Fra forskningsfelt til folkestorm

Når Nicole Frost Nyquist ser tilbake på sine første år innen feltet, oppdager hun et område som har endret seg grunnleggende – men også et område der mye fortsatt hviler på det samme vitenskapelige grunnlaget.

– Mange av studiene som ligger til grunn for diettfôrene våre, ble gjort allerede på 1980-tallet. Mye av det som gjelder for nyrefôr eller bruk av fiber, er gammel kunnskap, men det har fått et helt nytt fokus, sier hun.

Hun mener den økte oppmerksomheten rundt dyreernæring henger sammen med helsedebatten blant mennesker.

– Sykdomsbildet har endret seg, både hos mennesker og dyr. Vi ser flere ikke-smittsomme sykdommer som allergier, inflammatoriske tarmsykdommer, overvekt og leddproblemer. Når man snakker mer om kostholdets rolle i humanmedisinen, følger dyrene etter. Nicole Frost Nyquist var tidlig ute.

«Da menneskene begynte å tenke mer på hva de faktisk spiste, overførte de det samme til familiedyrene sine.

– Jeg begynte med dette lenge før det ble populært, sier hun med et smil.

Men utviklingen har ikke bare vært drevet av forskning og økt bevissthet. De kommersielle kreftene har spilt en stor rolle, på godt og vondt.

Hun nevner fôrkrisen i 2007, da et melaminforurenset glutenprotein fra Kina førte til dødsfall både blant mennesker og dyr.

– Det var egentlig ikke et dyrefôrproblem, men et råvareproblem, men konsekvensene ble enorme. Plutselig mistet mange dyreeiere tilliten til industrien. Det markerte et skifte mot at dyreeier ønsket å ha mer kontroll på hva hunden spiste, slik at eier opplever å ha oversikt over ingrediensene som inngår i maten.Siden den gang har fôrdebatten blitt stadig mer polarisert.

På den ene siden er det personer som ønsker å fôre hunden som en ulv, utelukke kornprodukter fra dietten mens andre har et miljøfokus og ønsker en mer vegetarisk diett med redusert bruk av animalske råvarer. Og imellom finnes femti nyanser av grått. Det er et enormt spekter, sier hun.

De store fôrselskapene har ifølge Nicole bidratt til mye av forskningen som finnes i dag, men fordi den økonomiske støtten fra offentlige forskningsfond er begrenset, har også influensere, selvutnevnte eksperter og opinionsdannere fått en sterk stemme.

– Ofte er de ikke vitenskapelig forankret, men de har enorm gjennomslagskraft. Og det er nettopp det: ytterpunkter selger. Folk liker tydelige budskap og enkle sannheter, sier hun.

Resultatet blir at omverdenen forventer at veterinærene skal gi råd om spørsmål som gjelder både ernæring, etikk og livsstil, men uten alltid å ha tiden eller verktøyene til å møte den digitale debatten.

Da familiedyrene ble et speilbilde av oss selv

Overgangen fra produksjonsdyr til familiedyr skjedde langsomt, men fulgte i stor grad samfunnsutviklingen, mener Nicole Frost Nyquist.

– Søkelyset på fôr til familiedyr vokste først fram etter krigen, og egentlig som følge av mangel. Det fantes rett og slett ikke nok kjøtt, og ikke nok metall til å lage hermetikkbokser. Alt gikk til fly, kuler og krutt. Man måtte finne måter å lage holdbart tørrfôr på, sier hun.

Derfor vokste det fram en industri. Først kom de hermetiske produktene, deretter tørrfôret – og med reklamen kom budskapet om at «ordentlig fôr» var tryggere enn matrester fra husholdningen. 

– Fra å ha vært et restprodukt ble det et fullfôr. Og derfra skjøt utviklingen fart, sier hun.

Da Nicole Frost Nyquist ble uteksaminert tidlig på 2000-tallet, dominerte tørrfôret fullstendig. Diskusjonen handlet først og fremst om hvilket merke som var «best». Men etter hvert vokste en ny interesse fram for både hjemmelaget fôr og råfôr.

– Det reflekterer trenden blant mennesker. Da folk begynte å tenke mer over hva de selv spiste, overførte de det samme til familiedyrene sine. Det handler om at dyrene våre er blitt menneskeliggjort. Vi vil gi dem den samme omsorgen som vi gir oss selv – noen ganger til og med mer, sier hun.

For Nicole er denne endringen både forståelig og utfordrende. 

– Det er fint at dyrene har fått høyere status, men det gjør også at det stilles urimelige krav. Dyrenes ernæring skal være økologisk, lokal, etisk og samtidig komplett. Det er ikke alltid mulig, og noen ganger glemmer man at hunder og katter faktisk har andre behov enn oss, sier hun.

Omega-3: det mest etablerte tilskuddet

Når samtalen glir over på fettsyrer, lyser Nicole Frost Nyquist opp. Her snakker hun om noe som både forskningen og klinikerne er enige om.

– Omega-3 er et av de best etablerte og mest aksepterte tilskuddene innen veterinærmedisinen. Særlig fiskeolje og algeolje har en dokumentert betennelsesdempende effekt, og det er noe mange veterinærer har stor tillit til. Vi har mengder av studier som viser nytte ved ulike tilstander, sier hun.

Hun ser omega-3 som et eksempel på hvordan et næringsstoff kan gå fra å være «fôrinnhold» til å bli betraktet som et aktivt stoff med terapeutisk funksjon. 

– Det er her ernæring møter medisin. Men da kommer også neste spørsmål: hvilket preparat, hvilken dose, hvilken kvalitet? Det er stor forskjell på ulike produkter, og det snakkes altfor lite om det, sier hun.

Mer er ikke alltid bedre

For familiedyrene har omega-3-tilskuddene allerede funnet sin plass, men Nicole vil nyansere bildet. 

– Jeg tror de fleste veterinærer anbefaler omega-3 i dag, særlig ved hud-, ledd- og betennelsesproblemer. Men mer er ikke alltid bedre. Mange fôr inneholder allerede rikelig med omega-3, og da kan et ekstra tilskudd være overflødig.

Hun etterlyser større vekt på kvalitet og form.

– Omega-3 og omega-6 er jo grupper av fettsyrer. Den essensielle fettsyren alfalinolensyre finnes i planteoljer som linfrøolje, men den omdannes bare delvis til de aktive EPA og DHA – de som virkelig påvirker betennelse og cellemembranenens smidighet. Det er her den praktiske kunnskapen svikter: Alle omega-3-produkter er ikke like, sier hun

Fettsyrebalanse i teori og praksis

Fettsyrenes rolle varierer mellom dyreartene, forklarer hun.
Klinisk ernæring i egentlig forstand er først og fremst et smådyrområde. Når det gjelder produksjonsdyr, har ernæringsarbeidet en annen karakter.

– De fleste produksjonsdyr lever så korte liv at vi ikke rekker å se de kroniske sykdommene. Der blir ernæringsarbeidet mer forebyggende: å holde dyrene friske og produktive snarere enn å behandle, sier Nicole Frost Nyquist og legger til:

– Man optimaliserer ut fra behovstabeller, og da får man en rimelig balanse. Men det finnes også praktiske begrensninger.

Den største utfordringen er holdbarheten.

– Fôr som inneholder mye flerumettet fett, harskner raskere. Det gjelder både gris-, fjørfe- og hundefôr. Høyt innhold av fiskeolje gjør pelleten mer ustabil, og hvis fôret oppbevares varmt i siloer, risikerer det å oksidere. Dessuten påvirker det selve produktkvaliteten: For mye fiskeolje i grisefôr gjør kjøttet mykt og gir en bismak av fisk. Det vil ingen ha i baconet sitt, sier hun.

I enkelte land brukes derimot omega-3 aktivt for å berike matvarer.

– Man kan gi høner omega-3-beriket fôr for å øke innholdet i eggene. Det er ikke fuglen som er målet, men mennesket som spiser egget. Det er en interessant grenseoppgang – hvor mye kan vi påvirke dyrenes fôr for å optimalisere noe som til syvende og sist er ment for oss?

Selen – det livsviktige, men lumske mineralet

Når samtalen glir inn på sporstoffet selen, går Nicole Frost Nyquist over til ren biokjemi.

– Selen er et livsnødvendig mineral. Det er sentralt i kroppens eget antioksidantsystem og inngår i flere såkalte selenoproteiner, blant annet glutationperoksidase, som beskytter cellene mot oksidativt stress. Men balansen er hårfin. For lite selen gir mangelsykdommer, mens for mye kan være direkte giftig, sier hun.

Den totale mengden selen i fullfôr (complete feed) til produksjonsdyr er ifølge EU-regelverket maksimalt 0,5 mg selen per kg fôr (beregnet for fôr med 12 prosent fuktighet). Reglene for selen gjelder fullfôr, der hele fôrblandingen er ment å dekke dyrets næringsbehov. For drøvtyggere som kyr utgjør imidlertid grovfôret grunnlaget i fôrrasjonen, mens kraftfôret regnes som et tilskuddsfôr som tilpasses dyrets behov og grovfôrets næringsinnhold.

– Der kreves det at veterinæren faktisk kan lese og tolke grovfôranalyser, en kompetanse som etter min mening burde få større plass i utdanningen, sier hun.

Nettopp selenmangel og overdosering er dessuten tema for et pågående forskningsprosjekt som hun leder sammen med doktorgradsstudentene sine. Grunnet en feil i fôrproduksjonen ble selen overdosert i fôr til gris og fjørfe. Det ga oss en unik mulighet til å studere hva som skjer når nivået blir for høyt. I Norden har vi høyproduserende, friske dyr med lav sykdomsfrekvens – de utnytter fôret godt og spiser dermed mindre per kilo tilvekst enn tidligere. Vi vil vite om de egentlig ville hatt behov for mer antioksidanter enn regelverket tillater, sier hun.

Men hun er nøye med å understreke at selen ikke virker i et vakuum. 

– Selen virker sammen med andre antioksidanter, særlig vitamin E og C. Å bare sette søkelyset på ett stoff blir misvisende. Det er helheten som avgjør, akkurat som vi mennesker snakker om «fem om dagen», eller kanskje åtte, nå for tiden. Det er hele antioksidantpakken som teller.

Når balanse blir biologi

Samspillet mellom selen og fettsyrer er et tydelig eksempel på hvorfor ernæring ikke kan reduseres til én enkelt komponent.

– Fettsyrer og antioksidanter arbeider sammen i betennelsessystemet. Enkelt sagt: Frie radikaler kan drive produksjonen av proinflammatoriske stoffer, mens antioksidanter hjelper kroppen med å holde balansen. Har man mye oksidativt stress, for eksempel på grunn av UV-stråling eller miljøpåvirkning, øker behovet for antioksidanter. Det er et dynamisk samspill, sier hun.

Hun vender flere ganger tilbake til ordet balanse.

– I ernæringslæren finnes det nesten aldri ett enkelt stoff som utgjør hele forskjellen. Det er alltid samspillet. Og det er der jeg ser den største utfordringen i dag – at både dyreeiere og noen ganger også veterinærer fristes til å sette sammen ulike tilskudd uten å se helheten i dietten, sier hun og peker på en gråsone som oppstår når tilskuddene selges utenfor fôrlovgivningen.

– I samme øyeblikk som man markedsfører noe som et kosttilskudd, faller det ofte utenfor de strenge reglene. Da blir det opp til dyreeieren hvor mye som gis, og kombinasjoner av ulike produkter kan raskt gi ubalanser. Det er en risiko vi må begynne å snakke mer om.

«I ernæringslæren finnes det nesten aldri ett næringsstoff som utgjør hele forskjellen. Det er alltid samspillet.

Vitaminenes dobbeltrolle

Spørsmålet om hvordan fettsyrer og antioksidanter kan brukes i behandling, leder raskt inn på et område Nicole Frost Nyquist kjenner godt – mage-tarmkanalen.

– Uansett hva man ser på innen ernæring, finnes det alltid studier som støtter ulike standpunkter. Alt avhenger av individet: alder, rase, tidligere fôr, hvilken endring som har skjedd og hvorfor, sier hun.

Hun understreker at det særlig ved mage-tarmproblemer handler om å forstå hva dyret faktisk kan nyttiggjøre seg.

– Antioksidanter har alltid en funksjon når det finnes betennelse eller stress i kroppen. Men ofte handler det mer om å dekke dyrets grunnleggende behov for vitaminer og mineraler. Ved tarmproblemer spiser dyrene noen ganger dårlig, eller opptaket er redusert. Da er det viktigste å sørge for at de i det hele tatt får i seg det de trenger, sier hun.

Ved kroniske enteritter eller tarmdysbiose ser man for eksempel ofte lave nivåer av vitamin B12 og folat.

– Det er en indikasjon på at mikrobiotaen ikke produserer nok, eller at opptaket er forstyrret. Da skal man absolutt gi tilskudd.

Fettløselige vitaminer som A, D og E har alle viktige roller i immunforsvaret, men store mengder av ett kan forstyrre balansen mellom de andre. Derfor er helheten i fôret viktigere enn enkeltstående tilskudd. Og fordi næringsstoffer kan påvirke hverandres opptak og omsetning, må både sammensetningen og mengden av tilskudd vurderes nøye. Dyrets behov for tilskudd avhenger dessuten av hva dietten består av, samt individuelle faktorer som aktivitetsnivå, bruksområde og helsestatus.

– Det er akkurat som med omega-3: Effekten er der hvis det finnes en mangel, men man må vite hva man gjør. Gir du ekstra fett til et dyr med nedsatt fettnedbrytning, kan det i stedet forverre problemene lenger bak i tarmen. Og å bare «fylle på med antioksidanter» kan skape nye ubalanser. Noen ganger er det bedre å arbeide med råvarene i fôret, for eksempel gjennom grønnsaker eller fiber, enn å legge til enda en pille. Veterinæren må alltid se individet foran seg, sier hun.

Probiotika i praksis

Nicole Frost Nyquist kommer inn på sin egen forskning om probiotika og tarmhelse hos hund.

– Vi så at enkelte hunder fikk mage-tarmproblemer når de ble behandlet med NSAID. Spørsmålet var om vi kunne dempe dette ved å gi probiotika samtidig. Effekten var liten, men tydelig: Probiotika kan bidra til å stabilisere og reetablere en god mikroflora raskere, sier hun.

Hun understreker at det handler om riktig bruk i riktig situasjon.

– Hos et friskt dyr med normal mikrobiota er det ingen grunn til å gi probiotika kontinuerlig. Men i perioder med stress, sykdom eller antibiotikabehandling kan det være en god støtte. Det handler ikke om å gi det år etter år, men om å bruke det som en del av behandlingen når magen er i ubalanse.

Hun konstaterer imidlertid at det finnes et vell av produkter som kalles probiotika – men ikke alle oppfyller kravene.

– Innen EU kan man bare kalle noe probiotika dersom bakteriestammene er godkjent og har dokumentert effekt. De skal dessuten finnes i riktig mengde, målt i såkalte CFU – colony forming units. Det finnes mange produkter på markedet som snarere burde kalles melkesyrebakterier eller fermenterte tilskudd. Det kan sikkert ha en viss effekt, men det er ikke det samme som et godkjent probiotikum, sier hun.

For veterinærer innebærer det at man må kjenne til hvilke bakteriestammer som faktisk har dokumentasjon på hund og katt. 

– Å velge produkter med europeisk godkjente stammer er en god start. Da vet man at man står på vitenskapelig grunn, sier hun.

Tarm, hjerne og stress

Forskningen på gut–brain axis, forbindelsen mellom tarm og hjerne, vokser raskt, og Nicole følger utviklingen nøye.

– Vi ser tydelige koblinger mellom stress og tarmhelse hos både gris og fjørfe, og stadig flere studier på hund og katt. Det er et kjempespennende område, sier hun og mener at mye av det man ser som kroniske tarmsykdommer, kanskje også påvirkes av miljø og psykisk velvære.

– Det er lett å skylde alt på fôret, men stresset i dyrenes miljø spiller også en rolle. Hunder og katter lever så tett på oss at livsstilen deres i stor grad speiler vår egen. De påvirkes av tempoet vårt, rutinene våre – til og med av humøret vårt, sier hun.

Denne sammenhengen gjør hunden til et verdifullt modelldyr i forskningen. 

– Hunder lever i samme miljø som oss, spiser ofte lignende kost og rammes av mange av de samme sykdommene. Det gjør dem utrolig interessante i et én helseperspektiv – de blir som speilbilder av menneskers helse, sier Nicole Frost Nyquist.

Samtidig ser hun hvordan kjæledyrene har fått en stadig mer sentral rolle i menneskers liv, ikke sjelden som en slags erstatning for barn.

– Det ligger så mye kjærlighet i det, men det betyr også at dyrene bærer mye av stressmønsteret vårt. For katten blir det særlig tydelig når den holdes inne og ikke får utløp for sin naturlige atferd. Dette er en utvikling vi må forstå bedre – både fra et atferds- og ernæringsperspektiv, sier hun.

Feilbalanser og misforståelser

Når samtalen glir inn på hjemmelagde dietter og råfôr, utstråler Nicole Frost Nyquist en sjelden blanding av oppgitthet og håp.

– Her finnes det mange misforståelser, sier hun. Både blant veterinærer og dyreeiere. Men de kommer til uttrykk på ulike måter.

– Blant veterinærer finnes det en viss skepsis til råfôr og hjemmelagde dietter. Den er delvis velbegrunnet. Man har sett i studier og i praksis at risikoen for feilfôring øker når eierne blander fôret selv. Det handler ofte om manglende kunnskap om råvarer, næringssammensetning og dyrenes faktiske behov.

Det finnes enkelte mønstre som går igjen.

– Ubalansen mellom kalsium og fosfor ser vi svært ofte. Det gjelder særlig råfôring der kjøttet dominerer, men bein eller mineraltilskudd mangler. Så har vi mikronæringsstoffer som sink, kobber og jern – enten for lite eller for mye. Og akkurat nå ser vi en tydelig økning i tilskudd med fiber i ulike former. Fiber har stor betydning for en sunn mage-tarmhelse, men i for store mengder kan det også hemme opptaket av næringsstoffer. Mer er ikke alltid bedre.

Hygienen – den glemte risikoen

For Nicole er imidlertid hygienespørsmålet minst like viktig som næringsbalansen.

– Jeg synes man noen ganger snakker for lettvint om smitterisikoen ved råfôring. Hvis jeg kjøper kylling til meg selv, håndterer jeg den forsiktig på kjøkkenet. Forskjellen er at jeg varmebehandler den før jeg spiser den. Det gjør ikke hunden, og den kan bære salmonella uten å bli syk, sier hun.

Hun minner om at Norge og Sverige er blant de få landene i Europa med nulltoleranse for salmonella.

– Vi er bortskjemte med det, men så snart man importerer råvarer fra andre land, endrer risikobildet seg. Veterinærens rolle er ikke å si «ikke gjør det», men å føre en dialog med eieren om hygiene og håndtering. Det er fullt mulig å råfôre – men man må forstå ansvaret sitt, sier hun.

Det ansvaret gjelder ikke bare dyret, men hele husholdningen.

– Man må tenke på miljøet rundt seg: små barn som blir slikket i ansiktet, eldre mennesker, personer med nedsatt immunforsvar. Loven sier faktisk at fôr ikke skal være farlig for dyret eller omgivelsene. Det glemmer mange, sier hun og mener videre at polariseringen mellom «naturlig og sunt» og «industrielt og farlig» er misvisende.

– Du kan ha et dårlig hjemmelaget fôr og et utmerket kommersielt fôr. Du kan også ha et svært godt hjemmelaget fôr og et elendig industrielt. Det handler ikke om kategorier, men om hvordan man gjør det.

Samtidig vokser markedet for digitale verktøy og programmer som optimaliserer oppskrifter.

– Stadig flere tilbyr tjenester der man kan kjøpe beregninger for hjemmelagde dietter. Jeg vet ikke hvordan kvaliteten er, men bevisstheten øker, og det er positivt. Kanskje KI vil kunne hjelpe over tid, sier hun.

Men hun vender tilbake til hovedpoenget sitt: Det er ytterpunktene som er problemet.

– Den største misforståelsen er at noe enten er farlig eller helt trygt. I virkeligheten finnes det alltid gråsoner.

For henne handler det til syvende og sist om å møte dyreeierne der de er.

– Jeg sier alltid til studentene mine: Begynn med å forstå eierens motiv. Er det miljøhensyn, dyrevelferd, religion eller ideen om at hunden er en ulv? Når du vet det, kan du gi relevante råd. Det skaper tillit, sier hun.

– Hvis en eier ønsker å råfôre, kan man snakke om hvilke blodprøver det er lurt å følge, hvilke helseparametere man bør holde øye med, og hvordan man sikrer at næringsbehovene dekkes. Det er bedre enn å si nei – for de kommer til å gjøre det uansett.

Med andre ord handler ernæring også om kommunikasjon – om å gi dyreeieren noe konkret å bidra med. 

– Eieren kan ikke operere eller stille diagnoser, men de kan påvirke dyrets kosthold. Når de forstår hvorfor vi gjør en endring, får de eierskap til behandlingen. Det styrker forholdet mellom veterinær og dyreeier, sier hun.

Hvis veterinæren derimot unngår å snakke om fôr, oppstår et tomrom. 

– Da søker eieren informasjon et annet sted – og den er ofte mindre nyansert, sier hun og trekker fram ordet transparens som en nøkkel for å nå fram.

– Forklar hvorfor du anbefaler et bestemt fôr, ikke bare hvilket. Det kan være et klinisk diettfôr som er en del av behandlingen, eller et midlertidig valg for å stabilisere magen. Hvis du sier «dette er en del av terapien» i stedet for «du må kjøpe dette», så forstår eieren, sier hun.

– Kjenn produktene dine, vær åpen om hvorfor du anbefaler dem, og ikke vær redd for å si at det finnes andre alternativer. Det handler om tillit, ikke salg. Dyreeierne etterspør sjelden klinisk dokumentasjon, de vil ha tydelige råd.

Utdanningens hvite flekk

Når Nicole Frost Nyquist underviser på veterinærstudiet i Norge, får hun ofte den samme tilbakemeldingen fra studentene sine.

– De skulle gjerne lært mer om ernæring. De møter spørsmålet hele tiden ute i praksis, særlig når det gjelder hund, katt og hest. Eierne kommer med påstander om alt fra hjemmelaget fôr og råfôr til kornfritt, insektfôr og vegansk kost – og mange unge veterinærer føler at de ikke har verktøyene til å møte dette, sier hun.

Problemet er ikke manglende interesse, men plass.

– Veterinærutdanningen er allerede faktatung. Vi forsøker derfor å integrere ernæring i andre fag, i stedet for å legge til flere separate kurs. Grunnleggende ernæringslære tidlig i utdanningen, deretter tilbakevendende elementer i kliniske fag – for eksempel i forbindelse med besetningsmedisin, der vi kan vise reelle tilfeller hvor fôringen er en del av problemet, forteller hun.

Hun mener ernæring må bli en naturlig del av anamnesen.

– Akkurat som man tar temperatur, body condition score og muscle condition score, burde man alltid spørre om fôr, vann, hold og fôringsrutiner. Det skal ikke være et sidespor – det skal være en del av den kliniske tenkningen.

– Jeg vet at ordet «holistisk» har litt dårlig klang, men jeg synes egentlig det beskriver det vi ønsker å oppnå: å se hele situasjonen til dyret. Ernæring er en del av denne helhetsvurderingen, ikke et separat fag ved siden av.

Et lagarbeid – ikke et hierarki

I Norge, som i Sverige, er det ofte dyrepleierne som tar det praktiske ansvaret for fôr- og ernæringsrådgivning.

– Jeg underviser veterinærstudenter i grunnleggende ernæringslære, men med dyrepleierne går jeg mer inn på det kliniske: hvorfor vi gir bestemte dietter, hva som skjer ved nyresykdom eller leversykdom. De er ofte de som ser pasienten mest, veier, vurderer hold og snakker med eieren om ernæringsråd, sier hun.

Men selv om dyrepleierne har en nøkkelrolle, må arbeidet være felles.

– Rådgivningen må gjennomsyre hele klinikken. Veterinæren må være med i prosessen, og dyrepleieren må ha tid og mandat til å snakke med eierne. I dag er de ofte overbelastet. Det er synd, for de gjør en enorm jobb, sier Nicole Frost Nyquist.

Hvordan samarbeidet fungerer, mener hun, avhenger helt av klinikken.

– Det handler mye om kultur. Hvem leder, hvordan jobber teamet, finnes det rom for å snakke om fôr? På noen klinikker er det en naturlig del av helheten, på andre har det blitt et kommersielt spørsmål. Hos oss på Veterinærhøgskolen står fôret bak lukkede skap – ikke fordi det er hemmelig, men fordi vi vil holde det borte fra salgstilnærmingen.

Hun understreker at samspill og gjensidig respekt mellom yrkesgruppene er avgjørende.

– Jeg vil at veterinærene skal være på banen – men ikke alene på den. Dyrepleierne, agronomene, landbruks- og fôrrådgivere sitter på enorm kunnskap som vi må ta vare på. Når man møtes på tvers av profesjonene, øker både respekten og forståelsen, sier hun.

Det var i tiden i fôrindustrien Nicole lærte hvor avhengige alle er av hverandre: veterinærer, rådgivere, fôrteknikere og forskere.

– De som har studert husdyrvitenskap, har ofte fem års studier i ernæring, råvarer og fôrproduksjon. De forstår hvordan kraftfôr produseres, hvordan råvarer påvirker næringsopptaket og hvordan kvaliteten på premikser og mineraler endres under prosessen. Det er en kunnskap vi veterinærer må respektere, sier hun.

Hun innførte “ernæringkafe” på Veterinærhøgskolen, der hun inviterte veteirnærer som arbeider i fôrindustrien til å motivere og aktualisere ernæringsfaget for studentene. 

– Studentene får se hvor viktig dette samarbeidet er. Veterinæren trenger dyrepleieren, dyrepleieren trenger rådgiveren, og rådgiveren trenger veterinæren. Det er en kjede.

Særlig innen produksjon, mener hun, er det viktig.

– Produksjonsdyrene våre er så høytytende i dag at den minste ernæringsmessige ubalansen får konsekvenser. Derfor må vi snakke sammen. Vi kan ikke lenger skille sykdom fra ernæring – de to henger sammen, sier Nicole Frost Nyquist.

«Våre landbrukdsdyr presterer så høyt i dag at den minste næringsubalanse får konsekvenser.

Broer mellom forskning og praksis

Samarbeidet mellom forskning, klinikk og fôrindustri fungerer stort sett godt, mener hun, i hvert fall i Norge.

– Jeg kjenner mange i fôrbransjen og synes dialogen fungerer. Det finnes en gjensidig interesse. Problemet er at det nesten ikke finnes forskningsmidler til hund og katt. Forskningen blir helt avhengig av at industrien er villig til å betale, og det handler ofte om små marginer. De store aktørene har noe ressurser, men det er dyrt å drive langsiktige studier, sier hun.

Hun skulle gjerne sett flere prosjekter der klinikkene involveres direkte i forskningen. 

– Jeg drømmer om at klinikkene kunne bidra med kasus og data til ernæringsstudier, slik at forskningen speiler virkeligheten. Vi trenger mer grunnforskning, men også mer samarbeid mellom universiteter og klinikker, sier hun.

Når det gjelder produksjonsdyr, fungerer samarbeidet allerede godt. 

– Fôrindustrien er sterkt involvert i forskningen på gris og fjørfe, og i Norge også på laks. Der har ernæringen fått et mye større fokus enn tidligere. Man ser nå på fiskens helse som individets helse, ikke bare som produksjon, sier Nicole.

På familiedyrsiden er bildet annerledes. 

– De norske produsentene er få og har begrensede ressurser, men de har faktisk bidratt til flere doktorgradsprosjekter de siste årene. Flere store internasjonale fôrselskaper finansierer kliniske studier i utlandet, ofte i samarbeid med universiteter og forskningsinstitusjoner. De gjør en viktig innsats, men jeg skulle virkelig ønske at også offentlige forskningsfond så verdien av kunnskap om ernæring til hund og katt.

Råvarer, stress og mikrobiom

I løpet av de neste ti årene tror hun mye vil handle om råvarer.

– Vi må forstå effektene av nye ingredienser – insekter, marine kilder, lokale planter, og ikke bare når det gjelder bærekraft, men også næringsverdi og fordøyelighet. Dagens miljøfokus krever at vi lærer å bruke det vi har, sier hun.

Hun tror også at ultraprosessert mat – både for dyr og mennesker – vil bli gransket stadig mer.

– Vi snakker om det på humansiden, men ikke like mye innen veterinærmedisinen. Hva skjer egentlig med ernæringen når den prosesseres kraftig? Det kommer til å bli et stort spørsmål, tror jeg.

Og så selvfølgelig mikrobiomet – det «usynlige organet».

– Vi har fått støtte til et nytt prosjekt der vi skal studere sammenhengen mellom stress, miljø, tarmhelse og hjerne hos gris. Det er kjempespennende. Vi vet at kostholdet påvirker mikrobiotaen, men nå begynner vi å forstå hvordan den i sin tur påvirker både immunforsvar og atferd. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen, sier hun.