Norsk Veterinærhistorisk Selskap: Årbok 2019
NVHS’ Årbok 2019 kom som en hyggelig og overraskende førjulsgave – overraskende fordi det kun er ett år siden siste årbok, og hyggelig for her er det mye artig lesestoff.
Av forordet ser jeg at styret i NVHS har bestemt seg for å satse skikkelig på årboka, ved å fordoble takten i utgivelsen fra hvert annet år til hvert år. Et spenstig og prisverdig vedtak! Årboka er selskapets største aktivitet for å oppfylle § 2 i vedtektene; ” - samle, bearbeide og offentliggjøre veterinærhistorisk materiale», og er på mange måter den aktiviteten som gjør at NVHS er et nasjonalt virkende selskap. Det er ikke til å komme fra at mye av den øvrige aktiviteten i selskapet er Oslo-basert, og derfor er det ekstra positivt at medlemmer over hele landet blant annet kan få tilgang til det stoffet som presenteres på kaffetreffene på Veterinærhøgskolen gjennom årboka.
Noen nye krefter er kommet til; ny redaktør er Gudbrand Bakken, og nytt redaksjonsmedlem er Tore Sivertsen. Takk til dere to for at dere er villige til å bruke tid og krefter på dette arbeidet framover, og ikke minst tusen takk til mangeårige og trofaste bidragsytere som nå trekker seg ut; redaktør Arne Frøslie og redaksjonsmedlem Kristian Ingebrigtsen.
Innleggene i Årbok 2019 favner vidt og bredt, med 16 ulike innlegg. Jeg rekker ikke innom alle, men her er noe for enhver smak. Det er artikler av faglig karakter som «Pasteurisering av melk i historisk perspektiv – med någå attåt», en artikkel som også er høyst relevant i forhold til dagens diskusjon om utvidelse av mulighetene for omsetning av upasteurisert konsummelk. Historiene om «Grisemordet på Sundre», «Spyfluene som midtvinters skremte hygienikerne på Adamstuen» og «Skipshund og krigsseiler» bidrar til å krydre årboka. Ikke minst er fortellingen om skipshunden Bamse en fascinerende historie om en høyst usedvanlig hund som betydde mye for mange. Bamse har fått sine fortjente minnesmerker i både Skottland og Norge, og inspirerte også NVHS til å reise på faglig tur til Skottland i 2019, der de blant annet besøkte Bamses statue. Selv om Bamse må ha vært en helt spesiell hund, er vi som veterinærer godt innforstått med den betydningen kjæledyr har for menneskers både fysiske og psykiske helse. Utviklingen av smådyrmedisinen som fagområde har vært formidabel de siste 50 årene, og er godt gjort rede for i artikkelen «Smådyrmedisin – fra en sær interesse til et hovedfag». Denne utviklingen er i tid sammenfallende med den sterke økningen i antall kvinnelige veterinærer, selv om kvinners omsorgsevne- og behov er en altfor enkel forklaring på hvorfor og hva som skjedde med kjønnsfordelingen fra 1970-tallet og utover. Det er i årboka en interessant gjennomgang av data knyttet til «Kvinnenes inntog i veterinærmedisinen», og jeg slutter meg til artikkelforfatter Tore Sivertsens ønske om at historiske og samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer tar fatt i dette stoffet for å belyse temaet nærmere.
Flere artikler i årboka er relatert til utviklingen i forvaltningen av veterinærmedisinske fagområder, fint fargelagt av ulike portretter av sentrale personligheter som Niels Thorshaug, Steinar Hauge, Johan Kleppe med flere. Disse artiklene er også et speilbilde på samfunnsutviklingen rent generelt, og gir nyttige refleksjoner til tidsbildet her og nå. Det er tross alt beretninger fra en tid som ikke ligger så veldig langt tilbake i antall år, men det er likevel en helt annen tid. Artiklene «Liv og lære fra 40 år i næringsmiddelkontrollens tjeneste» og «Forvandlingen av veterinærtjenestene i Vesterålen» er interessante å lese i sammenheng. De er begge innom etableringen av Mattilsynet, men beskrives fra to helt ulike ståsteder. Atle Ørbeck Sørheim beskriver «reisen» fram til etableringen av Mattilsynet som en logisk og fornuftig utvikling, med opprydning i og koordinering av lovverk, roller og ansvar. Birger Rognerud, Berit Hansen, Otte Løkse og Hans Vestjord beskriver hvordan de opplevde nedleggelse av distriktsveterinæren, opprettelse av et «forvaltningsregime basert på juridisk tenkning» og overgangen fra å være en praktisk problemløser på fjøsgolvet til å bli en kontorstolslitende saksbehandler. Jeg betviler ikke at det er reelle virkelighetsopplevelser fra forfatterne av begge artikler, og det er ikke noen som nødvendigvis har mer rett enn den andre, men det sier noe om hvor ulik virkeligheten fortoner seg avhengig av hvilket ståsted man befinner seg på.
Og apropos å se beslutninger i etterpåklokskapens klare lys. Hallstein Grønstøl skriver i sitt innlegg «Tida ved NVH – som eg minnest den» om «tilløp til ureint trav» i prosessen rundt forslaget om å flytte NVH til Ås. Når Årbok 2020 ligger i postkassene til landets veterinærer, er både Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet installert i de nye veterinærbyggene på Ås. Prosessen fram til Stortingets «flyttevedtak» i 2008 og virkelighetsoppfatningene rundt denne blir det sannsynligvis mulighet for å lese om i den nye årboka.
Takk til Årbok 2019!