Er hjortedyrene truet av skrantesyke?

Påvisningen av skrantesyke (CWD, chronic wasting disease) hos en villreinsimle i Nordfjella våren 2016 kom som et stort sjokk. Dette var den første dokumenterte forekomsten av sykdommen utenfor Nord-Amerika og Sør-Korea – og den første hos reinsdyr. Funnet vakte internasjonal oppmerksomhet, og et ekspertpanel beskrev i 2018 den geografiske spredningen av CWD som en vesentlig trussel mot biologisk mangfold.

Prionsykdommer er en gruppe dødelige, nevrodegenerative sykdommer. Hos mennesker er Creutzfeldt-Jakobs sykdom (CJD) velkjent, mens hos dyr er kugalskap (BSE) hos storfe, skrapesyke hos sau og geit, og skrantesyke hos hjortedyr mest studert. Overføring av BSE fra storfe til mennesker via mat, som resulterte i variant CJD (vCJD), ble en stor matsikkerhetsskandale, selv om kun rundt 250 mennesker til nå har utviklet vCJD.

Den alvorlige utviklingen av skrantesyke i Nord-Amerika, med sterk økning i utbredelsen – i dag omfatter sykdommen 36 amerikanske stater og fem kanadiske provinser – danner bakteppet for vurderingen av hvor alvorlig påvisningen er for norsk hjorteviltforvaltning.

Forvaltningen står overfor betydelig usikkerhet knyttet til smittestoffets egenskaper, sykdomsforekomst og effekten av ulike tiltak. Den formen for skrantesyke som er påvist hos norsk villrein er svært smittsom, men kan utvikle seg langsomt i en populasjon på grunn av lang inkubasjonstid.

Omfanget av overvåkningen i Norge er uten sidestykke: Per desember 2025 er nærmere 200 000 prøver analysert fra hjortedyr, både viltlevende (cirka 120 000) og i oppdrett, inkludert tamrein (cirka 80 000).

Dersom sykdommen først blir endemisk, vil miljøet gradvis kontamineres med smittsomme prioner, og bekjempelse blir praktisk talt umulig. Derfor var de drastiske tiltakene i Nordfjella – der en villreinbestand på over 2 400 dyr ble avlivet – nødvendige og viktige.

Utfordringen fremover er å opprettholde overvåkningen, som krever samarbeid i hele forvaltningskjeden og er kostbart. Mange aktører, både lokalt, regionalt og på sentralt nivå, samarbeider om hjorteviltforvaltningen. Siden skrantesyke kan ha en langvarig utvikling, kanskje over flere tiår, må forvaltningen være langsiktig og utholdende. Med mange aktører som kan ha kryssende interesser og ulik situasjonsforståelse, oppstår betydelige utfordringer. I Nord-Amerika omtales «forvaltningsutmattelse» som et alvorlig problem. Vi må lære av dette og motarbeide slike tendenser i norsk forvaltning av skrantesyke hos hjortevilt.