Mor, livet mitt og utsikten

Bjørn Loe er godt kjent for norske praktiserende dyrleger. I over 40 år har han besøkt de aller fleste i praksis som legemiddelkonsulent. 

Han jobbet hele tiden med veterinærpreparater, først i Løvens kjemiske fabrikk og siden i Schering Plough og i firmaer som kjøpte dem opp, utelukkende med veterinærpreparater.

Nå er han pensjonist og har gitt seg skrivekunsten i vold. I 2021 utkom en bok om hans far distriktsveterinær Bjørnar Bergeton Loe: «Glimt fra et langt veterinærliv». Nå har han skrevet en ny bok der moren får en sentral plass, men boken er egentlig en selvbiografi som omhandler viktige inntrykk gjennom livet. Den inneholder familiekrønike, selvbiografi og avrundes med landbruks- og kulturhistorisk stoff.

Bjørns mor mistet sin far da hun var 10 år. Så det var mormor som måtte passe henne og to brødre alene i flere år.

Faren var distriktslege. Familien flyttet derfor mye rundt og de oppholdt seg i Børsa da faren døde. De måtte da forlate tjenesteboligen. Mormor flyttet med de tre barna til Oslo, og de klarte seg bra. Bjørns mor fikk både ta middelskole og handelsskole. Bjørn fikk sent i livet rede på at hans morfar hadde tatt sitt eget liv, noe som måtte ha gjort et sterkt inntrykk på han. Foreldrene traff hverandre i farens studietid på Norges veterinærhøgskole og etter det var moren ikke i arbeid. Veterinærfruene har hatt en viktig plass i de praktiserende veterinærenes liv helt fram til våre dager. Arbeidet varierte fra telefonpass, ekspedering av klienter på kontoret, vask og renhold av utstyr, pakking av laboratorieprøver og ikke minst å ha maten på bordet.

En svært interessant historie om morens slekt dreier seg om grandonkelen til Bjørns mor, Christian Christensen som var født i 1852. Han var utdannet lege. I 1888 emigrerte han til USA. Under krysningen av Atlanteren møtte han Albert Bellerue på skipet. Bellerue var eier av et apotek. Han oppmuntret Christian til å etablere praksis i La Crosse i Wisconsin der han holdt til. Christian fulgte rådet og startet legepraksis i La Crosse. Denne legepraksisen utviklet seg til et svært hospital som er i drift den dag i dag.

Bjørn hadde lett for det med skolearbeidet og gikk på skolen både i Vadsø, Mosjøen og på Vinstra før han ble ferdig med gymnaset. Etter et år på Vinterlandbruksskolen i Oslo begynte han å studere veterinærmedisin i Berlin i 1973. Etter et kort opphold der fortsatte han studiet ved veterinærhøgskolen i Oslo, men etter en stund måtte han slutte fordi at han ikke hadde bestått eksamener i første del av studiet. Mange husker nok ennå professor Jens Gabriel Hauge og Krebs´syklus med alle sine enzymer, ikke alltid like lett å få med seg til eksamen. Uheldigvis mistet han sin eldre søster samtidig med disse eksamenene. Det var nok ikke en heldig kombinasjon.

Bjørn startet sin arbeidskarriere i Løven kjemiske fabrikk i 1978 og var der i 18 år, en tid han betegner som de beste årene i sitt liv. Han ble ansatt av veterinær Knut Gysler, velkjent blant norske veterinærer som har levd en stund. De hadde et veldig godt samarbeid og oppnådde resultater med vaksiner og sanering av sykdommer på gris som var imponerende. Etter disse årene gikk Bjørn over i firmaet Schering Plough som ble fusjonert med Intervet og siden ble alt kjøpt opp av et amerikansk firma. Den første tiden i Schering Plough var fin, og han hadde et godt samarbeid med veterinær Erik Ness. I starten var det bare de to ansatte i Norge. Etter hvert som sammenslåing og oppkjøp gjorde seg gjeldende, ble firmaet stort og den enkelte medarbeider mer usynlig. Det går fram av boken at det ble en annen kultur og at viktige veterinærpreparater i Norge ikke hadde stor nok prioritet etter forfatterens beskrivelse.

Et interessant kapittel omhandler tre storgårder på Vinstra som forfatteren har utsikt til fra huset sitt. Gårdene er Lo, Bø og Sygard Kongsli. Dette er storgårder med svære driftsbygninger med flotte gråsteinsmurer og derfor arkitektoniske severdigheter. Gårdene har driftsbygninger fra midt på 1800-tallet som fortsatt brukes. De hadde svære besetninger med opp til 40 melkekyr, gjerne sauer, griser og hester i tillegg. Gudbrandsdalen er jo kjent for avl av Dølehest. Disse gårdene er fortsatt i drift med robotfjøs som er dagens krav. Fantastiske bilder av bygningene finnes i boka. Bjørn beskriver et vanningsanlegg i fjellet over gårdene med en demning bygd rundt 1900, et flott byggverk i gråstein.

Mot slutten av boka beskriver Bjørn to interessante episoder der hans far skulle kastrere hingster på gården Sygard Kongsli. Mon om dyrlegen kom intraarterielt i det ene tilfellet?

Helt til slutt nevnes restaurering av en gammel badstue i Finnmark der forfatteren har kjøpt seg en gård.

Boka er lettlest, og detaljert.

God lesning!

Nils Ivar Dolvik
veterinær