Bonzos rike

Dette er historien om Bonzo. Bonzo bodde innerst i fjorden. Han var en del av et lite lokalsamfunn som først fikk fast veiforbindelse på slutten av 1970-tallet. Langs fjorden var det mange småbruk med sau. Et par melkebruk var i drift inntil for noen år siden. Bygda var, og er, meget sammensveiset. Det å være langt fra allfarvei betød at folk måtte holde sammen. Én for alle, alle for én.

På slutten av 1800-tallet utvandret over halvparten av innbyggerne til Amerika. Om det var de beste som dro, eller de beste som ble igjen, skal være usagt. De som ble igjen, levde et avsondret liv med jakt og fiske som hovedaktivitet utover det jordbruket som var mulig. En liten butikk, en liten skole og et forsamlingshus var arenaen for litt sosial omgang.

Alle menn var medlemmer i skytterlaget, og damene fant hverandre i «saniteten». Elghunden Bonzo kom med båt og ferje inn til den nye hundeeieren. Hvor han kom fra vites ikke, men han var på plass på gården på slutten av 1970-tallet. Jeg møtte Bonzo første gang i april 1979. Vårvaksinering av sau stod på programmet. Gården ble drevet av en tilårskommen enkemann med husholderske. Saueflokken var på cirka 50 hoder. Bonzo hadde sitt eget lille hus på tunet og hadde en aksjonsradius på cirka 20 meter, da han var bundet til en kjetting. Turen inn til bruket gikk via ei nyåpnet bru. Før brua var det en ferjetur på cirka en time, og så et par mils vei inn langs fjorden. Og før ferja kom var det rutebåt et par ganger i uken. Det vil si at om vinteren, når fjorden var islagt, hersket den totale ensomhet. Bonzo ble levert på ferja og måtte gå den lange turen innover fjorden sammen med den nye eieren. Den nye hundeeieren hadde ikke bil.

Bonzo var sikkert 10 år første gang vi møttes. Han var en dreven elgjeger og gårdshund. Eiendommen han jaktet på var en av de største private eiendommene langs fjorden. Bonzo hadde over 20 000 mål og boltre seg på under elgjakta. Hvor mange elger Bonzo hadde på samvittigheten, viste ikke hundeeieren, men det hadde blitt noen tonn hvis vi skulle ha båret alt ned fra fjellet i dag.

Det første møtet

Mitt første møte med «bainnjhoinnen» Bonzo glemmer jeg ikke. Etter en slitsom tur langs fjorden på en vei preget av vårløsning, kom jeg fram til gården seint en ettermiddag. Alle var hjemme. Bonzo gav tydelig beskjed om at fremmede var kommet til gards. Kjettingen var stram, og en høylytt bjeffing blottla også hans hvite tenner. Etter et par minutter kom også husbonden på trammen og ønsket meg velkommen. «Det er ikke så lurt å nærme seg hainn Bonzo», sa hundeeieren. Nei vel tenkte jeg! Jeg hadde som prinsipp å ha et godt forhold til alle gårdshundene rundt omkring, og hadde ikke til hensikt å fravike dette. «Hain e itj vant med folk», var omkvedet fra han på trammen. «Hit kjem det næsten aldri nån å helse på.» Jeg henter opp ei brødskive som ennå er igjen i matboksen. Synet av brødskiva stanser bjeffinga. Jeg nærmer meg hunden med ryggen til, samtidig som jeg snakker med de på trammen. Husholdersken er også kommet ut, og mener bestemt at det ikke er så lurt å nærme seg «hainn» i kjettingen. Lukten av litt leverpostei gjør nok underverket. Med ett kjenner jeg en snute og ei tunge som slikker etter brødskiva med leverpostei. Halen står rett til vers, og den naturlige runde krøllen er slettes ikke synlig. Bonzo gjør et nytt framstøt mot brødskiva. Han får en liten bit samtidig som jeg klør han litt bak øret. Etter hvert får han flere biter mens jeg får et stadig lengre og kjælent tak bak øret og halsen. Halen har inntatt rasens karakteristiske form, og vaier stadig fram og tilbake med økende hastighet. Ei ny brødskive hentes opp av matboksen, og tilliten økes proporsjonalt med inntak av helkornbrød med leverpostei.

Til slutt er måltidet over, og isen mellom Bonzo og meg er brutt. Jeg spør om jeg kan slippe han løs, og får klarsignal om det. Bonzo bykser fram og snuser på hånden som for litt siden hadde en godbit. Vi tar en kort runde på tunet og får stadig nye kjærtegn og skryt.

En venn for livet

Et livslangt vennskap er innledet. Våren 1979 var jeg flere ganger i lamming innerst i fjorden, og det samme ritualet gjentok seg hver gang. Første gang jeg var der, var han satt fast for at jeg ikke skulle bli redd, og at det ikke skulle skje noe kjedelig. Det viste seg at Bonzo alltid mer eller mindre gikk løs, unntatt når jakta nærmet seg. Det var tydelig at han kjente igjen lyden av bilen min hver gang jeg nærmet meg. Han kom alltid byksende nedover gårdsveien med sin raseriktige hale ivrig logrende. Vi ble perlevenner. Alltid en godbit og alltid grundig kløing bak øret. Det hendte at jeg tok turen ekstra innover for å hilse på min gode venn når jeg var i ærend på nabogårdene. Til slutt var vi uatskillelige når jeg var på tunet. Mang en kaffekopp ble drukket mens Bonzo lå med snuta på skoene mine. De tobeinte på gården var reint imponert over den forandlingen Bonzo hadde vist overfor meg. Han likte jo ikke fremmedfolk. Men med dyrlegen var det noe spesielt!

Jeg fikk servert mange gode jakthistorier og mange historier der min firbeinte venn var involvert. Historien om overraskende tåke langt til fjells, der elgkjøtt måtte etterlates inne på fjellet. Bonzo tok jegerne trygt hjem, og dagen etter ble de geleidet tilbake til furutrærne om var behengt med elgkjøtt dagen i forveien. Og historier om kopplammene som Bonzo anså som sine, og passet på for rev og ørn. Bonzo var aldri vaksinert og hadde aldri fått medikamenter for parasitter, verken utvendig eller innvendig. Han spiste det som de tobeinte spiste et helt liv. Han var en stor elghund, men ikke tjukk. Han var blank og fin i pelsen. Han var en staslig kar.

En dag i oktober 1985 ringer telefonen. Bonzo hadde vært på jakt og kommet ned fra fjellet, men var ikke i form – spiste ikke og lå bare rett ut. Bilturen innover fjorden var et slit, en skikkelig høststorm hadde herjet i flere dager. Ja, den hadde gjort jakta til et fryktelig slit både for jegere og hund, som hadde tatt ut de siste kreftene for å komme velberget i hus.

Min venn Bonzo møtte meg ikke på tunet. Han lå under en rødglødende Jøtulovn. En kort logring med halen idet jeg skrider inn på kjøkkenet. Bonzo er ikke i form. Jeg foretar en kort undersøkelse og lytter på lunger og hjerte. Uten å være noen stor kardiolog kunne jeg høre tydelige sus og brus fra hjerteklaffer. Pusten var anstrengt. Jeg meddelte de andre på kjøkkenet at jeg tror Bonzo har sett sine beste dager. Alderen tatt i betraktning tror jeg ikke at vi skal innlede noen behandling. Vi blir fort enige om at jeg skal hjelpe Bonzo over i de evige jaktmarker. Husbonden ser på meg – om jeg kan ta med Bonzo inn til byen og utføre det som må gjøres der. Jeg skjønner at han helst vil slippe å overvære dette. De to på kjøkkenet tar en kort avskjed med Bonzo. Jeg ser at tårer felles og at stemmene brister. Bonzo blir båret inn i bilen. Bonzo har aldri kjørt bil. Med akkompagnement til en ulende høststorm kjører vi forsiktig ut av gården. Med ett setter Bonzo seg opp og uler et hyl som skjærer i marg og bein. En siste hilsen til alle innerst i fjorden.

Bare jeg vet hvor Bonzo ligger begravet et sted i Trøndelag.

Artikkelen er tidligere trykket i Norsk Veterinærhistorisk Selskap Årbok 2025.