Kasuistikk I

Den 2. august 1978 fant eieren ei kvige liggende på beitet ved vannet. Den greide å komme seg på beina, men falt over ende etter å ha gått et hundre meter. Den ble kjørt hjem, og veterinær undersøkte dyret og behandlet det Pasienten var da apatisk, stønnet, og hadde subnormal temperatur. Den kreperte neste dag. I alt var det 17 dyr på dette beitet. Den 3/8 fant eieren 5 ungdyr med hevelse i ørene og i regio perinei. Det var tydelig at de var sjenerte av de tunge ørene som hang ned, for de ristet på hodet uavlatelig. Et par av dem hadde hevelse med eksudasjon på mulen. De ble satt inn i fjøset To av dem åt ikke, alle sammen viste unormal tørst Allerede etter en dag var hevelsen gått noe ned, og dyra begynte å ete. Etter et par uker mistet noen av dyra huden på mulen, på ørene og på hvithårede partier på ryggen.

På et nabobeite ned til vannet ble det 3/8 funnet 3 døde kviger. 6 andre dyr på samme beite viste ingen symptomer.

Kasuistikk II

I august 1982 ble det funnet 31 døde sauer og lam på et beite like ved Frøylandsvatnet, som på den tid var sterkt befengt med vannblomst. Sauene hadde i løpet av natten kommet seg gjennom en åpning i gjerdet og ned til vannet. 9 andre var sjuke med ødemer i hode og ører, var slappe og hadde ikteriske slimhinner. Disse kreperte i løpet av dagen. Dagen etter fant en 13 lam som hadde ødem i hodet og virket dorske og slappe. De kom seg etter et par dager i hus. I alt kreperte 40 av en flokk på 250.

Omtrent på samme tid ble det funnet ei sjuk og ei død kvige på et beite på den andre siden av vannet Den som var i live, var paretisk Den stønnet og hadde kraftige trengninger. Uten stans veivet den med hodet fra side til side, og stundom dunket den hodet i bakken. Temperaturen var normal, puls og respirasjon forøket. Slimhinnene var bleke og noe ikteriske. Kviga kreperte i løpet av natten.

Obduksjon (I &II)

Flere av dyra var sterkt kadaverøse. Det gjelder begge ungdyra fra siste tilfelle. Hos storfe fant en ødematøse øyelokk og røde, svulne conjunctivae. Ørene var hovne, hyperemiske med petechier og brunrødt, nesten blodfarget eksudat på innsiden. Det som dominerte bildet hos både storfe og småfe var blødninger. Disse fantes i subcutis og i muskulaturen på halsen, bogen og hos noen i lyskeregionen. Det var hyperemi og blødninger under slimhinnen i formager, løpe og tarm. Lever var forstørret med nedsatt tekstur og spraglet utseende. Histologisk fant en uttalte centrolobulære til massive nekroser i leveren. Det var utbredte blødninger under endocardet, hos småfe særlig i venstre del. Hos disse fantes serøs væske i bryst- og bukhule. Hos storfe var det svære blødninger under pleura, særlig mellom de bakerste ribben. Hos disse var milten forstørret med subkapsulære blødninger.

Toksinundersøkelser

Det ble satt inn 2 lam og 2 kalver i forsøk Disse ble gitt algevann med sonde i et par uker. Det ble ikke observert symptomer på forgiftning, men leverenzymverdier var noe forøket. Ved obduksjon etter avliving fant en ingen forandringer hos kalvene, mens det hos lam ble funnet ujevnt farget lever med degenerative forandringer og enkelte nekrotiserte leverceller. Det er mulig at dosene av vannet, henholdsvis 2 og 4 liter til lam og kalv var for lave.

Det er kjent at celleveggen må destrueres for å frigjøre toksinet fra disse algene. Dette blir vanligvis gjort med frysetørring. I mangel av utstyr kokte vi algevannet, filtrerte det og injiserte det intraperitonealt på mus. Etter ca. en halv time ble musene bleke på nese og ører. Etterhvert ble halen sterkt ekstendert, sto rett tilværs. En så kloniske kramper, musa spratt tilværs og la seg rolig ned. Dette gjentok seg med mellomrom. Samtidig ble respirasjonene forsert, dyret pustet med buken, og det kreperte 45 til 75 minutter etter injeksjonen. Ved obduksjon fant en noe blodfylt lever, men det var ikke degenerative forandringer i levercellene. Ved liknende forsøk med frysetørret materiale fra Frøylandsvatnet utført ved NVH fant en degenerasjon og nekrose av enkelte leverceller. Det kan derfor se som om hepatotoksinet fra denne algen er termolabil.

Ved å injusere mus med vominnhold, fikk en fram det samme bilde som en hadde sett med kokt algevann. Ved kontrollprøve med normalt vominnhold overlevde musene.

Mulige andre algeforgiftningstilfelle

Anabena flos-aquae er satt i forbindelse med fiskedød i Frøylandsvatnet i 1974. Denne algen forekom da i store mengder i Orrevassdraget Det ble ikke påvist at algetoksinet hadde drept fisken, men en fant heller ingen annen forklaring. En må i den forbindelse tenke på at algene forbruker mye surstoff om natten. En rent mekanisk påvirkning ved at algene kleber til fiskens gjeller vil ytterligere redusere fiskens surstoffopptak.

Ved Viksevatnet i Haugesund ble det sommeren 1983 funnet 2 døde storfe. Ved obduksjon ble det påvist blødninger subserøst Leveren ble undersøkt uten at en tant tegn til nekroser eller degenerative forandringer. Det var vanskelig å forklare årsaken til dødsfallene. Algene ble av NIVA artsbestemt til Aphanizominon flos-aquae, og det ble vist at de produserte toksiner. (Skulberg, pers.med.) Det kan vel tenkes at dyra er døde av algeforgiftning, men indisiene er ikke klare nok.

Diskusjon

En kan undre seg over at forgiftning med blågrønnalger ikke skjer oftere. Algene har i mange år vært tilstede i store mengder. Det er også påvist at de produserer toksiner gjennom hele sommertiden. (O. Skulberg, pers. meddelelse). Felles for alle tilfellene der dyr har krepert er at det har vært høy lufttemperatur i noen tid, oppimot 30 grader. Dyra det angikk, har ikke lenger hatt tilgang til annet drikkevann og de har ikke blitt tatt inn i hus. I det første tilfelle, i 1978, hadde en østlig vind ført store mengder vannblomst inn til beitene. Iakttagelser tyder på at kvigene forsøkte å unngå det algeforurensede drikkevannet ved å gå ekstra langt ut og drikke med mulen dypt i vannet. Sannsynligvis har lukt og smak ikke vært fristende. En må ha lov å tro at tap av dyr kunne ha vært unngått hvis en hadde sørget for annet drikkevann.

Litteratur