Seneciosis

På Utsira – en liten øygruppe 18 km rett vest av Karmøy – hadde bøndene alt ved århundreskiftet i lange tider vært plaget av en obskyr, dødbringende storfesjukdom. Distriktsveterinær O. Haga (1929) beretter således om en bonde på Feøy – ei lita naboøy – som i 1879 hadde mistet 4 kyr, og i de påfølgende år ”noen fler”. En bonde på Utsira angis å ha mistet 25 stk. storfe i løpet av de siste 30 år av forrige århundre. På et bruk på Byberg i Sola forteller distriktsveterinær F. V. Holmboe (1934) om 5 dødsfall i en besetning på 13 i løpet av første halvår av 1934.

Så vidt det kan skjønnes må det ha vært bønder på Utsira selv som først satte lidelsen i samband med landøyda = svineblom (Senecio jacobaea) – dette beiteugras som vokste så frodig der ute. Denne mistanke deltes av den første amtsdyrlege i Karmsund, Haugen, som allerede i 1902 sendte innsamlede planter inn til veterinærlaboratoriet i Oslo. Der ble plantene fóret til en kalv, som imidlertid ikke reagerte, og saken ble droppet.

Haugens etterfølger i Karmsund H. P. Jensen (ans. 1906) støttet tanken om en senecio-forgiftning, og skal være den første som knyttet navnet sirasjuke til lidelsen – etter øygruppa. Med symptomer på avtakende matlyst, avmagring, stinkende diaré, beisk, misfarget melk o.a. var Jensen den første til å beskrive de pat. anat forandringer i et nødslaktet sjukdomstilfelle i 1914. Han fann bla. uttalt bukvatersott (30 1), markante ødemer i krøs, tarmvegg og løpevegg samt forstørret cirrhotisk lever med kopperrødlig farge.

Distriktsveterinær F.V. Holmboe, den gang Lyngdal (ans. 1912), siden Jelsa og Stavanger, monne ha fattet interesse for sirasjuken da han så utbredelsen av senecio-arter på Listalandet. Holmboe var vel en av de få kollegene her i landet som allerede den gang fulgte med i engelskspråklig veterinærlitteratur. I en artikkel i NVT i 1915 gav han således en oversikt over den gang kjente senecio-forgiftninger hos husdyr beskrevet fra New Zeland (1902), England og Nova Scotia (1906). Og han støttet Haga og Jensen i at sirasjuken etter alt å dømme måtte være en seneciosis.

Professor, senere veterinærdirektør L Slagsvold, var tidlig sterkt interessert i planteforgiftninger hos husdyr her i landet. Han og Holmboe var studiekamerater (eks. 1909) og nære venner. Holmboe var bror av den kjente botanikk-professoren Jens Holmboe. Omkring 1930 reiste disse tre sammen til alveldbeiter i Bjerkreim og Gjesdal på jakt etter planter som kunne settes i forbindelse med denne lidelsen hos lam. Trolig besøkte de også i samme omgang strandgarder i fylket med tanke på sirasjuken.

Samme år som Statens Veterinærklinikk ble opprettet i Oslo (1929) med Slagsvold som bestyrer ble fóringsforsøk med tørka landøyde satt igang der. En kvige ble daglig i vel 30 dager fóret med tørre planter i blomst – ialt ca. 15 kg – kun med forbigående diare til følge – ellers upåvirket 11931 ble fóringsforsøket gjentatt – denne gang med senecio-planter av ulik alder innsamlet ved distriktsveterinær E. Gundersen (eks. 1905, ans. 1910), Bryne – formentlig fra Orresokna. En vel årsgammel okse fikk 1,0 kg tørka planter daglig i 80 dager. Oksen syknet hen og døde under karakteristiske symptomer og patanat forandringer på senecioforgiftning. 2 sauer som fikk 0,25 kg daglig av samme planteparti forble upåvirket.

På Jæren går både S. jacobaea og S. vulgaris – og eventuelt andre arter av slekten – gjerne under samme navnet: landøyda. For legfolk er de heller ikke så lette å skille ad på alle utviklingstrinn – enn si når de er tørre og visne. Det kan derfor etter mitt skjønn være grunn til å sette et lite spørsmåltegn ved hvorvidt de ca. 100 kg tørka planter i ulik utvikling som Slagsvold fikk fra Bryne virkelig utelukkene var S. jacobaea.

I 1950-åra påviste A. Hjelle og O. Dy bing m.fl. (1956) at det på et begrenset område på Sunnmøre, d.e. Ålesund og øyene omkring, hadde forekommet over en årrekke og forekom en tilsvarende lidelse hos storfe og hest, men her åpenbart forårsaket av en nærstående senecio-art, nemlig dikesvineblom (S. aqaticus.) Som sirasjuken opptrådte sjukdomstilfellene der nord ut over etterjulsvinteren på innefóring og forsommeren på beite. Eksperimentelle fóringsforsøk på rotter og en kalv gav tilsvarende symptomer og pat. anat. forandringer som ved j acobaea-forgiftningene.

Ifølge litteraturen skal det forekomme omkring 1300 senecioarter rundt omkring på jorda – noen giftige, andre ikke. Hos oss reknes det med 5-6 arter med vulgaris, jacobaea og aqaticus som de som interesserer oss mest i denne sammenheng. De er alle strandplanter: ugrasplanter på beiter, utslåtter o.a. – aqaticus likevel mer begrenset til fuktige og mer silendte voksesteder.

Det skal være isolert og beskrevet et 40-talls ulike alkaloider fra de mange senecioartene. Alkaloidene (pyrrolizidin – pyroler: jacobin, jaconin, senecijyllin m.fl. fra våre hjemlige arter, og deres metabolitter, er i første rekke hepatotoksiske, d.e. fører til kroniske leverforandringer med fibrose. Foruten med arten, varierer alkaloidinnholdet med plantenes utviklingstrinn, voksested m.v. Unge planter reknes mer toksiske enn fullvoksne og planter i blomst.

Storfe og hest anses mest ømfintlige overfor senecio-alkaloidene. De vraker som regel plantene på beite, men tvinges så å si – i hvert fall storfeet – til å fortære den i høy og silofór. Hesten er flinkere til å sortere ut planter med usmak også i krybba og levne dem der. De betydelige plantekvanta som åpenbart skal til for å gi forgiftning inntas over lengre og lange tidsrom – måneder. Det dreier seg m.a.o. om en kronisk giftpåvirkning.

I begrensete maursyre-silo-forsøk har Fossaa (1978) vist at S. aqaticus-alkaloidene ikke brytes ned, men holder seg praktisk talt upåvirket. Den omtrentlige halvpart av dem som vaskes ut overføres uendret til nærliggende grasarter og/eller silosafta. Ensilert dikesvineblom – hevder Fossaa – skulle således være like toksisk som fersk plante.

Sau og geit angis å være ca 20 ganger så resistente mot senecio-alkaloidene som storfe, og de fortærer gjerne plantene på tidlige utviklingsstadier tilsynelatende uten synlig skade.

I hvert fall en av grunnene til denne langt sterkere resistens hos småfeet antydes å være en betydelig mer aktiv detoksikasjon av alkaloidene i vomma hos disse dyreslag. Vomma kommer derfor til å fungere som en ”first line of defence”.

Nærmest unikt for Rogaland er at grasmark (innmark, eng) og kulturbeiter snaugnages av sau alt fra tidligste vår av. Dette sammen med ikkevraking av spe planter og den større toleranse turde være en vesentlig del av forklaringen på at senecioarter – grovt reknet – forekommer så sparsomt øst for jernbanelinjen, hvor sau er vanlig på så å si hver manns gard, mens de i hvert fall tidligere lyste gult over store områder på vestsiden, d.e. sjøgardene, der det holdes lite sau.

Som allerede nevnt var, og eventuelt er de spontane seneciosene her hos oss kroniske lidelser med progressiv avmagring og illeluktende, mørk diaré som de mest iøynefallende symptomer. I så måte kunne de lett komme til å forveksles både av leg og lærd med paratuberkulose. (Johne's Disease) hos storfe som den gang heller ikke var ukjent på disse kanter av landet. Det samme gjaldt koksidiose og den Svanbergske ”skravelsjuka” og ”romebrått”.

Bekjempelsen av senecio-forgiftninger hos våre husdyr må gå ut på forebyggende tiltak, d.e. redusere, eventuelt eliminere de toksiske artene. Til dette formål anbefales fra USA beiting med sau – jfr. den ovenfor nevnte praksis fra Jæren over mange og lange decennier. Bruk av spesifikke herbicider mot plantene har også vært anbefalt her i landet (Hjelle og Jakobsons 1963).

Systematisk bruk av disse åtgjerder har neppe vært gjennomført her i landet. Ikke desto mindre er det overraskende å kunne konstatere at senecioforgftninger hos husdyr i de tidligere angjeldene områder faktisk er blitt borte vekk over de siste par mannsaldrer. Knapt noen nålevende praktiker har sett kliniske tilfeller av lidelsen. Hjelle opplyser at i de seks åra sist på femtitallet han arbeidet i Ålesund så han et eneste tilfelle. Selv mener jeg å ha sannsynlighetsdiagnostisert et tilfelle hos storfe førstpå i trettiåra på Lista. Hovedgrunnen til denne , så å si spontane tilbakegang må skyldes den agronomiske revolusjon som har funnet sted – ikke minst innen de aktuelle områder – i inneværende århundre: endret for- og beiteproduksjon som er omtalt ovenfor.

Litteratur