– Takk til alle som har bidratt i pilotfasen
Mentorer, mentees og prosjektmedarbeidere var i høst samlet til erfaringsutveksling og oppsummering for pilotfasen av mentorprosjektet på vakre Helgaker Gård på Hadeland. Seminaret var også ment som en takk til alle som har deltatt i arbeidet med å få til en velfungerende mentorordning i rekordfart.
Hun er daglig leder i kommunikasjonsbyrået Gjete og har skrevet denne artikkelen på oppdrag fra Den norske veterinærforening.
Deltakerne som markerte avslutningen på pilotfasen for mentorprosjektet samlet på Helgaker Gård, Hadeland.
Ingeborg Skei, som nå jobber i Surnadal, var den første som fikk veiledning gjennom mentorprosjektet.
Velfortjente blomster til (f.v.) Anne Christine Føllesdal, Hilde Wærp og Hulda Bysheim, alle med sentrale roller i mentorprosjektet. Her flankert av David Persson og Christian Tengs.
Erfarne mentorer som Kristin Marie Sørheim og Harald Holm sørger for praktisk, faglig og personlig bistand til studenter som vil ut i produksjonsdyrpraksis.
Det ville ikke vært mulig å gjennomføre prosjektet uten at engasjerte veterinærer stilte opp som mentorer, og at studentene tok imot ordningen med åpne armer. Avslutningsseminaret var siste mulighet for å komme med innspill til prosjektledelsen før sluttrapporten skulle overleveres Landbruks- og matdepartementet.
Mentorprosjektet ble etablert som et konkret tiltak for å møte mangelen på veterinærer i distriktene innen kombinert- og produksjonsdyrpraksis. Enkelt forklart har mentorprosjektet sitt overordnede mål vært å senke terskelen slik at flere studenter og nyutdannede prøver seg i produksjonsdyrpraksis.
Veterinærforeningen mottok midler fra Landbruks- og matdepartementet i desember 2023, og sommeren 2024 var allerede første modell under utprøving.
– Mange nyutdannede veterinærer opplever at terskelen for å prøve seg på produksjonsdyrpraksis er for høy. I pilotfasen av mentorprosjektet har vi tilrettelagt for både praktisk, faglig og personlig bistand slik at flere studenter kommer seg ut i praksis i distriktene, forklarer prosjektleder Hilde Wærp.
Ulike behov
Siden sommeren 2024 har mentorprosjektet opprettet 42 mentorpar. Dette er langt flere enn prosjektleder Wærp anså som realistisk da prosjektet startet. Mentorordningen har omfattet studenter i påsitterpraksis, som har ønsket å jobbe på midlertidig lisens eller nyutdannede veterinærer på vei ut i sin første jobb. Disse har alle fått tildelt en erfaren veterinærmentor.
– Vi innså raskt at det var ulike behov for bistand avhengig av hvor langt i studieløpet studentene var kommet. I pilotfasen har vi forsøkt å tilrettelegge for dette, sier prosjektmedarbeider Hulda Bysheim.
– Følte meg bedre forberedt
Ingeborg Skei var den første menteen i pilotprosjektet. Hun var ferdig på veterinærstudiet i juni og jobber nå i Surnadal. Ingeborg var blant menteene som var tilstede på avslutningsseminaret.
– Å være med i mentorprosjektet gjorde at jeg følte meg mye bedre forberedt for en yrkeshverdag som produksjonsdyrveterinær, sier Ingeborg.
Hun trekker frem både det faglige fellesskapet og den personlige støtten som avgjørende i oppstarten.
Mål om en solid mentorordning
Mentorene har gitt faglig veiledning, praktisk hjelp og personlig støtte og vært helt avgjørende for gjennomføringen av pilotprosjektet.
– Vi kunne valgt å teste prosjektet i “glansbildedistriktene”, men da hadde vi ikke lært det vi trengte. Målet er at mentorordningen skal fungere i alle distrikter. At vi har klart å gjennomføre pilotfasen og sitter med så mange nyttige erfaringer, er takket være alle veterinærene som stilte opp som mentorer. Deres innsats kan ikke overvurderes, sier prosjektmedarbeider Anne Christine Føllesdal.
Veien videre
Pilotfasen er nå avsluttet, og erfaringene er sammenfattet i en rapport som ble overlevert til Landbruks- og matdepartementet 13. oktober.
– Vi har i pilotfasen etablert en struktur som er robust og skalerbar. Det er kun et spørsmål om ressurser for å få oppskalert dette til en permanent, nasjonal mentorordning. Jeg har enda større tro på prosjektet nå enn da jeg startet – og troen var stor allerede da, avslutter Hilde Wærp.