1. Primær fotosensibilitet

I denne sjukdomsgruppen er det fotodynamiske stoffet et pigment som absorberes direkte fra fordøyelsestraktus og over i blodbanene. Slikt pigment kan komme fra planter som dyra normalt ikke spiser mye av, fra fór som er behandlet med fotodynamsik fremmedstoff, eller fra tilført medikament, f.eks. ved anthelmintica-behandling med phenothiazin hos storfe. (Sauen metaboliserer phenothiazinet mer effektivt og er ikke utsatt for fotosensibilisering etter behandling).

Av planter som gir primær fotosensibilisering og som finnes i Rogaland, har vi tre Pericum-arter, nemlig Firkantperikum (Hypericum måculatum), Prikkperikum (Hypericum perforatum) og Fagerperikum (Hypericum pulchrum). Fotosensibilisering p.g.a. disse plantene går i engelsk språklig litteratur under navnet St. – John's-worth poisoning eller hypericism. Perikumartene inneholder et fluorescerende pigment (hypericin) som har aksjonsspekter 590-610 nm.

Selv om disse plantene finnes i Rogaland, og angivelig har gitt fotosensibilisering hos dyr, er det lite å finne om dette i litteraturen. På grunnlag av enkelte forgiftningstilfelle på sau fra Krokskogen på Ringerike, der symptomene lignet alveld, foretok Ender (1965) fóringsforsøk på lam med Hypericum maculatum fra Krokskogen. Virkningen av sollyset var akutt og uttalt, med svære subcutane ødemer i hodet, og lysømfintlighetssymptomer.

Av andre aktuelle planter som finnes i Rogaland, og som er beskrevet å kunne gi primær fotosensibilitet hos sau i andre land, har vi enkelte innen syrefamilien (Polygonaceae, slirekne): Tungras (P. aviculare, wireweed), Vasspepper (P. hydropiper), Hønsegras (P. persicaria) og også bokkveite (Fagopyrum sagittatum). De førstnevnte artene vokser som ugras enkelte steder i Rogaland, og er således høyst aktuelle.

2. Fotosensibilitet som skyldes unormal pigmentsyntese eller nedbryting

I denne andre gruppen finner en congenital porfyri, en arvelig defekt med svikt i hemoglobinsyntesen, som fører til overproduksjon og utsivning av uroog copro-porfyrin i sirkulasjon. Sjukdommen er beskrevet hos storfe, gris og katt, men ikke hos sau.

3.Hepatogen fotosensibilitet

Dette er den mest vanlige typen av fotosensibilitet hos dyr. Ved denne formen er det strukturelle eller funksjonelle forandringer i leveren som interfererer med ekskresjonen av galle og phylloerythrin. Phylloerythrin er et fotodynamisk stoff med aksjonsspekter 300-450 nm, som produseres ved den mikrobielle nedbrytningen av klorofyll i magetarm traktus hos drøvtyggerne. Normalt utskilles phylloerythrinet via gallen.

Hos sau (Corriedale og Southdown) er det beskrevet en arvelig hepatogen fotosensibilitet. Lamma blir født med nedsatt evne til å utskille phylloerythrin. Affiserte lam er tilsynelatende normale helt til de begynner å ete gras (klorofyll) og blir utsatt for sollys. De lever som regel ikke lenge.

Det finnes mange stoff som kan interferere med ekskresjonen av phylloerythrin i gallen hos sau. Mange av disse er plantetoksiner (f.eks. lantaden fra Lantana camara, Sør Afrika), men toksinene kan også stamme fra f.eks. sopp som parasitterer visse planter (eks. Pithomyces chartarum på raigras som gir Facial eczema, New Zeland), blågrønnalger (Mikrocystis aeruginosa) i drikkevannet, og visse medkamenter (f.eks. dimidium bromid, phenanthridin, CCL₄). Generelt kan en si at en leverpåkjenning som forårsaker hindring av gallesekresjofi og avløp kan også resultere i phylloerythrin-opphopning og fotosensibilitet Dette kan lett illustreres ved simpel ligering av Ductus choledochus og gallestase. Ved forgiftning med kobber og fosfor kan en også en sjelden gang se fotosensibilitet.

Alveld

Av disse sjukdommene er det først og fremst alveld som betyr noe i vårt land; og spesielt i Rogaland. Alveld må ha vært kjent allerede for mange hundre år siden; og i gamle dager trodde man at onde alver kastet ild over sauene om natta. Det finnes spredte notater om sjukdommen fra 1930-årene og før den tid, bla. av statsveterinær S. Tillier i Bergen og distriktsveterinærene H.P. Jensen (Haugesund) og Kjos-Hansen (Egersund), men det var først og fremst veternærdirektør Slagsvold, og seinere professor Fredr. Ender ved Institutt for biokjemi, NVH, som utførte de første omfattende systematiske undersøkelsene over alveld (Ender 1955, 1960). Seinere er sjukdommen ytterligere undersøkt bla. i et større 5-års samarbeidsprosjekt mellom Norges veterinærhøgskole, Statens veterinære forsøksgard for småfe, Sandnes, Statens forskningsstasjon Særheim og Jæren forsøksring (Laksesvela et al. 1977, Ceh & Hauge 1981, NLVF-sluttrapport nr. 371: Alveldundersøkelser 1981, Laksesvela & Dishington 1983).

Saueeierne og veterinærene var tidlig klar over at alveld hadde sammenheng med avbeiting av romegras (vassrome, Narthesium ossifragum, Lilleaceae), men det var Slagsvold som i sine systematiske forsøk slo dette fast. Han delte et alveldbeite med rikelig med vassrome i to deler. Alle plantene unntatt N. ossifragum ble fjernet fra det ene, mens bare N. ossifragum ble fjernet fra det andre. Alveld oppsto bare på lam som beitet N. ossifragum.

Symptomer

Symptomene ef velkjente med akutt opptreden av subcutant ødem på hodet, særlig på ørene, lamma blir urolige, lyssky, søker skygge, og viser symptomer på kløe og smerter. De får moderat feber, og forhøyet puls- og respirasjonsfrekvens. Ødemvæsken siver etter hvert ut gjennom huden, størkner, det blir skorpedannelser, suppurasjoner og nekroser; av og til kan ørene falle av, og en vanlig komplikasjon er blindhet. Enkelte lam får tydelig klinisk gulsott. Diaré er vanlig. Lamma blir satt sterkt tilbake i vekst og utvikling, og dødsprosenten er høy (opptil halvparten av affiserte dyr).

Svarte lam ellerlam med mye pigment i huden er til en viss grad beskyttet mot fotosensibilitetssymptomene, men utvikler bl.a. ikterus som de andre. Enkelte hevder at det er en viss rasemessig forskjell i mottageligheten, og at f.eks. spelsau er noe mindre utsatt Dette er på ingen måte bevist Alveld forekommer stort sett bare hos lam, selv om sjukdommen i noen svært få tilfelle er sett på årsgamle og eldre dyr.

Ved alveld foreligger det en leversvikt med phylloerythrinopphopning i blodet. Fra noen få og opptil 7 dager før de kliniske alveldsymptomene bryter ut viser de fleste lamme nedsatt leversekretorisk evne, f.eks. ved økt BSP-retensjon i serum. Ved utbrudd av symptomene er det også indirekte tegn på skader i det intrahepatiske gallegangssystemet (forøket nivå av enzymet gamma-glutamyltransferase, γ GT), samtidig som selve levercellene også viser tegn på moderat skade hos noen dyr (forøket nivå av sorbitol-dehydrogenase. SDH). Lam med kliniske symptomer har dessuten forhøyet bilirubinnivå, og forøket aktivitet av avspartat aminotransaminase (AST. tidligere kalt GOT).

Betydningen av hemoglobintypene

I forbindelse med samarbeidsprosjektet ble delvist at alveld forekommer hyppigere hos lam med hemoglobintype BB enn hos lam med hb-type AA (0.05>P>0.02), frekensen hos hb-AB lam er midt imellom. Over en 4-års periode fikk således 30% av hb-AA, lamma alveld, 40% av hb-AB lamma, og 57,7 % av hb-BB lamma.

Ifølge Efremov og Brænds undersøkelser (1965), er genfrekvensen av hb-AA dyr hos dalarasen 79%, mens den hos spel er 99%. Dyr av alle hb-typer får alveld. Likevel er det kanskje mulig at det iløpet av generasjoner har framselektert seg hb-AA dyr i alveldstrøk. Det er mulig at spelsauen kan være litt mindre utsatt av den grunn. Når det gjelder rygjasauen ble ikke den undersøkt av Efremov og Brand, og det foreligger ingen annen oversikt over genfrekvensen hos denne rasen. Det kan imidlertid synes som om hb-BB frekvensen er større hos rygja enn hos dala (Øverås, personlig meddelelse). Hos andre undersøkte raser var Hb AA frekvensen: Steigar 77%, Cheviot 51% og Oxforddown 13%.

Det er mange egenskaper som ser ut til å henge sammen med hemoglobintypen hos sau, bl.a. blodvolum, erythrocyttmasse og hemoglobinmengde, miltreserve, motstandsevne mot hemolysesyndrom, resistens mot enkelte både parasitt- og ikke-parasitt antigener, og mottagelighet overfor visse toksiske leverpåkjenninger.

I en stabil sauepopulasjon er det rimelig å forvente at dyra er i balanse mhp. genfrekvens og de påkjenninger som finnes i miljø. Sett ut fra en slik synsvinkel kan det være direkte uklokt å blindt selektere dyr mhp. en bestemt hb-type, f.eks. for å redusere alveldfrekvensen. En vet altfor lite om hva en forrykkelse kan avstedkomme av andre følger. Behovet for kartlegging og forskning på slike forhold er imidlertid stort.

Et interessant trekk ved alveld er at økt BSP-retensjon er vanligere hos hb-AA lam (88%≥5% retensjon) enn hos hb-BB lam (54%≥5%); men mens 73% av hb-AA lamma med økt retensjon forble friske, utviklet 92% av hb-BB lamma alveld.

Forekomst av alveld

Forekomsten av alveld følger stort sett utbredelsen av N.ossijragum. Likevel er det slik at enkelte romebeitei: gir alveld, andre ikke. Den romen som vokser på vassrik jord anses som mer giftig enn den som vokser på tørt lende. Romen vokser langs kysten av Norge fra svenskegrensen til Troms, går enkelte steder langt innover i landet, og opptil 1000 m.o.h.

Rådet for veterniærmedisinsk forskning foretok en spørreundersøkelse over utbredelsen av alveld i 1973. Rogaland toppet listen med 708 tilfelle, nr. 2 var Møre og Romsdal (200 tilf.), og videre Sogn og Fjordane (88), Hordaland (59), Troms (10), Nord-Trøndelag (10), Buskerud (8), Oppland (2), Nordland (2) og Sør-Trmidelag (1).

I landsmålestokk fikk 0,12% av alle lam i 1973 alveld, i Rogaland 0,44% av alle lam. Dissetallene skjuler imidlertid fakta som at 10-50% av lamma kan angripes i visse distrikt. Mest utsatt i Rogaland er Bjerkreim, Time og Gjesdal kommuner.

Romen vokser der jorda er sur og fosforfattig, og gjerne sammen med mindre gode beiteplanter (tyng, bjønnskjegg, blåtopp og f.eks. Carex- og Juncusarter). Romen vokser tidligere fram i beitet enn de smakelige beiteplantene, og sannsynligvis eter dyra den fordi det ikke finnes bedre alternativ så tidlig i beitesesongen. I strøk med samtidig tilbud av smakelig beitegras er det mindre alveld til tross for forekomst av rikelig med romegras.

Alvelden begynner å komme i mai på lavt lende med tidlig vår, men iheienei Rogaland ersom regel første halvdel av juli høysesong. Her opptrer sjukdommen gjerne i forbindelse med solgløtt og dis etter en våt og kald periode med nordavær (alveldvær). Det er mindre alveld i tørre somre enn i fuktige.

Det ser ut til at forekomsten av alveld øker med stor sauetetthet, og flere saueeiere har prøvd å redusere antall tilfelle av alveld ved å minske sauetallet. Enkelte steder prøver en å holde saueflokken unna de mest utsatte stedene først i beitesesongen.

Det finnes ingen spesifikk behandling. Dyr som en har fått tak i har tradisjonelt vært behandlet symptomatisk (satt i mørke, behandling av sekundærinfeksjoner, stimulering av almentilstanden osv.).

Det er vist at romegraset kan gjødsles vekk. Ved engangskalking og årlig fosforgjødsling forsvinner romen etter tre år. I beiter som er tilgjengelige for gjødsling er dette et godt tiltak.

Forsøk med framkalling av alveld

Beitende lam får alveld når de har gått på vassromebeite i 1-2 veker (2 dg-3 veker). Det har aldri lykkes å framkalle alveld eksperimentelt ved foring med friskt plukket eller tørket romegras. Ved dosering med svære doser rå romesaft får dyra gastrointestinale forstyrrelser med diaré. Fra Danmark er det også beskrevet mage-tarm forstyrrelser hos storfe som beiter rome. Det er aldri sett alveld på romebeiter i Danmark.

Romeplanten inneholder saponiner (furostanolformen av narthesin, et sarsasapogenin-glycosid koplet til trisakkarid). Ender klarte å fremkalle alveld ved å gi daglige'doser av romesaponin med 50-60% rent saponin, i 1-4 uker. Romesaponinet var framstilt ved maling og pressing av frosset rome, og ved henstand av romesafta gjennom lengre tid ved romtemperatur. For å framkalle et tilfelle av alveld var det nødvendig å ekstrahere ca. 25-50 kg ferskt romegras, av og til mer. Ender forklarte dette bl.a. slik at lamma på beite bare tok toppen av plantene som inneholdt 2-3 ganger så mye saponin som plantenes nedre del. Ved plukking tok en hele planten.

Saponininnholdet er konstant i plantene fra 25. mai til 3L august. Romesaponinene har vært gjenstand for omfattende undersøkelser (Ceh & Hauge 1982). Saponin A, som er framstilt etter Enders ”våtmetode”, kan framstilles 50% rent (A₁), eller 90% rent etter omkrystallisering (A₂9). Etter en annen ”tørrmetode”, med bl.a. tørking og etanolekstraksjon, har en fått saponin B (90% rent).

Ved doseringsforsøk med disse saponinene sommeren 1978 fikk 11am (nr. 1) saponin A₁ (50% rent saponin) daglig i stigende doser, mens et annet (nr. 2) fikk saponin B₁ (90% rent). Etter 12 dager fikk lam nr. 1 alveld, lam nr. 2 forble friskt,og viste ingen tegn på leverpåkjenning. Året etter ble forsøket gjentatt. Et lam fikk saponin A₂ (som dette året var 90% rent), mens lam 2 fikk saponin B₂ (≥ 90% rent). Det første lammet fikk alveld 16. forsøksdag, lam 2 forble friskt. For å produsere alveld på disse to lamma gikk det med henholdsvis 38 og57 kg rome.

Tynnskiktromatografi av saponinpreparat A₂ viste 8 komponenter. B-preparatene (som i framstillingen er mindre utsatt for enzymatisk hydrolyse) inneholdt bare komponentene 6, 7 og 8, med komponent 8 (narthesin) som den dominerende. Ved partiell syrehydrolyse ga narthesin produktene 1, 2, 4 og 6. Komponent 7 (xylosin) ga etter hydrolyse komponentene 1, 2, 3, og 5.

Fóringsforsøk med saponin til rotter ga ingen leverskade, mens det ble utslag ved intraperitoneal adminstrasjon, og davar det ingen forskjell mellom A og B preparatene til å påvirke leveren. Komponentene 1 og 2 ga bare svakt utslag.

I utlandet er det særlig tre fotosensibilitetssjukdommer hos sau som bør nevnes her, til sammenlikning med alveld.

1. Facial eczema

Facial eczema et en alvorlig fotosensibilitetssjukdom hos sau på New Zealand. Sjukdommen skyldes et mycotoksin (sporidesmin) som produseres av soppen Pithomyces chartarum som finnes på raigras (Lolium perenne). Sporidesmin forårsaker uttalte levetforandringer med nekroser, betennelse og fibrose i gallegangssystemet. Det er bare enkelte typer av P.chartanim som produserer sporidesmin. Slike toksinproduserende sopp behøver ikke være til stede i store mengder. Under utbrudd av Facial eczema kan f.eks. P.chartarum bareutgjøre 1% avde soppartene som isoleres fra beitegraset Økt dyretetthet fører til økning i antallet tilfeller.

P.chartarum er i de senere år funnet både på raigras og på andre planter i andre land; f.eks. i Texas, Sør-Amerika, Australia, Sør-Afrika og Storbritannia. De fleste stedene er soppen funnet i små mengder, og typene har vært lite toksinproduserende. I Storbritannia rekner en med at soppen ikke har nådd ”toksiske nivå” på beitene, bl.a. p.g.a. klimatiske forhold. Prøver som ble tatt ved Forsøksgarden i 60-årene av vanlig beitegras, og undersøkt på New Zeland, var negative, selv om enkelte var noe mistenkelige (Hjelle, notater 1965).

2.Geeldikkop

Geeldikkop har fra gammelt av vært sammenliknet med alveld p.g.a. fellestrekk i symptomer og opptreden. Geeldikkop forekommer på sau som beiter på en buskaktig plante (Tribulus terrestris) i Sør-Afrika. T.terrestris inneholder stereoid sapogeniner av liknende type som N.ossifragum Sapogeninene har vært tillagt en viss betydning i patogenesen, men i Sør-Afrika har en alltid ment at andre faktorer måtte opptre samtidig.

Summarisk har Geeldikkop f.eks. følgende fellestrekk med alveld:

Saugene blir bare sjuke på visse T.terrestris beiter.

Det har vært svært vanskelig å framkalle Geeldikkop ved eksperimentell fóring med T.terrestris.

Utbrudd av sjukdommen kommer ofte når godvær med sol følger en fuktig periode med regn.

Dyra får symptomer etter 1-3 uker på beitet, og symptomene følges av bl.a. økt γ GT.

Hb-AA lam er mer motstandsdyktige enn hb-BB lam.

De patologiske leverforandringene ved Geeldikkop er forholdvis beskjedne og nokså varierende, med små henfallsforandringer i enkelte leverceller, og varierende grad av uspesifikk betennelsescelleinfiltrasjon i galleganene. Typisk for Geeldikkop er imidlertid tilstedeværelsen av et kolesterol-liknende krystalloid i galleganger, levercellerog Kuppferceller. Denltjemiske konsistensen av disse krystallene er ikke fastslått. Liknende krystaller er bare sett ved noen få andre tilstander hos sau (forgiftning med Agave lechugilla og Nolina texana i Texas, og Panicum miliaceum fotosensibilitet på New Zealand).

Omfattende nyere undersøkelser over Geeldikkop (Kellerman et al 1980) har vist at det finnes små mengder av toksiske P.chartantm på T.terrestris-planter i forbindelse med utbrudd av Geeldikkop. Eksperimentell dosering med sporidesmin og fóring med f.eks. raigras gir Facial eczema, mens dosering med små mengder sporidesmin og fóring med T.terrestris gir Geeldikkop. Både T.terrestris og sopptoksin ansees derfor nødvendige for uvikling av Geeldilkkop.

3. Plochteach (Yellowses)

Fra Storbritannia har Ford (1964) beskrevet fotosensibilitet hos sau. Sjukdommen har mange lokale navn, slik som ”saut” i Cumbria, ”plochteach” i Perthshire og yellowses i andre områder. Sjukdommen er svært lik alveld mhp. symptomer og opptreden. I visse strøk av Skottland (Fort William, Mallaig-Applecross) setter enkelte av saueeierne forekomsten av yellowses i sammenheng med utbredelsen av N.ossifragum (Bog asphodel), men også her er det ”giftige” og ”ugiftige” beiter. I de mest utsatte strøk her hadde saue-eierne i 1982 et lammetap på 27-50% (black loss) overveiende pga. yellowses (H. Ross, personlig meddelelse 1982).

Ford (1964) har beskrevet små og varierende leverforandringer på noen få lam; bl.a. oppsvulming av gallegangsepitel og uspesifikke betennelsescelle-infiltrasjoner i forbindelse med triadene.

Sammenlikning alveld – Geeldikkop – yellowses

Alveld er til nå bare framkalt på lam med (90% rent) saponin laget etter Enders våtmetode. Tørrmetoden (≥90°% rent saponin) har ikke til nå gitt alveld hos Jam. Mulighetene for at det finnes et toksin som virker samtidig med saponinet er derfor ikke helt utelukket Tidligere er det ikke funnet særlige mikroskopiske leverforandringer ved alveld. Ved Statens veterinære forsøksgard for småfe har vi imidlertid funnet små forandringer i både leverceller og gallegangssystem, foradringer som har litt til felles med både yellowses og Geeldikkop. Det mest interessante er faktisk funn av kolesterolliknende krystall-kløfter i galleganger og hepatocytter. Forandringene er funnet både på naturlig sjuke dyr, og på lam som har vært dosert med saponin etter våtmetoden. Resultatene fra disse undersøkelsene vil bli publisert.

Vi sitter derfor igjen med følelsen av at etiologien ved alveld ennå ikke er fullt klarlagt. Kolesterolkrystallene ved Geeldikkop kan muligens skyldes saponinene i T.terrestris. Men likevel ser det ut til at sjukdomsutbrudd av Geeldikkop krever tilstedeværelse av mykotoksiner i tillegg. Det synes derfor rimelig at N.ossifragum burde undersøkes mhp. soppvekst, og gjerne for P.chartarum

Høstalveld

Dette er en alveld-liknende sjukdom som opptrer på lam som kommer fra fjellbeite og blir satt på kulturbeite i september-oktober. Sjukdommen er vanlig iRogaland. Symptomene inntrefferplutselig og likner klassisk alveld. Lamma har en viss leversvikt ed økt phylloerythrininnhold i sirkulasjon, og også økt leverenzymavgift (γGT). De kommer seg som regel raskt i løpet av noen få dager når de blir satt inn iet mørkt rom. Svært få levre har vært undersøkt histologisk, slik at en vet til nå forholdsvis lite om forandringene. Det finnes ikke romegras på beitene, og årsaken er ukjent. En kan spekulere på om sjukdommen er et simpelt kapasitetsspørsmål mhp.galle-og phylloerythrinsekresjon i leveren etter plutselig inntak av rikelig klorofyllrikt fór. Soppvekst på beitegraset har også vært mistenkt.

Blågrønnalgeforgiftning

Forgiftning med blågrønnalger (Microcystis aeruginosa) gir leverskade og ofte symptomer på fotosensibilitet Sjukdommen er funnet på sau i Rogaland, og er beskrevet et annet sted.

Fotosensibilitet hos sau av usikker etiologi

En rekke planter er beskrevet fra utlandet å kunne forsårake fotosensibilitet hos sau. Enkelte av disse plantene finnes vanlig i Rogaland, mens andre er tilfeldig innført og vokser f.eks. bare ved møller etc.

Alle nevnes bare summarisk

• Åkeneddik (Raphanus raphanistrum), Korsblomstfamilien.

• Raps (Brassica naus) Korsblomstfamilien.

• Gull-lupin (Lupinus luteus), Erteblomstfamilien.

• Smal-lupin (Lupinus angustifolius), Erteblomstfam. (På denne forekommer en sopp – Phomopsis leptostromiformis som er av betydning)

• Kvitkløver (Trifolium repens), Erteblomstfam.

• Alsikekløver (Trifolium hybridum), Erteblomstfam.

• Vanlig tranehals (Erodium cicutarium), Storkenebbfamilien.

• Ekte hirse (Panicum miliaceum), Grasfamilien.

• Kostmelde (Kochia scopiara Schrad) Meldefam.

• Narregulrot (Ammi majus), Skjermplantefamilien.

• Læge-jernurt (Verbena officinalis), Jernurtfamilien.

• Ugras-heliotrop (Heliotropium europaeum), Rudbladfamilien.

Litteratur