle arbeides med BSL3 agens. Fasilitetene skulle omfatte oppstallingslokaler for dyr, obduksjonslokaler og laboratorier. Bare personell med spesialopplæring og spesiell godkjenning skulle ha adgang til høgrisikofasilitetene.

Bygg-fasiliteter med nest høyeste smitterisikonivå var lokaler hvor det skulle arbeides med BSL2 smittestoffer. Fasilitetene skulle omfatte forsøksdyrlokaler og akvarier for smitteforsøk, produksjonsdyrklinikken med dyr som ikke skulle sendes tilbake i besetningene, smitteisolater ved hesteklinikken og smådyrklinikken, obduksjonslokaler, lokaler for destruksjon av smittebærende materiale, samt laboratorier til diagnostikk, forskning og undervisning. Personell som hadde gjennomgått opplæring, blant annet i smittevern, skulle ha adgang til BSL2 fasilitetene. Andre måtte være i følge med godkjent personell.

Bygg-fasiliteter med middels smitterisikonivå var lokaler hvor en ønsket et lavest mulig smittepress, men der en måtte være forberedt på at det kunne skje spredning av smitte. Fasilitetene skulle omfatte smådyrklinikken og hesteklinikken uten isolater, samt ambulatorisk klinikk. Personell som hadde gjennomgått opplæring, blant annet i smittevern, skulle ha adgang til fasilitetene. Andre måtte være i følge med godkjent personell.

Bygg-fasiliteter med «marginal smitterisiko», omfattet kontorer, møterom, «rene» korridorer, kantiner og forelesningssaler. Her var det ingen spesielle krav til smittebeskyttelse, og heller ingen adgangsbegrensninger begrunnet i et smittebeskyttelses-synspunkt.

Inngang til byggenes ulike fasiliteter var plassert i god avstand til hverandre, og det var en forutsetning at inngangsområdene til soner med høyest smitterisiko var skjermet fra områder med middels og marginal smitterisiko. For eksempel var inngangsområdet til fasiliteter for obduksjon (bygg 153, figur 3) og produksjonsdyrklinikk (bygg 156, figur 3) skjermet totalt fra sports- og familieklinikk (bygg 155, figur 3).

«Beredskapsøvelse på papir»:

Statsbygg og PG samlet fagfolk fra NVH, UMB, VI, og smitteverngruppen i PG til risikovurderinger av forskjellige smittescenarier.

Her er seks eksempler som ble brukt:

1. En hund med nervøse kliniske tegn kommer inn til smådyrklinikken ved NVH. Den er illegalt importert fra Ukraina, og ikke vaksinert mot rabies. Dyret blir avlivet og deretter obdusert ved BSL3 enheten ved VI. Rabies blir diagnostisert. Hva slags smittevernsprosedyrer og rutiner iverksettes?

2. En hoppe med føll kommer til hesteklinikken ved NVH. Føllet har kolikk, men mistenkes ikke for å ha smittsom sykdom og plasseres derfor i lag med hoppa i en oppstallingsboks i hovedklinikken, det vil si utenfor isolatet. Føllet dør, og blir obdusert. En uke etter obduksjon viser laboratorieundersøkelsene at føllet døde av salmonellose. Hoppa er også smittet med salmonellabakterier. Hva slags smittevernsprosedyrer og rutiner iverksettes?

3. Det er utbrudd med blåtunge i flere produksjonsdyrbesetninger i Norge. Hva slags smittevernsprosedyrer og rutiner iverksettes ved veterinærmiljøene på Ås?

4. En bil fra Ambulatorisk klinikk (AK) kommer tilbake fra en produksjonsdyrbesetning. Bilen parkeres i garasjen til AK på campus. Kort tid etter blir det rapportert mistanke om munn- og klauvsjuke i besetningen. Hva slags smittevernsprosedyrer og rutiner iverksettes på Campus Ås?

5. En bil med en syk kalv som skal til prøvemottaket i «uren sone» i Rød gård, kjører til det sentrale prøvemottaket (rent område). Sjåføren tar kalven ut av bilen for å levere den der. Hva slags smittevernsprosedyrer og rutiner iverksettes?

6. Et slaktegriskadaver kommer inn til patologienheten ved NVH. Obduksjon med påfølgende undersøkelser viser at det er svinepest, og kadaveret skulle vært sendt til BSL3 enheten. Hva slags smittevernsprosedyrer og rutiner iverksettes?

Risikoanalysen og «beredskapsøvelsen på papir» viste ikke behov for større endringer av logistikk- eller smittevernkonseptet. De planlagte fysiske smitteverntiltakene knyttet til bygningskonseptet og installasjonene ble vurdert til å være robuste nok til at ulike beredskapssituasjoner kunne håndteres på en tilfredsstillende måte. Det ble imidlertid påpekt endel punkter som kunne forbedre prosjektet med tanke på beredskaps- og uhellssituasjoner.

Bygningsnummer 142: Veterinærinstituttet;

• Funksjoner med marginal smitterisiko: Resepsjon, møterom, kantine og kontorer,
  glassvaskeri, lagerfunksjoner, medieproduksjon, tekniske rom

• Funksjoner med nest høyest smitterisikonivå: Lokaler (laboratorier) hvor det arbeides med materiale som kan inneholde smittestoffer innenfor risikogruppe 2 (BSL2)

Bygningsnummer 143: Veterinærinstituttet;

• Funksjoner med marginal smitterisiko: Kontorer

• Funksjoner med høyest smitterisikonivå: Lokaler (Laboratorier, forsøksdyrlokaler og obduksjonsenhet) hvor det arbeides med materiale som kan inneholde smittestoffer innenfor risikogruppe 3 (BSL3)

Bygningsnummer 151: Veterinærhøgskolen;

• Funksjoner med marginal smitterisiko: Tekniske rom

• Funksjoner med nest høyest smitterisiko-nivå: Lokaler (laboratorier, avdeling små forsøksdyr, kurslokaler studenter) hvor det arbeides med materiale som kan inneholde smittestoffer innenfor BSL2

Bygningsnummer 152: Veterinærhøgskolen;

• Funksjoner med marginal smitterisiko: Kontorer, møterom, tekniske rom

• Funksjoner med nest høyest smitterisikonivå: Lokaler (laboratorier, avdeling for forsøksdyr, akvarieavdeling) hvor det arbeides med materiale som kan inneholde smittestoffer innenfor BSL2

Bygningsnummer 153: Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet;

• Funksjoner med nest høyest smitterisikonivå: Lokaler (morfologiavdeling, med obduksjons- og disseksjonsavdeling) hvor det arbeides med materiale som kan inneholde smittestoffer innenfor BSL2

Bygningsnummer 154: Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet;

• Funksjoner med marginal smitterisiko: Felles varemottak og lagerfunksjoner. Inngangsbygg Veterinærhøgskolen med resepsjon, møterom, studiefasiliteter, auditorier, kontorer og uformelle møteplasser

Bygningsnummer 155: Veterinærhøgskolen

• Funksjoner med marginal smitterisiko: Kontorer ved hesteklinikken og familiedyrklinikken

• Funksjoner med middels smitterisikonivå: Lokaler som benyttes til undersøkelse, behandling og oppstalling av hester og familiedyr

• Funksjoner med nest høyest smitterisikonivå: Lokaler (isolater) hvor det kommer inn pasienter med smittsomme sykdommer som ikke må spres til andre dyr på klinikken.

Bygningsnummer 156: Veterinærhøgskolen

• Funksjoner med nest høyest smitterisikonivå: Produksjonsdyrklinikken hvor det kommer inn pasienter som ikke skal sendes hjem til eier. Her tas det inn dyr med smittsomme sykdommer i kategorien BSL2 til undervisning og forskning.

Bygningsnummer 343: Veterinærhøgskolen

• Funksjoner med marginal smitterisiko: Kantine, bibliotek, mediatek, leseplasser, undervisningsfasiliteterAvslutningskommentarer