Barlind (Taxus baccata)

I deler av Ryfylke kan en finne viltvoksende barlind, hovedsakelig i tørre og brattlendte lier som er utilgjengelig for både storfe og hest. Som vintergrønn prydbusk er barlind derimot temmelig utbredt Alle deler av planten inneholder de meget potente alkaloider taxin I og II samt glykosidet taxicatin og maursyre. Toksisiteten retter seg først og fremst mot hjertet med der av følgende kretsløpsforstyrrelser. Det ses også sentralnervøse symptomer. Spesielt er hester sterkt følsomme. Letaldose er 5 mg/kg.l. vekt. Storfe tåler inntil dobbelt så mye. Sykdomsforløpet er oftest akutt eller perakutt og døden inntrer som følge av hjertelammelse. Det er ingen spesifikk terapi, ved obduksjon vil en kunne påvise barlindnåler i magesekk/formager. Forøvrig er det ingen spesielle funn bortsett fra en katarrhalsk mage/tarmbetennelse.

Einstape (Pteridium aquilinum)

Denne planten er meget vanlig i Rogaland. Den trives godt i fosforfattig og sur jord i tørre bakkehellinger. En finner den både i åpent lende og som bunnvegetasjon i glissen lauvskog. På kulturbeiter er den flere steder til sterk sjenanse, fordi plantene vil fortrenge grasvegetasjonen og er upåvirkelig av de fleste plantevernmidler.

Einstape inneholder thiaminase og et lagringsstabilt, termolabilt og alkoholoppløselig toksin. Forgiftningsmekanismen hos hest beror på thiaminasevirkningen. De akutte symptomer er inkoordinasjon og bradykardi. Det skal være typisk at dyra står med frambeina i kross og skrevende bakbein. Muskelskjelvinger og kloniske kramper med opistonus ses i terminalt stadium.

Behandling med thiamin (5 mg/kg) i.v. har meget godt effekt, men det er nødvendig med gjentatte injeksjoner i 2-4 dager. Dessuten bør det gis ekstra tilskudd av thiamin i fóret de nærmeste 10 dager. Hos storfe synes thimanaseinnholdet i einstape ikke å ha noen klinisk betydning i det mikroorganismene i vomfloraen har kapasitet til å resyntetisere thiamin.

Einstapeforgiftning hos storfe ytrer seg ved en akutt forløpende hemorrhagisk diatese eller mer kronisk vesikal hematuri. Toksinet hemmer hematopoesen, spesielt dannelsen av trombocytter, og granulocytter (radiomimetisk virkning).

Symptomene opptrer først 1-3 måneder etter begynnende opptak av store mengder einstape i fóret.

Det er angitt at mer enn 20% av fóret må bestå av einstape om det skal oppstå forgiftning. Det er tvilsomt om storfe under våre betingelser vil bli utsatt for en slik diett over så lang tid. Dyr på beite unngår i det lengste einstape, men i tørket form er åpenbart planten mer smakelig. Fra utlandet er det rapporter om forgiftning på innefóring med einstapeholdig høy.

Kjerringrokk

Flere arter forekommer i Rogaland, men ikke alle er like .giftige. Plantene inneholder liksom einstape thiaminase og kan forårsake forgiftning hos hest.

Også kjerringrokk inneholder et uidentifisert toksin som kan gi forgiftning hos drøvtyggere. Symptomene kommer i motsetning til einstapeforgiftning relativt kort tid etter opptak av planten. Det er tale om timer – eller få dager. Etyra blir nedstemte og ataktiske og får vansker med å komme seg på beina. Ved langvarig påvirkning oppstår diare, avmagring og aborter.

Det forekommer sjelden dødsfall, og dyra kommer seg raskt ved fórskifte.

Tyrihjelm (Aconitum septentrionale)

Planten finnes på mange utmarksbeiter på østlandet, men er svært sjelden i Rogaland. Giftstoffet, aconitin er et alkaloid med meget sterk biologisk virkning og er i følge Flatla tidligere brukt som avlivningsmiddel. Giften forårsaker bl.a. respirsjonsparalyse og hjerteflimmer.

Beitende dyr tar planten svært nødig og forgiftninger forekommer derfor meget sjelden. Syksomsforløpet kan være perakutt med plutselig død, eller mer protrahert med uro og uregelmessig hjerteaksjon. Ingen spesifikk behandling er angitt.

Revebjelle (Digitalis purpurea)

Planten er meget utbredt i Rogaland og finnes ofte i havnehager. Dyra eter den sjelden.

Spesielt bladene er giftige og inneholder flere fysiologiske aktive glykosider. Det mest potente er digitoksin med sterk hjertestimulerende virkning. Giftigheten er størst like før blomstring. Forgiftninger er sett hos hest, men ikke hos drøvtyggere. Også tørkede blader er giftige, og letaldose hos hest er angitt til ca. 25 g.

Symptomene er bl.a. salivasjon, kolikk, uro, polyuri og en hurtig arytmisk puls. Ingen spesifikk terapi er kjent. Ved seksjon finner en uttalt venøs blodstuvning i lungene og sterkt utspilte aurikler.

Kløver (Trifolium)

Flere kløverarter (hvitkløver, rødkløver og alsikkekløver) inneholder pro-østrogene komponenter som i små mengder fremkaller brunst, eggløsning og øker konsepsjonsraten. Vedvarende eksponering fører imidlertid bl.a. til sterilitet, vulvaødem og utvikling av juret hos ikke drektige kviger. Innholdet av disse phytoøstrogener synes å øke dersom plantene er soppinfisert. En teori går ut på at østrogenene er et biprodukt av plantens reaksjon på soppinfeksjonen.

Alsikkekløver (T. hybridum) er dessuten kjent for å kunne gi fotosensibilisering hos flere dyrearter. Hos hest oppstår det alvorlig sjukdom, med ikterus og nervøse forstyrrelser (leverkuller). Foring med kløverrikt høy til storfe er rapportert å kunne gi hemoglobinuri.

Nitratrike grønnfórvekster.

De mest aktuelle i vårt distrikt er fórraps, grønnfórnepe, raigras og grønnfór av havre. Særlig har raigras vært årsak til nitritt-forgiftning hos storfe. Sterk nitrogengjødsling fører til akkumulering av nitrat i plantene. Størst utslag ser en i tidlig vekstfase. Nitrat er i seg selv lite toksisk, men i vomma går nedbrytningen via nitritt som kan forårssake methemoglobinemi. Reduksjonen av nitrat til nitritt kan også foregå ved korttidslagring av våre fórmasser. Synlige symptomer på nitrittforgiftning ser en 3-6 timer etter fóropptak. Forløpet er akutt eller perakutt med flere sjuke dyr samtidig. Dyra står og gaper etter luft og kan stryke med på kort tid. Noen ganger vil eieren ikke oppdage noen tegn til sjukdom, men kan finne flere døde dyr i fjøset ved neste stell.

Dyr som overlever den kritiske fase vil være fullt restituert innen 1 døgn. Det er imidlertid fare for at drektige dyr vil abortere noen dager etter subletale nitrittforgiftninger.

Methemoglobin gir blodet en karakteristisk sjokoladebrun farge og er et godt holdepunkt for diagnosen.

Blodprøver som tas ut til laboratoriemessig verifisering må være ferske og sendes videre på absolutt hurtigste måte. Methemoglobin tilbakedannes hurtig og prøvene bør undersøkes innen 1 døgn om de skal ha noen verdi. Hemolysert blod er noe mer stabilt, f.eks. 1:10 i vann.

Behandling med metylenblått i.v. er spesifikk terapi. Standard dose for storfe er 20 mg/kg i 1% oppløsning. Det kan være aktuelt med gjentatte behandlinger hver 6-8 time. En bør være oppmerksom på at hest ikke tåler så høy dosering. For dette dyr anbefales 2 mg/kg 1. vekt.

Soppforgiftninger (Mykotoksikoser)

Et spesielt vanskelig problem i mykotoksikologien er å frambringe klare bevis som kan støtte mistanken om soppforgiftninger fordi vi sjelden har raske, enkle og pålitelige analysemetoder.

I bedømmelsen av om et fórslag er toksisk på grunn av soppvekst må vi være klar over at mange sopparter ikke er toksiske, mange er bare toksiske under visse betingelser og andre vet vi ikke noe sikkert om. Selv om en del mykotoksiner er relativt vel definerte og gir spesielle organforandringer, vil en andre ganger stå overfor mer diffuse syndromer med bla. indigestion, diaré, redusert produksjon og tilvekst.

En del mykotoksiner er carcinogene substanser. Dette aspekt er bekymringsfullt også med hensyn til risikoen for mennesker via animalske produkter f.eks. mjølk.

Et annet forhold ved mykotoksinene er at de som regel er termostabile. Kjemisk utgjør de en uensartet gruppe og analysemetodene er både tidkrevende og kompliserte. Nærmere 300 forskjellige mykotoksiner er beskrevet. Flere er hepatotoksiske. Klinisk kan det utvikles ikterus, men ikke konstant. Sentralnervøse symptomer er også vanlig. Et typisk eksempel på forgiftning med soppbefengt fór er: Alfatoksikose. Muggsoppene Aspergillus flavus og A. parasiticus produserer aflatoksin ved høy relativ fuktighet og ved temperaturer mellom 25-35° C. Risikoen for at det vil dannes betydelige mengder aflatoksin under våre klimatiske forhold er derfor liten.

Importerte formidler som brukes i kraftfórblandinger innebærer likevel en risiko. Det klassiske eksemplet på forgiftning med dette stoffet er fra Storbritannia i 1960. Da strøk det med 100.000 kalkunkyllinger som hadde fått i seg importert aflatoksinholding jordnøttmjøl.

Toleransen overfor aflatoksin varierer etter alder og dyreslag. Unge dyr er gjennomgående mer følsomme enn eldre dyr. De kliniske symptomer er lite spesifikke, men kan ligne det en ser ved senecioforgiftninger: (Se G. Nærlands innlegg)

Ved obduksjon finner en blødninger og karakteristiske leverforandringer, nekroser og gallegangsproliferasjon, og i kroniske tilfelle markert fibrose.

I lave konsentrasjoner har dyreforsøk vist at aflatoksin er et meget sterkt cancerogent stoff.

Også andre sopparter av Aspergillus, Fusarium, Penicillium, Mucor, Puccinia o.s.v. kan gi forgiftninger. Grovfór som er dårlig berget eller lagret er utsatt for muggvekst Det samme kan skje i kraftfór dersom det er dårlig vedlikehold og reingjøring av tankene.

Sjukdommer på beite – mistanke om planteforgiftning

Omtrent hvert år kommer det meldinger fra husdyreiere og praktiserende veterinærer om sjukdom og dødsfall hos storfe på beite. Som regel dreier det seg om flere dyr. Når undersøkelse med henblikk på kjente lidelser gir negativt resultat havner både kliniker og patolog gjerne i en temmelig avmektig frustrasjon og har liksom bare en mulighet tilbake: ”Planteforgiftning”. Dermed forblir gjerne saken uløst og delvis fortrengt fram til neste beitesesong da nye problemer dukker opp, kanskje i samme område og kanskje i et annet. Fra Sør-Rogaland og over grensa til Vest-Agder har det på ettersommeren gjentagne ganger forekommet dødelig forløpende sjukdom hos kalver og ungdyr på utmarksbeite. Symptomene har vært gradvis svekkelse, nedsatt matlyst, neseflod, diaré og subcutane ødemer.

Ved obduksjon: Ascites, hydrothorax og uttalte perirenale, blodige ødemer. Det er også erosjoner i munnhule, spiserør og karakteristiske perforasjoner av bladene i bladmagen. Både bakterologiske, virologiske og histopatologiske undersøkelser har ikke gitt sikre holdepunkter med hensyn til etiologi. Vi har vært inne på tanken om slørsoppforgiftning, men har ikke kunnet påvise de karakteristiske nyreforandringer, og har heller ikke funnet slørsopp på de aktuelle beiteområde. Derimot er det mye romegras på beitet og folk på stedet mener bestemt at det er en sammenheng mellom dette og sjukdommen på ungdyra. Men heller ikke denne teori virker overbevisende.

Litteratur