Mathias Johannes Bruheim
Mathias Johannes Bruheim ble født 25. mars 1935 i Skjåk. Han vokste opp på et bureisingsbruk, og nærheten til jordbruket og respekten for arbeidet på gården fulgte ham gjennom hele livet. Han døde på Støren 5. august 2026.
Etter realskole i Lom og landsgymnas på Eidsvoll begynte han på Norges veterinærhøgskole i 1955 og ble uteksaminert i 1960. I studietiden møtte han sin framtidige kone, tannlegestudenten Maja fra Selbu, på kjemiforelesninger på Blindern.
Etter ulike vikariat og militærtjeneste i årene etter studiet gikk ferden til Haltdalen og Fjellregionen i 1964.
I Haltdalen etablerte Mathias seg som praktiserende veterinær fra Singsås i nord til Rugldalen i sør. Det fantes ingen organisert vaktordning, og dyrlegen var tilgjengelig hele tida. Det ble lange dager og et drøyt tiår på vakt. Det samme gjaldt Maja som virket som tannlege i bygda. En søndagskveld de kom hjem fra ei helg borte i Selbu, satt en bonde med tannverk og ventet i bilen utenfor dyrlege- og tannlegeboligen. Det ble rett opp i tannlegestolen etter at ungene var stuet inn. Haltdalen forble viktig for ham også senere i livet, og i 1973 kjøpte familien et småbruk som ble et feriested ut livet.
I disse årene jobbet Mathias hardt med å få lokalisert det fremtidige kurs- og øvingssenteret til Heimevernet, «HV-senteret», til Haltdalen. Gjennom god argumentasjon og aktiv lobbyvirksomhet overfor beslutningstakere engasjerte han seg sterkt i lokaliseringsstriden, der flere nabobygder knivet. HV-senteret ble besluttet lagt til Haltdalen, etter en siste duell mot Hølonda. I ettertiden, som sykevikar i nabodistriktet ble Mathias kalt hjem til selveste ordføreren om ei syk ku. Ved ankomst sa ordføreren med et smil om munnen: «Så det er du som er den helvettes dyrlegen fra Haltdalen».
Senere fikk Mathias arbeid på Støren som distriktsveterinær i kombistilling med privat praksis. Støren ble hovedbasen for hans lange virke som veterinær, i hovedsak fra 1975 til 2007. I løpet av disse årene ble Støren veterinærkontor etablert som et praksissamarbeid. Det ga grunnlag for vaktrotasjon og et godt faglig miljø i et tett landbruksdistrikt, midt i gullårene for veterinærpraksis.
Som distriktsveterinær i den kommunale dyrevernnemnda fulgte Mathias opp et kronisk dårlig sauehold. Ved et uanmeldt besøk var strømmen stengt, og det var tydelig at det var skrint både til hus, folk og dyr. Da et annet medlem av nemnda kom tilbake på oppfølging, var strømmen til alles glede på igjen. Bonden kunne fortelle at Mathias hadde betalt strømregningen hele vinteren.
Fra 1993 til 1998 tok Mathias et opphold som distriktsveterinær i Lillehammer og Gausdal, med blant annet saneringen av BVDV og OL på Lillehammer som høydepunkter. Distriktsveterinæren manøvrerte i de ulike problemstillingene mesterskapet bydde på, fra reinsdyr, en mengde kokker og til hester.
Etter hjemkomst til Støren fortsatte han som praktiserende veterinær til 72 års alder, da en hofteoperasjon satte en naturlig stopp for videre arbeid. Veterinærkoffertene og utstyret sto pent og ryddig klart for utlån til glemske etterkommere i nesten 20 år.
Som pensjonist holdt han seg aktiv på flere arenaer. Mange av dem han tidligere hadde truffet som dyrlege, møtte han igjen som primus motor i Seniornett Støren. Og det ble nye slag med ordføreren for å få beholdt pensjonistenes møtepunkt Aktiviteten i kommunale nedskjæringer. Videre ble det plantet og høstet juletrær på småbruket i Haltdalen, et fag i seg selv.
Farende på moped som student i praksis på Kyrksæterøra i 1958 ble karrierens første setefødsel på ku forløst. Mathias gjentok bedriften hos en gammel bondekollega i 2016, som på et kaffebesøk nevnte på ei ku som sto kalvklein hjemme. Med dette lukket Mathias sin veterinære løpebane med 58 år mellom første og siste setefødsel.
Mathias etterlater seg Maja, fire barn, barnebarn og oldebarn.
Jo Bruheim
Jo Bruheim er veterinær og barnebarn av Mathias Bruheim. Vanligvis skriver ikke nære slektninger minneord i Veterinærtidsskriftet. I dette tilfellet er det gjort et unntak. Red.