Mangelfull registrering gir mange utfordringer

Ut fra de dyrepåkjørslene som blir registrert kan det beregnes at over 20 000 dyr blir påkjørt hvert år. I tillegg kommer de påkjørslene som skulle vært registrert, men som ikke blir det, samt påkjørslene av de dyreartene som ikke blir registrert i noe register. Statistikken er mangelfull, det finnes per i dag ikke et helhetlig register med oversikt over antall påkjørsler av verken ville eller tamme dyr. Bane NOR sitt register med statistikk over påkjørte dyr langs jernbanen er det mest detaljerte og gir et godt underlag for å få oversikt over i hvilken kontekst dyrene blir påkjørt, men kun langs jernbanen. Hjorteviltregisteret registrerer kun fire hjorteviltarter samt villsvin, otere, grevlinger, rødrever, havørner og kongeørner. Påkjørte gauper, jerver, brunbjørner, ulver samt kongeørner skal registreres i Rovdata (https://rovdata.no/). Det er viktig å poengtere at Statistisk sentralbyrå (SSB) registrerer kun antallet drepte hjortedyr i trafikken, ikke antall påkjørsler eller skadede dyr.

De registrene som benyttes har både begrensninger og svakheter, og påkjørsler av andre dyrearter enn de som er nevnt ovenfor forblir uregistrerte. Politiet er de som har flest loggføringer over påkjørsler, men under ulike kategorier og underkategorier, noe som gjør det vanskelig å anslå hvor mange dyrepåkjørsler politiet håndterer årlig. DyreID fører et register over hund og katt, og der vil mange av påkjørslene bli registrert i underkategorien ”Trafikkskade – ikke relatert til ett organsystem”. Mørketall er sannsynlig da veterinæren ikke alltid setter diagnosen «trafikkskade», men bruker i stedet kliniske diagnoser som beskriver de aktuelle skadene. I tillegg erfarer også fallviltmannskap at det er store mørketall. De opplever at et stort antall dyrepåkjørsler ikke blir varslet til politiet slik det er påkrevd. I intervjuene i den ene undersøkelsen (2) er et gjennomgående estimat fra ettersøksjegere at cirka en tredjedel av påkjørslene ikke blir rapportert inn. Videre viser deres statistikk at opptil en tredjedel av dyrene som forlater skadeplassen ikke blir funnet.

Når dyrepåkjørsler blir omtalt, så brukes hovedsakelig tall fra Hjorteviltregisteret eller SSB, selv om disse tallene på langt nær er komplette. Det blir derfor mer korrekt å presisere at det er det registrerte antall dyrepåkjørsler i det registeret det henvises til, heller enn antall dyrepåkjørsler.

I Sverige er det mer omfattende registrering enn i Norge og påkjørsel av dyr utgjør 60–70 % av alle innrapporterte trafikkulykker langs vei (5). I det nasjonale registeret til Nationella Viltolycksrådet over dyrepåkjørsler, som også inkluderer kategorien ”andre dyr”, registreres gjennomsnittlig 70 000 dyrepåkjørsler årlig.

I Norge estimeres kostnadene til å være cirka 1,5 milliarder kroner per år, og i Sverige til å være cirka 7 milliarder kroner per år etter ny oppdatering av Trafikverkets kalkylverktyg ASEK 8 (5). Det er stor usikkerhet forbundet med estimatene. I Norge kan tallene være opp mot 2,2 milliarder kroner (3). Både i Norge og Sverige vil noen få prosent reduksjon i påkjørsler gi store kostnadsbesparelser og langt færre dyrelidelser.

Det er mange som berøres av dyrepåkjørslene. Først og fremst rammes dyret og eventuelle avkom. En påkjørsel fører ofte til enorme dyrelidelser hvis dyret ikke dør umiddelbart. Mange dyr som blir skadet må leve med disse skadene til de dør på et senere tidspunkt. Dersom det påkjørte dyret har et diende avkom, kan avkommet lide en langsom og pinefull død. Andre parter som berøres negativt er bileiere/førere, lokomotivførere, jernbaneoperatører, togeiere, forsikringsselskap, transportsektoren, helsesektoren, politiet, kommuner, jegere, veisentraler, nødetater/operasjonssentraler, lokalbefolkning, og dyreeiere.

En annen tragisk konsekvens er de menneskene som dør eller blir skadet når de kjører på et dyr. I løpet av mindre enn ett år, fra september 2025 til juni 2026, har det vært fire dødsulykker mellom motorsykkel og elg.

De lokale viltforvaltningene blir også skadelidende, nærmere 80 % av kommunene erfarer at stort sett hele viltfondet til kommunen går til ettersøk av trafikkskadede dyr og håndtering etter en dyrepåkjørsel (4). Det kommunale viltfondet har helt andre formål, som å utvikle den lokale viltforvaltningen/viltstammen. Man kan ikke sammenligne trafikdødelighet med jaktuttak. Jakten er i stor grad forvaltet og skal høste av naturens overskudd, mens veidødelighet er ikkeselektiv og additiv, det vil si at flere dyr dør totalt, ikke bare de som uansett ville dødd under jakt eller naturlig død.

Varsling og bruk av nødnummer

Politiet har ansvaret for å koordinere innsatsen ved en dyrepåkjørsel, varsle relevante aktører (som kommunal viltforvaltning, ettersøksjegere, beitelag, veterinærvakt), og sikre kommunikasjonen mellom bilfører og aktuell aktør. Politiet rykker kun ut ved fare for liv eller helse. Etter å ha blitt varslet av politiet om en viltpåkjørsel er det kommunens viltforvaltning som har ansvaret for å rykke ut, ta hånd om dyret, avlive eller eventuelt søke etter skadede dyr. Dette ansvaret gjelder ikke for tamdyr. Da skal beitelag eller dyreeier kontaktes, og eventuelt veterinærvakt. Ofte er det den personen som kjører på dyret, som selv må løse situasjonen.

En dyrepåkjørsel skal meldes til 02800. Der er det som regel stor pågang med lang ventetid, og mange bilførere gir opp når de ikke får svar og reiser videre uten å melde, eller melder inn lenge etterpå. Når innringer benytter nødnummer 112, så skal anropet besvares innen 20 sekunder, noe som fører til mye press på operasjonssentralene. Politiet håndterer opp mot 800 000 nødmeldinger i året. Nødmeldetjenestene 110, 112 og 113 håndterer til sammen omtrent 1,8 millioner henvendelser per år. I tillegg kommer det inn et stort antall henvendelser om dyrepåkjørsler til 175 (Veitrafikksentralene) og kommunale fallviltgrupper. AMK sitt nødnummer 113 blir også hyppig brukt, noe som øker presset på en allerede svært belastet tjeneste. Politiet får henvendelser om påkjørsler av både vilt og tamme dyr.

Loggføringssystemet ikke tilrettelagt for analyse av dyrepåkjørsler

I politiets oppdragslogg ble det i 2024 registrert opp mot 25 000 oppdrag med en eller flere av disse kodene: «påkjørt vilt», «påkjørt hund», «påkjørt katt» eller «påkjørt annet husdyr». En stor utfordring er at registreringen gjøres manuelt, og det finnes omtrent 500 ulike kategorier for registrering. En konsekvens av dette er at dyrepåkjørsler kan havne under helt andre kategorier, avhengig av hva som har vært i fokus for hendelsen. Politiet registrerer i Politioperativt system (PO) som først og fremst er et oppdragshåndteringsverktøy, ikke et verktøy for statistikk. Det finnes ingen systematisk registrering av hva som har blitt logget. Politiet har lenge ønsket en bedre registreringsmulighet som kan bidra til å kunne gjøre mer presise analyser. De antar at det er store mørketall knyttet til oversikt over påkjørte dyr.

Tidsbruk på operasjonssentralene

Gjennomsnittlig brukte operatørene 6,2 minutter på en innkommende samtale om dyrepåkjørsler. Dette er inkludert langtrukne saker som det kan ta en del tid å løse. Tidsbruken i majoriteten av sakene ligger noe under dette gjennomsnittet. Gjennomsnittstiden for de utgående samtalene til fallviltmannskap/veterinærer eller andre, lå på 3,5 minutter. Også her var det stor variasjon, og majoriteten av samtalene ble gjennomført på kortere tid. Sammenlagt tilsvarer dette i gjennomsnitt 9,7 minutter per anrop om en dyrepåkjørsel. Dersom man legger til grunn cirka 30 000 innringninger om dyrepåkjørsler i året, da en god del kan bli loggført under feil kategori, utgjør dette cirka 5 000 timer i året kun hos operasjonssentralene. Det er viktig å påpeke at operatørene må forholde seg til like mange viltforvaltninger som antall kommuner i distriktet, ofte med helt ulik organisering. Det var ikke noen forskjeller i tidsbruk for de ulike registrerte dyreartene.

Utfordringer ved Operasjonssentralene

Det er store utfordringer med ikkeoppdaterte vaktlister for fallviltmannskap, beitelag, veterinærvakter eller tilgjengelige veterinærer. Dette fører til mye ekstra ressursbruk, samt forlengede dyrelidelser. Politiet har selv ingen mulighet til å oppdatere disse og det fører til at alle operatører får den samme utfordringen hvis ikke vaktlistene er oppdatert. Sitater fra kommentarfeltene i casestudiens skjema handlet mye om dette: «Ikke svar fra viltnemnd# Korrekt definisjon er egentlig viltforvaltning. . Ringte tre forskjellige før jeg fikk svar. Vanskelig å posisjonere». «Telefonnummer til riktig viltnemd var ute av drift. Måtte ringe en annen for å varsle videre.» «Viltnemd svarte ikke før fjerde oppringing». «Melder kjørte på dyret lørdag 19.04.25 kl. 15:00. Varsler først nå (22 april). Mange samtaler frem / tilbake til fallviltjeger. 2 oppdrag om trolig det samme». «Fikk ikke kontakt med viltnemnd. 6 ulike tlf.nr. Ikke vakttelefon. Tidskrevende og irriterende».

En annen utfordring er at ved påkjørsler av husdyr og kjæledyr finnes det ikke et etablert støtteapparat. Veterinærvakter kan være vanskelig å lokalisere og kontakte, fallviltmannskap er ikke pliktige til å rykke ut, og konsekvensene er ofte at bilføreren, eller eventuelt dyreeier, må ta hånd om situasjonen på egen hånd. Mangel på digitale verktøy for posisjonsdeling og dokumentasjon forverrer situasjonen. Ofte må de be innringer ringe inn på nødnummeret 112 for å få GPS-koordinater. De opplever generelt et massivt tidspress, og det å ringe rundt for å finne løsninger øker stressnivået i stor grad. En operatør uttrykker «Det kan være to branner, væpnet oppdrag, og så ringer det inn om en påkjørt elg eller en katt. Det er et stort stress på jobb». Dette går, ifølge informantene, på bekostning av dyrevelferd, trafikksikkerhet, politiets primæroppgaver og deres egen helse. Det er stor enighet om at posisjonsdeling og mulighet for bilde- og videodeling vil kunne effektivisere og gi operatørene bedre beslutningsgrunnlag.

Politidirektoratet og ansatte i politiet oppgir at det i lengre tid har vært frustrasjon over det store påtrykket de mange dyrepåkjørslene utgjør ved Operasjonssentralene. De ønsker å redusere det enorme antallet av samtaler til 112/02800, hvorav dyrepåkjørsler utgjør en betydelig andel. De mener samtidig at det bør etableres en løsning som sørger for at meldinger kanaliseres til riktig instans fra starten av, slik at kun akutte hendelser behandles av operasjonssentralen. Etter politiets vurdering bør denne avklaringen skje hos bilfører før henvendelsen når operasjonssentralen og ikke som en del av operasjonssentralens arbeid. Det har også blitt nevnt at andre bør og kan håndtere dette bedre enn politiet. Deres erfaring er også at de pliktene som følger av en dyrepåkjørsel er for dårlig meddelt til offentligheten, og for dårlig håndtert i lovverket.

Organisering av lokale viltforvaltninger

Organiseringen av fallviltmannskap løses på ulike måter. De fleste kommunene organiserer ettersøket selv, ofte med eksterne fallviltjegere på oppdrag, mens om lag en fjerdedel bruker egne ansatte. En stor andel har sin egen kommunale fallviltgruppe.

Fallviltmannskap får i gjennomsnitt 300 kroner i timegodtgjørelse når de er ute på oppdrag. Det varierer om det blir betalt ekstra for nattillegg og overtid. I de fleste kommuner hvor det er vakt, blir det også utbetalt en vaktgodtgjørelse, men mange kommuner gir ikke fallviltmannskapet kompensasjon for å ha vakt. Det varierer også om fallviltgruppen får godtgjørelse for bruk av eget utstyr når de frakter fallvilt bort fra ulykkessted eller ved andre hendelser der dyr har dødd. Nesten en tredjedel får ikke en godtgjørelse for bruk av eget utstyr for framkjøring av fallvilt.

Selvrapportering av tidsbruk viser at en tredjedel av kommunene bruker 1–2 timer per ettersøk, mens to tredjedeler bruker 3–4 timer per ettersøk (1). Denne tiden hadde blitt betydelig kortet ned dersom ettersøksekvipasjene hadde hatt et nøyaktig utgangspunkt for å starte søk, da mye tid går bort til å lete etter skadested. Samtidig er det en del kommuner som har begrenset tiden som kan brukes på ettersøk av kostnadsmessige årsaker, og fallviltjegere må avbryte ettersøket uten at det påkjørte dyret har blitt funnet.

I den ene undersøkelsen utgjorde i gjennomsnitt hver enkelt fallvilthendelse en kostnad på cirka 2 900 kroner for kommunene (1), mens i den samfunnsøkonomiske analysen utgjorde gjennomsnittlig kostnad per ettersøk 2 500 kroner (3).

Et godt samarbeid mellom viltforvaltning og fallviltmannskap er viktig av flere årsaker. Blant annet gjelder dette felles forståelse av viltforvaltning og situasjon, å kunne initiere tiltak som kan avbøte problemer, å få kartlagt hva fallviltmannskapet behøver av utstyr og ressurser og eventuelle kommunikasjonsutfordringer eller andre utfordringer. En fjerdedel av viltforvaltningene i den ene undersøkelsen svarer at de ikke har møter med fallviltmannskap. Et flertall har møter 1–2 ganger i året, og noen har også møter 3–4 ganger i året eller mer.

Som nevnt er det ulik praksis med hva slags avtaler fallviltmannskap har med kommunen og viltforvaltningen. Noen har vakt med kompensasjon, og andre har ikke avtale om kompensasjon under vakt. Uansett ordning skal mannskapet få betalt for den tiden de bruker på håndteringen av påkjørselen og på eventuelle ettersøk. Mange bruker også sitt eget utstyr ved søk og ved transport av døde dyr og lignende. Ettersøksjegere er avhengig av å bruke hund og at denne trenes. Det gis ingen kompensasjon for å ha ettersøkshund, og heller ikke kompensasjon for forsikring av hunden. Det har også blitt foreslått å bruke hunder som er spesialtrente på ettersøk for oppdragene.

Opplevelse av samarbeid med andre etater

En dyrepåkjørsel involverer gjerne flere aktører med ulike ansvar og roller, og et samarbeid mellom dem er helt nødvendig. Ikke minst når det er personskade og trafikkfarlige situasjoner involvert. Både varsling og håndtering krever kommunikasjon. I spørreskjemaet for dem som går ettersøk handlet spørsmålene om hvordan de opplevde samarbeidet med de andre etatene (1). Fallviltmannskapet vurderte samarbeidet innenfor fem kategorier, fra svært godt til svært dårlig. Tabell 1 viser at det er et klart forbedringspotensial, men få vurderer det eksterne samarbeidet som dårlig eller svært dårlig.

Fallviltmannskapets erfaringer

Fallviltmannskap peker på et behov for langt mer sikkerhet langs veiene – både ved søk og ved selve ulykkesstedet. De etterlyser også langt mer kunnskap og større bevissthet hos bilførerne, og et krav om at bilfører blir ved ulykkesstedet til de kommer: «Operasjonssentralen må holde bilist som har kjørt på vilt til å vente på stedet til fallvilt er koblet på». Andre store forbedringspunkter er bedre merking ved ulykkessted, «Politiet bør be om merking for å slippe å gå langs veier unødig, med risiko for hund og fører. Det er ingen respekt før de får lys i frontruten fra hundefører» og at det legges til rette for bedre kommunikasjon mellom varsler, mottaker og jeger: «Vi kan bruke lang tid på å finne stedet, når vi må lete etter ulykkespunktet, det kan ta timer. Det er også mange som ikke en gang rykker ut og forsøker å finne dyret om det kommer med en sånn stedsangivelse som resulterer i et strekke på 2–3 mil. For det skjer, og da må en gjerne ha lokalkunnskap også.» Mange ønsker et mer rettferdig og likt kompensasjonssystem for vakt. Det er behov for tydeligere ansvarsfordeling, mer ressurser og bedre koordinering, både internt i kommunene og mellom kommuner. Det er nødvendig med standardiserte rutiner for å oppdatere vaktlister. Noen peker også på behovet for at Fallviltappen blir mer integrert med kartløsninger. Og at man ser på muligheten for at systemet blir mer profesjonalisert, blant annet med kompensasjon for egne ettersøkshunder.

Mangel på informasjon til førere

Fallviltmannskap anser at mangel på informasjon til bilførere om hvordan man skal agere ved en dyrepåkjørsel er et meget stort problem. Fallviltmannskap opplever at mange bilførere ikke kjenner til regelverket, vet ikke hvor man kan få informasjon, og at svært mange ikke melder inn en dyrepåkjørsel, eller gjør det for sent. Dette er også for dårlig formidlet ved kjøreskolene/trafikkskolene. Mange bilførere reiser fra stedet uten å merke stedet der påkjørselen skjedde. Men det er også et problem at bilførere ikke får svar når de ringer til 02800.

Per i dag finnes det ikke noe informasjon til utenlandske bilister og vogntogførere om hva de skal gjøre ved en påkjørsel. I og med den store økningen av utenlandsk vogntransport, blant annet på grunn av transport av oppdrettsfisk, blir dette et betydelig problem. Foreslåtte tiltak er blant annet å sende SMS-varsler ved innreise til Norge og/eller ha informasjonsmateriell på tollstasjoner og rasteplasser om hva man skal gjøre dersom man kjører på et dyr.

Økt kunnskap vil også gjøre bilførere sikrere, og antageligvis vil færre få panikk og kjøre fra stedet uten å melde fra. Blant annet trenger bilførere kunnskap om rapporteringsplikten, hvem som skal kontaktes når, betydningen av å stoppe og gi en eksakt koordinat, og at man generelt ikke er erstatningsansvarlig.