Anamnese

I mars og april 2019 mottok NMBU Sandes tre geitekje til obduksjon fra to ulike besetninger. I besetning A hadde 12 kje blitt avhornet og fem av disse ble funnet døde to dager senere, tilsynelatende uten forutgående sykdomstegn. To av kjea ble sendt til obduksjon. I besetning B hadde 20 kje blitt avhornet og fem ble gradvis slappere og viste tydelige tegn til ubehag. Disse ble avlivet omtrent tre uker etter avhorning. Et av kjea hadde puss rundt hornanlegget og ble sendt til obduksjon.

Obduksjonsfunn

De obduserte kjea hadde bleike slimhinner, alle veide omkring 5 kg og var i noe under normalt hold. Kjea fra besetning A hadde sirkulære sår med skorper (omtrent 2 cm i diameter) i området for hornanleggene (Figur 1a, f). Kjeet fra besetning B hadde sårdannelser som målte 3,5 cm i diameter på hver side og smeltet sammen i midtlinja (Figur 1k). Det var størknet puss under skorpa og en sirkulær defekt (0,5 cm) i skalletaket på høyre side (Figur 1l). Skorpa på venstre side manglet. Hos kjea fra besetning A var det spesielt en side av hjernen som var affisert. Det var hyperemi i dura mater på den affiserte sida som var diffust utbredt hos det ene kjeet (Figur 1b), mens det var avgrenset til området for avhorningen hos det andre kjeet (Figur 1g). Hjernevevet var rødlig misfarget og nekrotisk med utbredelse på henholdsvis 3x4x2,5 cm (Figur 1c-e) og 3x2x1,5 cm (Figur 1h-j) på den affiserte sida under hornanleggene hos de to kjea fra besetning A. Forandringene omfattet hele cortex (grå og hvit substans) og strakk seg helt ned til de basale delene av hjernen i disse områdene. Hos kjeet fra besetning B var det forandringer på begge sider av hjernen med rødlig misfarging og purulent eksudat i leptomeningene med utbredelse 2x4 cm (hvit utlinjering i Figur 1m, n). Det var et større område med nekrotisk, lyst vev i underliggende cortex som hadde en utbredelse langs hele sideventriklene (gul utlinjering i Figur 1n, o). Milten var svakt svullen hos begge kje fra besetning A, lungene var sjatterte og det ene kjeet hadde noe svullen lever. Det ble ikke påvist bakterier av betydning fra hjerne, lunge, milt, nyrer, lever eller hjerte hos noen av kjea.

Histopatologiske funn i hjernen

Kjea fra besetning A hadde tilsvarende histopatologiske funn av akutt karakter. I meningene over stor- og lillehjernen var det mange nøytrofile granulocytter, få mononukleære betennelsesceller, hyperemi, blødninger og fibrin (Figur 2a, c). I de rødlige misfargede områdene var det stor vevsdestruksjon med manglende hjernevev (substanstap) og oppsprekking i områder (merket med piler i Figur 2a). Det var store områder med blødninger og nekrose som omfattet både grå og hvit substans. Det var mange blodkar med vaskulitt og tromber i disse områdene (Figur 2a, b). I dette vevet var det moderat mengde store stavbakterier med morfologi som tilsvarer klostridier. I tilgrensede områder var det noe ødem og moderat antall nøytrofile granulocytter i grå substans. Hos kjeet fra besetning B var forandringene av mer kronisk-aktiv karakter. I hvit substans var det store områder med amorf eosinofil masse, blødninger og store mengder kokkoide bakterier (Figur 2d). Perifert i dette vevet var det en sone med celledebris og bakterier. Disse forandringene tilsvarer det lyse nekrotiske vevet avmerket med gult i Figur 1n, o. I grå substans perifert for dette området var det nydannelse av kar og mye mononukleære betennelsesceller diffust i vevet og perivaskulært (Figur 2e). Det var fibrøse drag perivaskulært som hadde kommunikasjon med meningene. Det meste av neuroner og normal arkitektur var destruert. Det var også områder med ødem og oppsprekking av vevet. I meningene over det nekrotiske området var det fibrose, mononukleære betennelsesceller og nøytrofile granulocytter (Figur 2f). Det var en diffus meningitt over resten av stor- og lillehjernen, men her var det ikke fibrose.

Diskusjon

Den store vevsdestruksjonen og nekrosen i hjernen hos disse kjea har oppstått som følge av avhorning. En spørreundersøkelse blant utvalgte veterinærer foretatt i 2005 angir en relativt lav forekomst av komplikasjoner etter avhorning av kje, men at sårinfeksjoner i hornanlegget forekommer noen ganger (3). Materialet i denne feltundersøkelsen var imidlertid begrenset. Vi oppfattet at sårene etter avhorningen hos kjea fra besetning A hadde normal størrelse, men de underliggende skadene på hjernen var av mye større omfang. Dette illustrerer at det er vanskelig å vurdere mulige hjerneskader ut i fra hudforandringene. Det kan tenkes at skader på hjernevev er underrapportert siden det er vanskelig å oppdage dersom kjea overlever og ikke blir obdusert. I litteraturen finnes det rapporter om nekroser i cortex og meningoencefalitt etter avhorning fra flere land, blant andre Nederland, New Zealand og Canada (6-9). Felles for tilfellene er at kjea enten blir funnet døde etter 1-3 dager, som i besetning A, eller at de gradvis blir dårligere de første 1-2 ukene etter avhorning før de blir avlivet eller dør, som i besetning B. I en kontrollert studie med bruk av brennjern fikk 10 av 70 kje hyperemi på innsiden av skallen og et kje hadde en sirkulær defekt i skalletaket (10) som vi også observerte. Ingen av kjea hadde makroskopiske eller histopatologiske forandringer i hjernevevet, men protokollen er ikke direkte sammenlignbar med bruk av varmluftspistol.

I tilfellene som ble obdusert ved NMBU hadde det blitt brukt standard protokoll for avhorning av kje i felt (5). Dette innebærer bruk av varmluftspistol som holdes tett mot hornanlegget i 8 sekunder før huden fjernes, etterfulgt av 15-20 sekunder avbrenning. Det er vanskelig å fastslå hvorfor noen individer får alvorlige nekroser, men variasjon i tykkelsen på skallen mellom individer bidrar sannsynligvis. Anatomisk sett er pannebeinet hos geiter mye tynnere enn hos kalver, hornanlegget er relativt sett større, og pannebihulene er underutviklet. I tillegg avhornes geiter vanligvis ved ung alder. Dette gjør at geiter er mer utsatt for varmeindusert hjerneskade enn kalver. Det har også blitt foreslått at geitekje er mer utsatt for denne type skade enn bukkekje, ettersom bukken har tykkere pannebein dimensjonert for større horn (10). Andre faktorer som sannsynligvis spiller inn er effekt på varmluftspistol og hvor hardt trykk som brukes, i tillegg til varighet av kontakt mellom varmluftspistol og hornanlegg. Det finnes lite informasjon om bruk av brennjern gir mindre skade på underliggende vev enn varmluftspistol, men komplikasjoner er beskrevet ved bruk av begge metodene.

Selv om funnene i denne rapporten beskriver verst tenkelige utfall, understreker de også viktigheten av tilstrekkelig smertelindring i forbindelse med avhorning. Uten bruk av lokalanestesi gir termisk avhorning akutte atferdsendringer i form av vokalisering og sparking, samt økning i plasma kortisol (11). Innerveringen av hornanlegget hos kje er mer komplisert enn på kalv og bruk av lokalbedøvelse er tidkrevende. I Norge er det derfor vanlig å bruke en kombinasjon av xylazin og ketamin for å oppnå generell anestesi og redusere akutte smerter (3). Riktig dosering og kontroll av effekt er imidlertid viktig for å sørge for tilstrekkelig bevissthetstap (12). Tegn på ubehag det første døgnet etter avhorning involverer blant annet hoderisting, kløing og skraping av hode mot gjenstander (13). I Norge er det lovpålagt med langtidsvirkende smertestillende medikamenter ved avhorning, fortrinnsvis gitt som injeksjon. Aktuelle NSAIDs-preparater inneholder meloksikam, ketoprofen, karprofen eller fluniksin uten dietanolamin og kan brukes til geit i henhold til forskrivingskaskaden. Av disse er det beskrevet at meloksikam reduserer post-operative smerter etter avhorning av kje (14, 15). Det finnes derimot ikke sammenlignende studier som viser at et spesifikt NSAID bør anbefales fremfor andre. Halveringstiden av meloksikam hos voksne geiter er omtrent 11 timer, og det er estimert at halveringstiden er noe lenger hos kje, men dette bør undersøkes nærmere (14). Det finnes få studier som undersøker smerterelatert atferd utover første døgnet etter avhorning, men vi anser det som sannsynlig at det vil være et visst ubehag og inflammasjon påfølgende dager. Forlenget smertebehandling utført av bonden bør derfor vurderes. Hos geit er biotilgjengeligheten ved oral administrering av meloksikam god (79 %) (14), og det finnes eksempelvis flere meloksikam-miksturer (1,5 mg/kg og 0,5 mg/kg registrert til hund og katt) som er mulig å dosere til kje.

Alternative metoder

Undersøkelser fra Norge, og andre land som USA og Canada anslår at termisk avhorning brukes i så mange som 95-97 % av tilfellene (3, 16). De siste årene har det vært forsket på alternative metoder for å avhorne geiter, for eksempel ved bruk av kaustisk pasta eller flytende nitrogen. Hos kje ser disse metodene ut til å være mer smertefulle enn termisk avhorning (10, 17, 18), og de kan føre til alvorlige skader ved utilsiktet kontaminering av for eksempel øye eller smitte til andre geiter. Injeksjon av kryddernellikolje ser ut til å gi omtrent samme smerterelatert atferd og fysiologisk respons som termisk avhorning, men med mindre sårdannelse og tidligere avheling (17, 18). Det er derimot vist at denne prosedyren gir større risiko for gjenvekst av hornanlegg enn tradisjonell termisk avhorning (19). Det trengs derfor mer forskning for å finne alternative metoder som både er effektive og gir mindre smerte en dagens metoder.

For å redusere behovet for avhorning av kalver har GENO i lengre tid avlet for kollethet hos norsk rødt fe og det estimeres at frekvensen i dag er mellom 30-40 prosent. Hos geit er genet for kollethet koblet til et gen som gir hermafroditisme (20). Dette gjør at det vil være vanskelig å øke andelen kollede dyr i den norske geitepopulasjonen ved hjelp av avl. Et alternativ som fungerer i enkelte flokker er å tilpasse driftsform og liggeareal slik at avhorning ikke er nødvendig.

Konklusjon

Termisk avhorning er den vanligste metoden for å avhorne geiter i Norge, og det finnes per i dag få gode alternativer. De undersøkelsene som er tilgjengelige angir en lav forekomst av komplikasjoner, men alvorlige skader på hjernen kan forekomme slik som beskrevet i denne rapporten. Funnene vi beskriver understreker at det ikke er ukomplisert å avhorne kje, og at det kan være knyttet til store dyrevelferdsmessige utfordringer. Den anbefalte protokollen i Norge innbefatter anestesi og administrering av NSAIDs som reduserer smerterelatert atferd i den akutte fasen og det første døgnet etter avhorning. Det er lenge siden det ble gjort en feltundersøkelse i Norge for å få et mål på omfanget av dyr som får komplikasjoner, og vi mener det vil være nyttig med en ny undersøkelse.