Opptatt av bransjens faglige utfordringer

I 2012 ble Arve involvert i arbeidet med lukkede merdanlegg i Brønnøy med selskapet som da het AkvaDesign. I fjor høst avla han og besto sin doktorgradsavhandling på fiskehelse og velferd i lukkede merdsystemer. Tidligere i karrieren har han jobbet som privatpraktiserende dyrlege med fiskehelse som spesialfelt og som distriktsveterinær. – Jeg har også arbeidet for Brønnøysundfirmaet Fjord Seafood, som senere ble oppkjøpt av Marine Harvest. Jeg var helseansvarlig på anlegg fra Sogn og Fjordane til Bodø. Det var en lærerik periode, men vanskelig å kombinere med den hverdagen jeg hadde da med gårdsdrift, familie og små unger. Jeg er glad for at jeg etter hvert har fått muligheten til å fordype meg i forskningsrelatert arbeid, men jeg er fortsatt opptatt av bransjens faglige utfordringer.

Ville aldri bli bonde

Arve kommer fra en gård 10 kilometer fra Brønnøysund, som han også har renovert og driver med sau og økologisk drift. Nå bor han sammen med samboer og barn i Brønnøysund. I 1984 begynte han på Veterinærhøgskolen og fullførte studiet i 1991. – Fra barnsbein har jeg alltid drømt om å bli dyrlege. Jeg vokste opp på gård med melkekyr, sau, høns, gris og andre dyr. Her ble det også dyrket poteter, gulrøtter og kålrabi. Det var faren min Egil Nilsen og mora mi Gunvor som drev familiebruket på det optimistiske 1970-tallet. Ganske tidlig ble jeg klar over at bondeyrket ikke var noe for meg. Jeg var en lesehest og kunne drømme meg bort i gode fortellinger langt fra hverdagslig gårdsarbeid. Jeg ønsket å ta en lang utdannelse og her pekte veterinærstudiet seg tidlig ut som riktig studievalg.

Langt nede på listen over lystbetonte oppgaver

– Vi var to brødre. Rune, som var fire år eldre enn meg, var allergisk mot pollen og gress og kunne av helsemessige grunner ikke overta gårdsdriften. Han var faktisk mer allergisk mot gårdsarbeid enn det jeg var. Rune tok til vettet, ble journalist og har jobbet i både lokale og nasjonale mediehus. Nå har han vært med på å bygge opp nettavisa Bodø nu, sier Arve. Han forteller at barndoms- og ungdomstida besto for det meste av gårdsarbeid, skolearbeid, idrett og lesing. – Om sommeren var det slåttonn og om høsten sanking og stabling av ved. I vinterhalvåret var det fjøsstell og om våren steinplukking og potetdyrking. Vi hadde en bråte med aktiviteter som lå langt nede på ønskelisten over lystbetonte oppgaver. Skolearbeid likte jeg aller best, men i voksen alder har jeg hatt stor nytte av erfaringene og opplevelsene fra det praktiske gårdsarbeidet.

Storslått natur over alt

Foreldregården ligger på en halvøy skjult bak en åskam med storslått natur og hav så langt øyet kan se. – Når jeg skulle besøke kamerater, måtte jeg ta sykkelen fatt hvis været tillot det. Det samme var tilfellet når jeg skulle på fotball- eller volleyballtrening i Brønnøysund. Vi hadde en liten båt sammen med farfar og en bror av pappa, vi fisket med garn og fylte opp fryseren med sei, torsk og hyse. For oss var fiske og bærplukking både rekreasjon og matauke.

Tilleggsundervisning i fiskesykdom

Arve begynte på Veterinærhøgskolen i 1980. – Alle som tok fatt på studiet den gang fikk en generell utdannelse i dyrehold uten noen form for spesialisering. Men, påpeker han, vi var det første kullet som fikk tilleggsundervisning i fiskesykdommer. På kveldstid var det nestoren innen fiskehelse og fiskevelferd, Trygve Poppe, som gjorde fiskerfaget forståelig og relevant for meg. De fleste som begynte på veterinærutdanning på 1980-tallet kom fra gård eller hadde forkjærlighet for dyr, uten noe forhold til fiskerifag.

Mye blått hav med enorme fiskeressurser

Som utdannet veterinær var planen å flytte nordover. – Jeg og kjæresten, som var fra Lofoten, brettet ut kartet på kjøkkenbordet og plottet inn steder langs kysten som pekte seg ut som aktuelle praksissteder. Norge har enorme havområder og store fiskeressurser. Jeg var fast bestemt på å lære meg mer om havbruk. Jeg søkte og fikk jobb som fiskepatolog hos Statens Veterinære laboratorium i Harstad. Dette var før internett ble allemannseie. Jeg slo opp i Store Norske Leksikon som kun hadde et lite bilde og noen få linjers informasjon om byen, men vi pakket og dro. På Statens Veterinære laboratorium fikk jeg muligheten til å jobbe sammen med veterinær Mette Valheim, som nå jobber på Veterinærinstituttet i Oslo, veterinær Trond Slettebakk og flere andre dyktige kolleger. Her fikk jeg førstehåndskunnskap om fisk. Johan Kleppe var også fylkesveterinær i Nord-Norge med hovedkontor i Harstad. Vi fikk alt av prøvematerialer på fiskesykdommer fra hele Nord-Norge, med furunkulose, bakteriell nyresjuke, ILA og lus. Alt i alt havnet jeg midt i et morsomt og faglig sterkt fagmiljø og alt jeg lærte i disse første årene, nyter jeg godt av den dag i dag.

Høye faglige ambisjoner

Arve har alltid hatt høye faglige ambisjoner og vært opptatt av å utføre en god jobb. Hans forventninger til egne og kollegers prestasjoner har til tider vært krevende og har også blitt satt på prøve. De som kjenner ham godt vil kanskje si at han noen ganger stabler opp for mange oppgaver på en gang. En periode i sin yrkesaktive liv påtok han seg både tillitsverv og veterinæroppdrag med mange reisedøgn, samtidig som han skulle være med og etablere drifta på familiegårdsbruket utenfor Brønnøysund. – I ettertid ser jeg at dette gikk ut over andre viktige sider av livet og noen av de valgene jeg gjorde skulle jeg gjerne vært foruten.

Glad i jobben og mennesker

Arve er glad i jobben men påstår at han kan være både sta og utålmodig og at han fortsatt liker utfordringer. – Noen ganger kan det være gode egenskaper, andre ganger litt mer krevende for de jeg omgås med til daglig. Jeg har kanskje høye forventninger til egne og kollegers prestasjoner. Når utålmodigheten tar overhånd prøver jeg litt mer enn før å lytte til hva andre har å si, men på det feltet har jeg nok fortsatt et potensiale for utvikling. Og jeg liker å omgås mennesker, det sosiale er en viktig del av jobben min og jeg tror også at jeg kan være en god lagspiller.

Prøver ikke å gape over for mye

– Men, sier han, de erfaringene jeg har erfart har nok forandret meg som menneske. Jeg er blitt mer alvorlig, ettertenksom, og jeg forsøker ikke å gape over for mye og prøver så godt jeg klarer å la andre folk slippe til. På det private har også livet vært krevende i perioder, sykdom og utfordringer for barna har vært noe som krevde innsats. De tre første barna er voksne og har flyttet ut, men vi har fortsatt et godt forhold og de betyr mye for meg. Nå er jeg samboer, vi har en gutt på ni år og hun har tre voksne barn fra tidligere Så til sammen er vi en skikkelig storfamilie. Livet går videre, men innrømmer Arve, nye utfordringer kan alltid dukke opp og jeg håper jeg har lært noe av det vi har opplevd til nå.

Ærekjær og ambisiøst menneske

Faglig mener Arve at han kan være en ærekjær og ambisiøs person. I voksen alder bestemte han seg for å ta doktorgrad på lukkede fiskeoppdrettsanlegg. – Når livet stormet som verst var målet å ta doktorgraden for å få et faglig løft og bygge meg opp som menneske. Jeg har lært mye av å lytte til gode innspill og råd fra motiverte og engasjerte veiledere og kollegaer. Så langt har dette vært en viktig selvrealiseringsprosess. Det har vært mye og hardt arbeid, men prosessen har gitt meg en mestringsfølelse og på noen måter også en personlig oppvåkning. Og ikke minst; jeg har hatt mye støtte og hjelp fra gode medarbeidere, familie og venner som har stått meg last og brast i denne prosessen.

Arve var veldig glad for å kunne disputere ved NVH på Adamstua, der jeg ble tatt opp som student i 1984 og ble uteksaminert i 1991. – Jeg er svært takknemlig for at jeg fikk et team med svært gode, flinke og hyggelige veiledere, som Henning Sørum, Eirik Biering, Cecile Mejdell og Asbjørn Bergheim. De bidro til at jeg lyktes med studiet.

Oppdrettsnæring i total forandring

– Hvordan har utviklingen innen fiskehelse vært frem til i dag?

– Oppdrettsnæringa har frem til i dag gjennomgått en fullstendig transformasjon, i dag er det ganske få selskaper igjen, og de håver inn milliardinntekter på oppdrettsfisk. En viktig forskjell for veterinærene er kanskje at helsetjenestene også har blitt store konsern, mange jobber også som helsepersonell eller ledere i oppdrettsbedriftene. Men faglig sett jobber vi med mange av de samme problemstillingene knyttet til å holde fisk som husdyr med velferd, vannkvalitet, lus og andre parasitter, virus- og bakteriesykdommer. Næringen har hatt sine opp og nedturer. I 1991 og 1992 gikk mange konkurs som en konsekvens av flere alvorlige sjukdomsproblemer og lengre tids svikt i markedet for norsk laks. Etter det var det en periode fram til 2012 med vedvarende vekst, så begynte problemene med lakselus å bli så store at myndighetene strammet inn på veksten, hensynet til miljø og fiskevelferd må bli viktigere for styring av oppdrettsnæringa i årene som kommer.

Er opptatt av å skape arbeidsplasser og tjene penger

– Er oppdrettsnæringa mer opptatt av å tjene penger og mindre av fiskehelse og fiskevelferd?

– Ja, og det er ikke så overraskende, selskapene driver med sitt først og fremst for å skape arbeidsplasser og for å tjene penger. Landsforeningen Sjømat Norge omfatter de fleste oppdrettsfirmaene, mens Mowi og AkvaFuture, er medlemmer av Norsk Industri. Etter min mening har Sjømat Norge ofte frontet næringa på en negativ måte. De har vært imot fornuftige tiltak som å begrense størrelse på oppdrettsanlegg og merder, er stadig kritiske til nye restriksjoner på lus og fronter en holdning hvor de sier at dette høyst sannsynlig ikke har negative konsekvenser for miljøet. Hadde de vært tidligere på banen med nødvendige tiltak, kunne vi hatt bedre fiskevelferd og et langt mer miljøvennlig fiskeoppdrett i dag. Mitt råd ville vel være at de burde bruke mer av overskuddet til å løse miljøproblemene inkludert lakselusa, skape god fiskevelferd og kanskje jobbe for mer stabile priser og høyere bearbeiding av råvarene her i Norge.

Vi må løse fremtidens oppdrettsproblemer

– Sjømatnæringa bruker årlig betydelige midler på å selge inn sine synspunkter overfor myndighetene. Lokalpolitikere i store oppdrettskommuner er opptatt av å legge forholdene best mulig til rette for sjømatnæringa. Vi har et politisk system som fronter både offentlige og private interesser. Det er vanskelig å unngå at private interesser søker politisk innflytelse. Men, miljøproblemene kommer i liten grad lokalt. Som et eksempel: i dag kommer store deler av fiskefôret fra andre deler av verden, det er slik fordi det regnes som for kostbart å rense fisken i Nord-Atlanteren for gift og da blir det billigere å kjøpe ansjos fra Peru. Samtidig slipper vi store mengder næringsstoffer rett i havet igjen, fordi det ikke er krav om å samle det opp. Oppdrett av laks er, om vi ser det i et globalt perspektiv, en svært liten bidragsyter til verdens matvareforsyning. Men, det er en svært lønnsom næring, og vi må forvente at de som driver med dette er langt mer offensive og framoverlente for å løse verdens utfordringer med energiforbruk, forurensning og matvaretrygghet enn de har vært til nå, mener Arve.

Effektive vaksiner

– På 1980-tallet var bruk av antibiotika skyhøy mens den i dag er nede på et akseptabelt nivå, mest på grunn av effektive vaksiner mot de viktige bakteriesjukdommene furunkulose og kaldtvannsvibriose. Nå jobbes det med å forbedre avfallshåndteringen i oppdrettsanlegg, men mye gjenstår før vi er i mål, sier Arve. Når det gjelder næringsstoffene som avføring og overskuddsfôr må vi vel bare slutte å betrakte det som avfall – det er en ressurs og bør håndteres deretter; samles opp og brukes til noe fornuftig. Avlusingsmidlene er et annet problem, som pyretroider og peroksyd som ble tømt ut i sjøen i årevis. Det er ikke mulig å se for seg ei framtid der vi skal holde på med slikt. Nå er dette i ferd med å løse seg selv fordi lusa er blitt resistent mot de fleste legemidler, men kommer det nye og effektive legemidler på markedet kan vi være sikre på at det vil bli tillatt å tømme dem også rett på havet.

Reagerer med panikk og dør

Tidligere fiskeriminister Harald T. Nesvik ville ikke forby bruk av varmt vann for å fjerne lakselus. Mange mener behandlingen er en stor belastning for fisken. – Sammen med Havforskningsinstituttet har Veterinærforeningen påvist at det å slippe fisk opp i tanker med varmt vann, gjør at den reagerer med panikk og dør i løpet av kort tid. Mattilsynet mener at denne metoden bør fases ut i løpet av to år. Ministeren sa at metoden fungerte bra. Hvilken forutsetning har han til å overprøve faresignalene fra vitenskapsmiljøene? Han er brønnbåtminister og det er en bransje som tjener enormt mye penger på avlusingsmetoden. Det bør gjøres en interesseavklaring når fiskeriministeren skal vedta tiltak med store konsekvenser for oppdrettsanlegg og brønnbåtnæringen. Vi må få til et langt sterkere samarbeid mellom myndigheter og oppdrettsnæringen på miljø og fiskevelferd, og hvis det nye trafikklyssystemet forbedres og videreutvikles, kan vi kanskje bremse de aller verste konsekvensene av rask vekst og rovdrift på fisk og miljø. Deretter må vi løfte blikket og sette oss litt mer ambisiøse mål.

Hva med framtida

– Tre ting synes jeg er viktige å trekke fram her, sier Arve. – For det første: Oppdrett av fisk er husdyrhold og vi plikter å ta dyrenes velferd og miljø langt mer alvorlig enn vi gjør i dag. For det andre: hva har vi lært av historien i oppdrettsnasjoner som Norge, Chile, Skottland, Canada og Færøyene, spør Arve. – Der myndighetene stiller strenge krav og regulerer veksten, klarer næringa seg bra. Der regelverket blir for svakt eller kommer på etterskudd har det ført til kollaps med sykdomsutbrudd, dødelighet og økonomiske kriser. Og til slutt: Laks er, og kommer alltid til å være, en liten næring internasjonalt. Skal oppdrett virkelig bidra til matvareforsyninga i verden, må vi utvikle havbruk på en mye bredere plattform av arter og trofiske nivå. På den måten kan kanskje havbruk gå fra å være et miljøproblem til å bli en del av løsninga på utfordringene vi har innen miljø og klima. Når dette er sagt, synes jeg det er mange sjømatbedrifter som gjør en kjempejobb. Og det var en viktig grunn til at jeg valgte å jobbe med fiskehelse og fiskevelferd. Jeg har møtt mange kunnskapsrike og flotte mennesker i oppdrettsnæringa, som jeg også tror har den innstillingen til å drive næringa fremover på en forsvarlig måte, sier Arve til slutt.