Om isbjørn, anestesi, lekfolk og Mattilsynet

I NVT nr. 1/2020 skrev jeg et innlegg om at Mattilsynet tillater at lekfolk fra Norsk Polarinstitutt anesteserer isbjørn på egenhånd i forbindelse med forskningsfangst (1). Min hovedinnvending var at de som utfører anestesien, mangler faglig kompetanse for å kunne gjennomføre dette på en forsvarlig måte.

Mattilsynet skriver i tilsvaret at «denne saken handler om forvaltning av gjeldende regelverk» (2). Det er jeg fundamentalt uenig i. Saken dreier seg om kompetansen til de som utfører medikamentell immobilisering av isbjørn, om forsvarlig håndtering av legemidler og om dyrevelferd. Det er derfor oppsiktsvekkende når Mattilsynet sentralt kommer med følgende påstand: «I isbjørnsaken kom det inn nye opplysninger som var avgjørende for utfallet, noe Arnemo unnlater å nevne i sin fremstilling. I disse opplysningene ble kompetansen til medhjelperen som skulle stå for immobiliseringen, godt dokumentert (min utheving).» Jeg skrev i mitt første innlegg at «Fakta i saken er at de som utfører immobiliseringen av isbjørn, er lekfolk uten noen form for kompetanse i medisin, kirurgi eller anestesiologi.» (1). Mangelen på nødvendig kompetanse innen akuttmedisin er åpenbar. Jeg utfordrer derfor Mattilsynet sentralt til å oppgi hvilken kompetanse det vises til og hvordan den ble dokumentert.

En test på denne kompetansen kom allerede få dager etter at angjeldende nummer av NVT ble publisert. Den 30. januar 2020 døde en immobilisert isbjørn under transport vekk fra bebyggelsen i Longyearbyen på Svalbard (3). Oppdraget som ble iverksatt av Sysselmannen, var et forvaltningstiltak og inngikk ikke i noe godkjent dyreforsøk. Immobiliseringen ble imidlertid utført av personell fra Norsk Polarinstitutt, uten veterinær tilstedeværelse. Ingen veterinær ble konsultert, verken før eller under immobiliseringen. Ifølge isbjørnforsker Jon Aars stilte Norsk Polarinstitutt med en person «med lengre erfaring fra immobilisering og med egnet utstyr under operasjonen» (4). Jeg minner om påstanden fra Norsk Polarinstitutt i forbindelse med klagesaken (FOTS id 19335): «Our scientific staff are highly trained and have extensive experience with all of the handling/drugging procedures conducted. Ethical treatment and safety of the bears is not enhanced by the presence of a veterinary [sic].» (1).

Isbjørnen ble obdusert 2. februar 2020 av Veterinærinstituttet (ref.: 2020-80-33/P33 - opplysninger fra obduksjonsrapporten er gjengitt med tillatelse). Ifølge anamnesen startet jaging av isbjørnen med helikopter og snøskuter cirka kl. 17:30. Den ble påskutt med en injeksjonspil fra helikopteret cirka kl. 20:00. Initialdosen var 1400 mg tiletamin-zolazepam (TZ) (Zoletil forte vet.), men pilen tømte seg ikke helt og den injiserte dosen er derfor noe usikker. Isbjørnen ble i løpet av de neste 2 t 35 min injisert med håndsprøyte to ganger med henholdsvis 800 og 400 mg TZ. Antatt dødstidspunkt er kl. 22:48.

Isbjørnen, ei 2-årig binne på 62 kg,ble tilført en totaldose på nærmere 2600 mg TZ (med forbehold om hvor mye som var igjen i injeksjonspilen). Dette tilsvarer cirka 40 mg TZ/kg, noe som er fem ganger anbefalt dose til isbjørn (5). Isbjørnforsker Jon Aars ble etter hendelsen sitert på følgende: «Selve medikamentet som brukes til immobilisering av bjørnene er ikke farlig i seg selv. Du greier ikke drepe det med medikamentet, selv med veldig høy dose.» (6). TZ har stor sikkerhetsmargin (høy terapeutisk indeks) på flere bjørnearter (5), men denne isbjørnen døde åpenbart av overdosering. Obduksjonen viste at dyret var i middels godt hold og det ble ikke påvist noen underliggende skader eller sykdommer som kan ha vært medvirkende til dødsfallet. Veterinærinstituttet konkluderte med at de observerte forandringene var forenlige med sirkulasjonssvikt/sjokk. Jaging og stress var rimeligvis medvirkende årsaker til utfallet, men dette er faktorer som alltid er tilstede ved medikamentell immobilisering av viltlevende dyr fra helikopter. Medikamenter og doser må derfor tilpasses den aktuelle situasjonen, dyret må overvåkes under anestesien og akuttmedisinske tiltak må iverksettes ved behov. Dette krever imidlertid kompetanse, et nøkkelbegrep i denne diskusjonen.

Med bakgrunn i dette dødsfallet på isbjørn, har Mattilsynet Region Nord i sak 2020/104187 (09.06.2020) veiledet Norsk Polarinstitutt i regelverket som omhandler ansvarsforhold og kompetansekrav ved immobilisering av ville dyr. I et 6-siders dokument beskrives mangelfulle rutiner og kompetanse hos Norsk Polarinstitutt. Det fremkommer blant annet at det ikke foreligger noen kunnskapsbasert fangstprosedyre for isbjørn, til tross for at Norsk Polarinstitutt og andre norske institusjoner har bedrevet medikamentell immobilisering av isbjørn i mer enn 50 år (7). Det beskrives en alvorlig svikt ved medikamenthåndteringen. Det aktuelle preparatet, Zoletil forte vet., ble oppbevart i et låst rom på Norsk Polarinstitutts område i Longyearbyen. Norsk Polarinstitutt kunne imidlertid ikke redegjøre for hvilken veterinær som hadde forskrevet medikamentet som ble brukt. Forskrivende veterinær er ansvarlig for både oppbevaring og bruk av reseptbelagte legemidler. Det er også uklart om preparatene som ble brukt til denne isbjørnen, hadde gått ut på dato. Norsk Polarinstitutt oppgir til Mattilsynet at de har 397 pakninger med Zoletil forte vet., som alle er utgått på dato. Mattilsynet anbefaler at disse pakningene leveres inn som spesialavfall til et apotek for destruksjon. For å anskueliggjøre 397 pakninger med Zoletil forte vet. så er dette nok TZ til å immobilisere nærmere 25000 kg isbjørn med standarddosen 8 mg/kg (5).

Mattilsynet Region Nord påpeker videre at mangelen på akuttmedisinsk utstyr og kompetanse utgjorde en unødvendig risiko for dyret og konkluderer i sin veiledning med at «forsvarligheten av vurderinger gjort før og under immobiliseringen av isbjørn utenfor forsøk viser at kompetansen var utilstrekkelig».

Jeg utfordrer Mattilsynet sentralt til å svare på om de fortsatt mener at lekfolk ansatt ved Norsk Polarinstitutt er kompetente til å utføre en forsvarlig medikamentell immobilisering av isbjørn på egenhånd.

Jeg har vært veterinær for Skandinaviska Björnprojektet i 25 år (8). Dette prosjektet har gjennomført mer enn 2.300 immobiliseringer av brunbjørn og har utarbeidet detaljerte prosedyrebeskrivelser for fangst, immobilisering, merking, prøvetaking og kirurgi. Prosjektet har publisert mer enn 50 vitenskapelige (fagfelle-vurderte) artikler som omhandler anestesi, monitorering, fysiologi, stress, helse og sjukdommer hos brunbjørn. Tre veterinærmedisinske PhD-avhandlinger fra prosjektet er basert på studier av anestesi, fysiologi og stress. I forbindelse med fangst og merking fraktes immobiliserte bjørner med helikopter, både inne i kabinen, i lasterommet og hengende i lastenett (Figur 1). Dette er ren rutine men forutsetter akuttmedisinsk og anestesiologisk kompetanse for at flyttingen skal foregå på en forsvarlig måte, med minst mulig risiko for personell og dyr. Dette inkluderer at man er i stand til å kontrollere anestesidybden, at dyrets fysiologiske funksjoner overvåkes og at fangsteamet kan utføre akuttmedisin ved behov. Alle anesteserte brunbjørner, uavhengig av situasjonen, blir tilført oksygen via nesesonde i henhold til størrelse (alder og vekt).

I stort handler «isbjørnsaken» også om etikk. Skal vi akseptere en lavere standard for kompetanse og forsvarlighet ved anestesi av viltlevende dyr enn for husdyr? Jeg mener at svaret åpenbart er nei, blant annet fordi utfordringene er flere og risikoen større. Leon Nielsen skrev i 1999 at «It cannot be overemphasized that chemical immobilization is essentially a form of veterinary anesthesia conducted under the most difficult circumstances.» (9) og dette gjelder like fullt i dag.