Yrke og organisasjon

Holdning til bruk av dyr til nytteformål – før og nå

Gudbrand Bakken

veterinær og tidligere ekspedisjonssjef i Landbruks- og matdepartementet og hans barnebarn

Rasmus Moldstad Bakken

som studerer filosofi og matematikk på fjerde og siste året ved universitetet i Edinburg. Han planlegger å spesialisere seg i logikk for å nå en master.

Gudbrand Bakken og hans barnebarn Rasmus Moldstad Bakken

Menneskene som art (homo sapiens) levde av jakt, fiske og sanking i flere hundre tusen år (1). Rundt 10 000 år f.Kr. slo enkelte seg ned blant annet i Nildeltaet og i Mesopotamia. De ble bufaste, som jordbrukere og husdyrbrukere. De ble matprodusenter basert på dyr og planter. Dyrene gav dem i tillegg råvarer til klær, trekkraft og vakthold. Hva borgerne i sin alminnelighet den gang mente om å temme og bruke dyr til nytteformål, vet vi lite om. Men mange av de store tenkerne innen vestlig filosofi, filosofer og geistlige, de som kunne lese og skrive, ytret seg etter hvert. Aristoteles (384-322 f.Kr.) var en av de første. Han, og andre, var meningsdannere. Deres oppfatning om dyr var nedslående. De hevdet at dyrene ikke hadde noen verdi i seg selv. Det endret seg mot vår tid. Meningene er fortsatt mange og sterke, og med moderne kommunikasjonsteknologi har dagens meningsdannere en klar påvirkning på utviklingen. I denne artikkelen forsøker vi å belyse temaet samfunnets syn på bruk av dyr til nytteformål i et historisk perspektiv. Selv om vi nå har en relativt ny dyrevelferdslov (2009) å støtte oss på, byr bruk av dyr til nytteformål etter vår mening fortsatt på flere etiske tankekors. Vi starter med de gamle grekere.

Albanske gladiatorer i kamp i Colosseum Roma.

Foto: Wikimedia commons

Vestens filosofi

Historisk skilles det ofte mellom østasiatisk filosofi, indisk filosofi og vestens, som vi må sies å sogne til. Vestens filosofi hadde sitt utspring i antikkens Hellas der Sokrates (470-399 f.Kr.) regnes som grunnleggeren. Sokrates, som hevdet at han ikke visste noe, var kjent for å oppholde seg på torget, der han stilte spørsmål, ofte provokatoriske. Han ble anklaget for å drive med vranglære, ble dømt til døden og måtte tømme giftbegeret. Sokrates skrev ingen ting, mens Platon (428-348 f.Kr.), hans elev, etterlot seg flere verker om tankene Sokrates hadde. Sammen med sin mentor Sokrates, og sin student Aristoteles (384-322 f.Kr.), bidro Platon til å styrke fundamentet for den vestlige verdens filosofi og vitenskap (2).Men Aristoteles regnes som den viktigste grunnleggeren av vestlig filosofi, da ved siden av Platon. Aristoteles skrev en rekke bøker om blant annet biologi, etikk, logikk og vitenskapsfilosofi. – Av de tre store filosofene som nevnt ovenfor, var det kun Aristoteles som ytret seg om dyrenes plass i vår bevissthet, og i samfunnet.

Aristoteles’ syn på dyr

Aristoteles (384-322 f.Kr.)

I tråd med sin interesse for logikk, hevdet han at den ypperste evnen en levende skapning kan ha, er å kunne resonnere. Dette innebar å kunne tenke, reflektere og trekke fornuftige slutninger. Og å resonnere, tenke og planlegge ut fra abstrakte «bilder», det var det bare mennesket som kunne, ifølge Aristoteles. Han medga at dyrene kunne huske, føle og ha ønsker, men selv med slike egenskaper ble ikke dyrene tillagt noen moralsk status. De ble derfor plassert bak menneskene(3). Etter dyrene kom plantene. Han tenkte og tegnet en hierarkisk orden. Denne var bygget på «sjel-inndelingen». Sjelen hos de arter som kunne mest, var plassert høyest. Og enhver i en slik pyramide hadde autoritet til å gjøre hva man ville med individer på et lavere trinn enn seg selv.

Ifølge enkelte kilder ga ikke dette de store negative utslagene for dyreholdet i Hellas. Men i Romerriket (700 f.Kr. – 470 e.Kr.) skapte dette synet helt uutholdelige situasjoner i flere hundre år, både for dyr og mennesker. Et stort antall dyrearter ble nyttet til underholdning, i sirkus, under valgkamper og på skueplasser – da under uverdige forhold. Dette toppet seg i år 80 e.Kr. da Colosseum i Roma ble innviet med 50 000 tilskuere og med herskeren Titus i keiserlosjen. Gladiatorer slåss mot utsultede ville dyr som ble sluppet inn på arenaen. Både dyr og mennesker ble revet i filler. Innvielsesfesten varte i 100 dager. I løpet av den tiden, ble mer enn 1000 menn og 9000 dyr drept inne på arenaen. Og romerne moret seg stort! Skal en tro historien fra den tiden, var det ingen som opponerte. Praksis ble forklart og forsvart med tesene til Aristoteles. Etter hvert fikk trolig også de tre antroposentriske religionene med utspring i Midt-Østen betydning – kristendommen, jødedommen og islam. I de fleste av Østens religioner derimot, ble både enkelte dyr, planter og naturfenomener sett på som guddommelige.

Thomas Aquinas (1224-1274)

Thomas Aquinas (1224-1274).

Foto: Wikimedia commons

Romerriket gikk til grunne. De neste tusen årene, fram til rundt år 1500, er i europeisk historie betegnet som middelalderen. Årene blir sett på som en mørk og barbarisk tid, men likevel, det var i denne perioden at det moderne Europa tok form. Trass i vanskelige samfunnsforhold, er oppfatningen at dyrene i denne perioden jevnt over hadde det bedre enn i det tidligere Romerriket. Interessen for dyrenes ve og vel syntes imidlertid fraværende inntil den italienske filosofen og teologen Thomas Aquinas dukket opp i det trettende århundret. Han kjente til Aristoteles’ tanker og ga han rett i at dyrene var underordnet menneskene siden de ikke kunne resonnere, tenke abstrakt.

Men han hadde mer på lager. Dyrene hadde ikke en udødelig sjel, slik menneskene ifølge kristendommen hadde. Dermed kunne de heller ikke ha noen moralsk status i samfunnet. Dyrene hadde kun instrumentell verdi, til bruk og nytte for andre. Ingen egenverdi, det vil si verdi kun i kraft av seg selv. På et punkt hadde Aquinas et poeng: Den som behandler dyr svært brutalt, vil kunne handle på samme måte overfor mennesket. Derfor måtte det slås ned på den som bedrev brutal mishandling av dyr. Samme syn hadde Immanuel Kant (1724-1804) og Émile Zola (1840-1902): Utsagnet av Zola «Å verne dyra er å gagne menneskene» står å lese på et maleri som befinner seg på NMBU Veterinærhøgskolen.

René Descartes (1596-1650) og flere

René Descartes.

Foto: Wikimedia commons

Dyrene, på denne tiden, mot slutten av middelalderen, synes ikke å ha blitt ofret stor oppmerksomhet av vestens tenkere. Først etter nye 400 år dukket Descartes opp, en fransk filosof, matematiker og fysiolog, som ytret seg om dyr. Hans syn var langt på vei sammenfallende med oppfatningen til Aristoteles og Aquinas. Mennesket var det eneste «dyret» som hadde språk (noe som må kunne diskuteres, forfatternes anm.), og språket var bevis for at vedkommende kunne tenke rasjonelt. I ettertid mener mange at Descartes betraktet dyr som «automater» eller maskiner, og de kunne følgelig håndteres som sådanne. Like fullt innrømmet han at dyr kunne vise emosjoner, og at de ble styrt av slike.

For dyrene kom det flere nedslående tanker og teser. Thomas Hobbes (1588-1679) var en engelsk filosof samtidig med Descartes. Han er særlig kjent for sin moderne politiske filosofi. Han mente at menneskene handlet ut fra egeninteresse, men for å nå sine mål inngikk man kontrakter med andre mennesker og laget i tillegg løsere sosiale nettverk. Forutsetningen for å lage slike strukturer, var menneskenes språk. – Hobbes tok også utgangspunkt i at siden dyrene ikke hadde språk, så kunne de heller ikke etablere forpliktende sosiale strukturer med mennesket. Dermed har ikke dyr moralsk status, ifølge Hobbes.

Dyr var underordnet menneske og manglet moralsk status.

Som en oppsummering så langt, kan det hevdes at alle filosofene som er nevnt ovenfor, fra Aristoteles til Hobbes, hadde mer eller mindre sammenfallende syn på dyr. Dyr manglet språk, de kunne ikke abstrahere og de kunne ikke bygge sosiale nettverk. Dette synet ble også støttet av Kant. Som andre hevdet han at dyrene kun hadde instrumentell verdi; dermed kunne de utnyttes eller brukes. Noen verdi «i seg selv» hadde de ikke. Dyr var underordnet menneske og manglet moralsk status. Dette synet skulle endre seg.

John Locke (1632-1704)

John Locke.

Foto: Wikimedia commons

Den engelske filosofen Locke levde på samme tid som Hobbes. Locke regnet seg som empiriker – en som støtter seg på faktisk kunnskap innhentet gjennom systematiske observasjoner. Lockes skriftlige arbeider gir et første signal om at filosofenes syn på dyr skulle endre seg. Locke hevdet at dyr hadde hukommelse, at de kunne komme opp med ideer om ulike gjøremål og at de kunne sammenligne to ulike forhold eller størrelser – «dog ufullkomment». Locke var på sin side helt på linje med sine forgjengere om at dyr manglet evnen til å abstrahere. På det viset var det stor forskjell på mennesker og dyr. Likevel, hans syn var en klar anerkjennelse av at dyr hadde en mental kapasitet, selv om den var begrenset. Dette var et langt skritt bort fra synet tidligere filosofer hadde om at dyrene var «automater» eller maskiner (se Decartes).

Opplysningstiden

Ifølge Kant ble 1700-tallet «kritikkens tidsalder». Alt skulle underkastes en kritisk debatt. Intellektet skulle utfordres. Folket skulle frigjøres fra kirkens undertrykkelse, fra tradisjoner og autoritetstro. Samfunnene skulle reformeres og bygges på ny kunnskap. Her dukket den skotske filosofen og ateisten David Hume (1711-1776) opp. Han hevdet at dyr lett lærte av erfaring, en bestemt atferd fulgte en gitt hendelse, særlig når samme hendelse skjedde gjentatte ganger. Han så med andre ord «betingede reflekser» som Pavlov studerte med sine hunder 150 år senere. Men i tillegg hevdet Hume at mange atferdstrekk var medfødt. Ved å fremsette trusler om avstraffelser overfor dyr, som ikke hadde vært straffet tidligere, mente han å se at dyrene unnvek dette som en medfødt egenskap, ikke betinget eller innlært. Banebrytende tanker den gang.

Bentham og andre engelske filosofer

Jeremy Bentham.

Foto: Wikimedia commons

Jeremy Bentham (1748-1832) var i utgangspunktet en sosial reformator som var bekymret for helse og velvære hos industriarbeiderne i England under den industrielle revolusjonen. Hans uttalelser om dyr og dyrehold var begrenset, men likevel etterlot han seg noen svært prinsipielle synspunkter som fortsatt er førende. For det første fant han ikke påstandene fra Aristoteles, Aquinas, Decartes og Kant særlig relevante. Det var ikke avgjørende om dyr kan resonnere, snakke eller om de hadde en udødelig sjel. Det viktige var om dyr kan sanse lidelse (suffer), eller motstykket, lykke. Hans berømte utsagn var: “The question is not, Can they reason? nor Can they talk? but, Can they suffer? Why should the law refuse its protection to any sensitive being?”  Og her likestiller Bentham dyr og menneske, selv om han mener det kan være gradsforskjeller.

For å dømme om de ulike handlingene dyr (eller menneske) ble utsatt for kunne forsvares moralsk, var det, slik Bentham så det, helt avgjørende hvilke konsekvenser (lidelse/lykke) som fulgte av handlingen. Bentham la altså et «konsekvensetisk» syn til grunn. Mye av samme tenkning må sies å ligge til grunn i den norske dyrevelferdsloven når det skilles mellom unødige og nødvendig påkjenninger (§ 3 i loven). Motstykket til konsekvensetikk er pliktetikk, jf. kristendommens ti bud for eksempel. Bentham forfektet blant annet at moralsk sett kunne en løgn forsvares dersom denne bidro til et godt resultat for den, eller dem, det angikk. En løgn kan som kjent ikke aksepteres ut fra et pliktetisk syn.

Sammen med en noe yngre engelsk filosof, John Stuart Mill (1806-1873), videreutviklet Bentham denne konsekvensetiske tilnærmingen til hva de kalte utilitarisme. Begrepet innbefatter den totale nytten en handling eller beslutning vil ha for alle berørte parter. Målet med utilitarismen er å maksimere summen av velvære for alle involverte. Her må en da ha i mente at dyr er sansende vesener på lik linje med mennesker, noe engelske filosofer stort sett var blitt enige om for 200 år siden. Skjønt, John Stuart Mill mente at lykke eller lidelse hos hhv. mennesker og dyr måtte ses på som kvalitativt ulike. Gleden over et gjørmebad for grisen kunne ikke sammenlignes med gleden forskeren opplevde etter banebrytende oppdagelser på laboratoriet. Men likevel!

Enigheten om sansenes betydning for velvære hos dyr og mennesker ble forsterket ut over 1800-tallet, særlig gjennom påvirkningen fra William Youatt (1776-1847). Han studerte teologi, men 35 år gammel hoppet han over til veterinærstudiene. Disse fullførte han ikke. Likevel, han etablerte seg som praktiserende «veterinær» og utga etter hvert en rekke bøker om hold av dyr og dyresjukdommer. Han hevdet med styrke at dyrene er sansende vesener, og rettet kraftig kritikk av blant annet hesteveddeløp, transport og handel med nyfødte kalver, tvangsfôring av gås, slaktemetoder, fisking med levende agn og øre- og halekupering. I sterke ordelag kritiserte han det sivile samfunnet som tillot slik mishandling av dyr. Det mente han alle måtte forstå! Han gjentok utsagnet fra Bentham om at sanseapparatet til dyr og mennesker var likt selv om det kunne være gradsforskjeller. Dette synet fikk senere støtte fra Charles Darwin (1809-1882).

Forskningsfaglige utfordringer og kontroverser

Midt på 1800-tallet hadde fagfolk av ulike slag i mer enn hundre år vært enige om at dyr var sansende vesener. Og trass i sterk kritikk av et uverdig dyrehold i mange leire, var forskning og utvikling på dette feltet svært begrenset i nye hundre år. I litteraturen forklares dette med to forhold. På den ene siden var forskning på og måling av subjektive egenskaper knyttet til sanseapparatet hos dyr (følelse, smerte, lykke, persepsjon, ønsker, tanker, emosjoner osv.) krevende. I tillegg dukket atferdsforskning, behaviorisme, opp som egen disiplin i USA rett etter århundreskiftet. Metodene ble forbeholdt menneskelig atferd. Her var forskningen basert på objektive parametere som lot seg enkelt nytte i beregningen av «årsak og virkning» hos mennesket, men det ble hevdet med tyngde at metodene ikke egnet seg på dyr.

Pionerene på det nye fagområdet, som John B. Watson (1878-1958), uttalte seg heller nedsettende om tidligere filosofiske tanker og forkastet faglige termer som var brukt. Slik ble atferdsforskningen forbeholdt studier på mennesker de kommende 50 årene. Ingen grep muligheten til å bruke metodene i velferdsforskning på dyr. Rett nok ble det brukt forsøksdyr i stort omfang, men det var for å belyse problemstillinger hos mennesker.

Fagmiljøene finner sammen

Konrad Lorenz.

Foto fra Nobel Foundation archive

Etologi kan enkelt beskrives som det biologiske studiet av dyrenes atferd. Den omfatter atferdsbiologi i vid forstand, og tar utgangspunkt i hvordan dyrene oppfører seg i sitt naturlige miljø (4). Dette har vist seg å få stor betydning for dagens vurdering av dyrenes velferd. Nordmannen Thorleif Schjelderup-Ebbe (1894-1976) ses på som en pioner innen faget med sine studier av «hakkeloven» blant høner. Den som fremfor alle kom til å stå som opphavsmann til den vitenskapsgren han gav navnet etologi, var østerrikeren Konrad Lorenz (1903-1989). I 1935 fremla han det grunnleggende arbeidet, Der Kumpan in der Umwelt des Vogels, og dette årstallet regnes som den moderne etologiens fødselsår. Lorenz, sammen med Niko Tinbergen (1907-1988) ble tildelt Nobelprisen i medisin og fysiologi i 1973.

Ser en på de fysiske omgivelsene dyrene ble tilbudt i vår del av Europa, må en kunne si at utformingen av disse la liten vekt på dyrenes atferdsbehov. I den grad oppstallingsforholdene endret seg i forrige århundre, var dette i hovedsak motivert ut fra ønsket om å redusere arbeidsinnsatsen knyttet til hold og stell av dyrene og slik også redusere driftskostnadene.

Men så, fra 1960-tallet og utover, kom det i gang studier av dyrenes naturlige atferd og samspillet mellom atferd og ytre omgivelser. Forskningsmiljøet i Skara med professor Ingvar Ekesbo som pådriver, og likeså miljøene ved dagens NTNU i Trondheim og NMBU på Ås blant flere, gikk foran og utviklet ny kunnskap. Deler av denne var egnet til å skape bedre velferd for husdyrene. Anbefalinger fra etologene stemte imidlertid ofte dårlig med løsningene som de tekniske og økonomiske fagmiljøene foreslo i siste halvdel av forrige århundre. Slik oppstod det frodige diskusjoner som alle berørte miljøer har lært av, og tingene begynte å falle på plass rundt og etter årtusenskiftet. Fra da av ville visse ikke-offentlige organisasjoner (NGO’er) også ha et ord med i laget på vegne av landets «vanlige borgere».

Frivillige organisasjoner

Diskusjonene om dyrenes ve og vel ble stadig mer hørbare i det offentlige rom mot slutten av 1900-tallet. Statsrådene måtte pent stille og forklare og forsvare. Representanter for nyetablerte dyrevernorganisasjoner møtte vel forberedt og markerte seg både overfor myndigheter og næringsutøvere. NOAH ble dannet i 1989. Denne organisasjonen peker spesielt på dyrenes rettigheter, at dyrene har en verdi i seg selv, og derfor har krav på frihet og livsutfoldelse ut fra egne behov. En annen NGO-organisasjon, Dyrevernalliansen, kom til så sent som i 2001. Dyrevernalliansen og NOAH har jobbet målrettet mot politikere og sentrale beslutningstakere. Stortingets vedtak den 14. juni 2019 om nedleggelse av pelsdyrnæringen innen 1. februar 2025 må i stor grad ses på som et resultat av deres arbeid over flere år. Utfasingen av dyr i sirkus kom også etter press fra de samme.

Ser en etter lignende internasjonale organisasjoner, er det naturlig å nevne Animal Rights Movement. Denne ble etablert på 1700-tallet blant overklassen i England. Den gang var dette en protestbevegelse spesielt rettet mot dårlig behandling av hunder, hester og slaktedyr. Den nåværende organisasjonen med samme navn, gjenoppstod i Oxford på 1970-tallet blant filosofer ved universitetet. Hovedtemaet som opptok deltagerne, var spørsmålet om dyrenes moralske status og rettigheter. Argumentasjonen er preget av sterk faglighet, ikke sentimentalitet og følelser.

Når det gjelder kampen for dyrenes rettigheter på 1900-tallet, er det to filosofer som må nevnes spesielt. Peter Singer (f. 1946) (5), fra Australia, publiserte i 1975 en bok kalt Animal Liberation. Boken regnes i dag som «bibelen» for Animal Rights Movement. Den andre er amerikaneren Tom Regan (1938-2017) (6). Han argumenterte for at ikke-mennesker er subjekter i eget liv, og at alle rettigheter mennesker har som er uavhengige av deres rasjonelle evne, også må gjelde dyr. Norske dyrevernorganisasjoner henter trolig betydelig inspirasjon fra disse to.

Meningsdannelse gjennom sosiale medier

NGO-er som Dyrebeskyttelsen Norge, NOAH og Dyrevernalliansen er tydelige meningsdannere innen feltet dyrevelferd. Enkelte, særlig yngre borgere, hevder nå at digitale medier vil øke påvirkningen fra NGO-er og andre interesserte. Utviklingen av lovverk og forvaltning knyttet til dyrevelferd har, som på andre områder til nå, skjedd gjennom faglige nyvinninger, utredninger og etter hvert stortingsmeldinger, justering av lovverket og forvaltningen ute i samfunnet. Nye kommunikasjonsmidler kaster helt om på disse trauste og velkjente prosedyrene. Meningene som dannes i opinionen er ikke nødvendigvis i samsvar med fagmiljøene eller næringene, eller for den del oppfatningen hos folk flest. Det er fristende å påstå at meninger hos aktørene, influensere, vil spille en større rolle.

Sokrates gikk ut på torget og snakket med og til folk for å lære og påvirke. Dagens torg er virtuelt og «de fremmøtte» i utgangspunktet usynlige. Men de samles om et gitt tema med tilgang til uhyre effektive kommunikasjonsverktøy. Slik dannes det «sosiale medier» hvor mennesker kommuniserer med hverandre i et mange-til-mange-forhold, og hvor innholdet hovedsakelig er skapt av brukerne selv (7). Slik vil et tema veldig raskt kunne få tusenvis av støttespillere som vil øve press på næringsutøvere, forbrukerne og på dem som former politikken, gir lover og forskrifter, fører tilsyn og fatter vedtak. Når mange nytter sosiale medier, skapes sosiale samfunn, ofte med en global utbredelse. Det finnes en rekke slike medier i bruk her i landet. De viktigste er Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter og Reddit for å nevne noen(8).

Hva har så dette å si for utviklingen framover? Tenk deg at en person, «Kari», med alminnelig interesse for dyrevelferd, begynner å lese seg opp på temaet. Informasjonen på nettet er enkel å få tak i, og denne kan være skrevet av en person, «Ola», som brenner for saken. Det neste trinnet, som er viktig å forstå, er at innlegget fra Ola, og lignende temaer fra Per og Pål og andre, også blir lest av Kari, og ofte tusenvis andre «søstre og brødre», altså et antall «tilhørere» langt høyere enn hva du kan drømme om i en ordinær «munn til munn-formidlingssituasjon». Men dette er bare begynnelsen.

Målet til dem som eier det aktuelle sosiale mediet, er å tjene mest mulig penger. Jo mer tid en person bruker på nettsiden, jo mer reklamepenger vil gå til eieren. Ved hjelp av komplekse dataprogrammer (maskinlæring) vil eieren av det sosiale mediet sortere ut flere lignende artikler med innhold som med stor sannsynlighet vil interessere nettopp Kari. Denne anbefalingen baseres på hva hun tidligere har brukt tid på. Det skjer altså en ansamling av artikler om temaet, og en dag er Kari overveldet av all informasjon som finnes, og som underbygger hennes egen oppfatning. I tillegg skjer det en polarisering, en ensretting, som gjør at synspunktene blir mer og mer ekstreme, og motforestillinger mangler. Artikler med ekstremt innhold får større oppmerksomhet og de blir derfor spredd raskere. Det er slik, for eksempel Kari, kan gå fra å være moderat interessert til å bli en aksjonist. For å sette ting på spissen, er det en vanlig oppfatning at eksempelvis trumpismen i USA, lukkede pedofile allianser blant politikere og islamsk radikalisering oppstår med slik bruk av sosiale medier.

For Kari som aksjonist er det neste trinnet nå å finne de aktuelle beslutningstakerne, oftest politiske partier, som gjennom den massive påvirkningen, fra Kari og andre aksjonister, lar seg overtale til å fatte et for aksjonistene ønsket standpunkt.

Dagens legale plattform og utfordringer framover

Dyrevelferd er et vanskelig tema med mange dilemmaer. Temaet engasjerer. Aktørene er mange, og med vidt forskjellige interesser. Den politiske og juridiske plattformen som saksområdet hviler på her i landet, ble gjennomgått og fornyet gjennom St.meld. nr. 12 (2002-2003)Om dyrehold og dyrevelferd (9)og Lov om dyrevelferd fra 2010 (10).

Slik vi oppfatter dette grunnlaget, kan en trekke ut følgende som førende for meningsutveksling og forvaltningen rundt bruken av dyr til nytteformål:

  1. Fra Stortingets behandling av stortingsmeldingen(9)og lovproposisjonen (10)er det avklart at det er full tilslutning til at vi som samfunn, som før, kan bruke dyr til nytteformål – men da på vilkår (se pkt. 4 nedenfor).

  2. I § 3 i dyrevelferdsloven heter det: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker».Begrepet egenverdi er nytt i denne loven og er ment å være holdningsskapende.

  3. Mange, kolleger og andre, gir uttrykk for at det er vanskelig å forholde seg til begrepet egenverdi under praktiske forhold. Erkjennelsen av egenverdien skal bidra til å «fremme respekt for dyr» (§ 1 i loven). Mer konkret skal begrepet bidra til å ivareta god velferd ut fra «artstypiske og individuelle behov» (§ 23 i loven).

  4. I lys av dyrets egenverdi skal, ideelt sett, slike «artstypiske og individuelle behov» ikke krenkes. I praktisk husdyrproduksjon, hold av selskapsdyr m.v., anses dette som umulig å etterleve fullt ut. Derfor er det i § 3 lagt inn en sikring hvor det står: «Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Nøkkelordet er «unødige». Det betyr at nødvendige påkjenninger og belastninger er tillatt. Her oppstår «hoveddilemmaet». Hvor går grensen, og hvem bestemmer hvor den går?

  5. Å skille mellom unødige og nødvendige påkjenninger reflekterer en konsekvensetisk holdning ved bruk av dyr til nytteformål. Populært kan en si at målet helliger middelet. Implisitt ligger at vi ønsker å unngå å plage dyr. På den andre siden ønsker vi oss goder dyrene gir. Kompromisset blir at vi skal plage dyrene minst mulig. Viktigheten av det godet vi vil oppnå (kjøtt, egg, pels, kos, livsnødvendige medisiner eller annet), veies opp mot omfanget av den nødvendige påkjenningen dyret påføres. Altså en moralsk avveining, eller om en vil en konsekvensetisk vurdering. Og i tillegg, som et sikkerhetslås, er det i § 14 angitt noen særskilte forbud basert på rettighetsetikk.

  6. En kan føre det konsekvensetiske resonnementet i punkt 5 videre over til utilitarisme (se Bentham og Youatt ovenfor). Utilitarisme er omtalt i St.meld. nr.12 (2002-2003), side 19, og inngår, slik vi ser det, i vår forvaltning som grunnlag for avveininger av hvor grensen skal gå mellom «unødige og nødvendige» påkjenninger. Definisjonen av utilitarisme er «mest lykke/lyst og minst lidelse/smerte for flest mulig». Her skal en altså hensynta alle aktuelle aktører, dyrene inkludert.

  7. Ut fra disse utledningene kan det hevdes at det legale grunnlaget, da med egenverdi som et nytt vurderingsgrunnlag, ikke gir noe klart svar på hva som er akseptabel velferd eller ikke når dyrene brukes til nytteformål. Vi må erkjenne at forvaltningen av loven fortsatt er krevende. Og spørsmålet om, og i tilfellet i hvilken grad, dyrene er underordnet menneskene slik de gamle filosofene hevdet, kan fortsatt stilles.

Når det så gjelder utfordringer framover, antar vi at interessen for dyrenes ve og vel i samfunnet vårt vil vare ved, og trolig tilta i en mer polarisert og kritisk form. Opinionsdannelse gjennom digitale plattformer vil få større betydning og komme i tillegg til trauste offentlige forvaltningsprosedyrer. Flere vil engasjere seg, og nye temaer vil rettmessig bli diskutert. Utfordringene for myndighetene blir å forene forbrukerinteresser og næringsinteresser. I et slikt perspektiv blir en kritisk vurdering av det faglige fundamentet som ligger til grunn for krav om endring av politikk og forvaltningen på området, stadig viktigere. Stikkordene blir ut fra dette økt behov for kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling. Et solid faglig fundament er en avgjørende forutsetning for å mestre balansegangen mellom unødige og nødvendige påkjenninger når dyrene brukes til nytteformål.

Takk til kollegene Cecilie Mejdell, Solveig-Marie Stubsjøen og Harald Fjøsne* som har lest manus og gitt forfatterne gode råd.

* Harald Fjøsne gikk bort 8.5.22, etter at denne artikkelen var ferdigstilt.

Kilder

  1. Biørnstad L. Menneskeheten ble akkurat mye eldre. https://forskning.no/historie-arkeologi/menneskeheten-ble-akkurat-mye-eldre/342288

  2. Duncan IJH. Animal welfare: a brief history. I: Hild S, Schweitzer L, eds. Animal welfare: from science to law. Paris 2019: 13-19. https://www.fondation-droit-animal.org/proceedings-aw/animal-welfare-a-brief-history/

  3. Lurz RW. The philosohy of animal minds: an introduction. In: Lurz RW, ed. Philosophy of animal minds. Cambridge: Cambridge University Press, 2009: 1-14.

  4. Foreningen norske etologer. Etologi og dyrevelferd for ungdomsskolen.
    http://www.etologi-dyrevelferd.no/etologi/

  5. Singer P. Animal liberation: a new ethics for our treatment of animals. New York: HarperCollins, 1975.

  6. Tom Regan. https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Regan

  7. Pedersen K. Hva er sosiale medier? https://www.techweb.no/blogg/hva-er-sosiale-medier

  8. Hedenstad A. Sosiale medier. Hvor bør jeg være? https://tibedrammen.no/blogg/sa-populaere-er-de-ulike-sosiale-plattformene-i-norge-i-2019/

  9. Om dyrehold og dyrevelferd. (St.meld.nr.12 (2002-2003)).

  10. Lov om dyrevelferd. LOV-2009-06-19-97. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-97