Veterinærforeningen i fremtiden

Veterinærforeningen bygger på engasjementet til medlemmene og vi er avhengig av en forening som alle føler tilhørighet til. I en verden preget av rask endring og innovasjon, er det essensielt at foreningen tilpasser seg og utvikler seg for å svare på forventningene til både medlemmene, men også til samfunnet.

Sentralstyret ser nå behovet for å starte en diskusjon om hvordan foreningen kan tilpasses for å møte fremtidens utfordringer og muligheter på tvers av alle sektorer. Spørsmålet er ikke om dagens struktur fungerer, men hvordan vi best kan rigge foreningen for å sikre at vi fortsetter å være en relevant og aktuell aktør for alle veterinærer i årene som kommer. Vi må spørre oss selv: benytter vi ressursene våre godt nok for å møte fremtidige utfordringer og ivareta medlemmenes behov?

Medlemsmassen vår er i endring. Hva må vi gjøre for å holde på medlemmene vi har, og sikre at vi er relevant for de som vurderer å bli medlemmer? De siste 10-15 årene har flere for eksempel blitt ansatte istedenfor selvstendig næringsdrivende. Klinikkene har blitt større og flere veterinærer har blitt ansatt som ledere, det siste gjelder også i offentlig sektor og i havbruksnæringen. Ivaretar foreningen behovene til disse medlemmene godt nok?

Vi ser og behovet for å styrke engasjementet blant nyutdannede veterinærer. Vi må legge til rette for at de ser verdien av å bidra i foreningen, og at de får muligheten til å påvirke foreningens utvikling. Studenter som går over i arbeidslivet utgjør den viktigste rekrutteringen av medlemmer i foreningen. Hva må til for at vi beholder medlemmene våre når de går fra studentlivet til å bli yrkesaktive?

Vi står overfor store endringer i landbruket, noe som har direkte konsekvenser for veterinærvakten og produksjonsdyrpraksis. Vi må finne måter å organisere foreningen på som møter disse utfordringene på en god måte, og som bidrar til bærekraftige løsninger som er tilpasset fremtidens behov.

Beredskap blir stadig viktigere i både privat næringsliv, stat og kommuner. Veterinær kompetanse bør naturlig inngå i et ethvert arbeid innenfor beredskap som del av én helse tankegangen i samfunnet.

Til slutt må vi vurdere hvordan Veterinærforeningen kan være et helhetlig tilbud til alle i veterinærmiljøet. Vi må se på hvilke tjenester og ressurser vi tilbyr, fra stillingsutlysninger til kurs og videreutdanning, og vurdere hvordan vi best kan møte medlemmenes behov.

En slik gjennomgang krever både tid og forankring i hele organisasjonen. Sentralstyret vil derfor fremme en sak til representantskapet i november, der målet er å få en omforent forståelse for utfordringene vi står ovenfor og et mandat til neste sentralstyre om å jobbe videre med spørsmålet med bred involvering av foreningsleddene til representantskapsmøtet i 2026.

La oss sammen sikre at Veterinærforeningen forblir relevant, dynamisk og i stand til å møte fremtidens utfordringer.