Opprettholder vår overlegenhet

– De fleste har hørt om Jane Goodalls sjimpanser. Hennes forskning viser at vi ikke kan opprettholde et kategorisk skille mellom evnene vi har og dyrene ikke har. Her kommer vi over i gradualismen der dyr herunder fisk også har en viss form for smerte- og lidelsesfornemmelse. Enkelte «synsere» vil slå tilbake med at det er samme egenskaper som finnes hos mennesker og utvalgte dyr, men at vår egenskap er mer avansert og sofistikert. Vi skyver på grensene, skifter ut kriterier og opprettholder vår overlegenhet. Denne forestillingen vil vi ikke oppgi, sier Vetlesen.

Rett om makt til å utnytte dyr

– Hvilken betydning har vårt verdensbilde om at vi er overlegne alle andre dyrearter?

– Historisk sett har det gitt oss «rett» til å utnytte dyr som en ressurs og middel til våre formål. Det gjenspeiler seg i språket vårt når vi snakker om fisk som biomasse. Det gjør at vi bruker vår kløkt og våre teknologier til å utnytte dyr- og fiskearter både næringsmessig og kommersielt. Vi ser helt bort fra at dette er individer som kan oppleve smerte og lidelser. Spørsmålet som jeg reiste under foredraget, var det som i litteraturen kalles for Agency, som på norsk kan oversettes til aktørskap. Har for eksempel laks evnen til å vise en intelligent respons på sine omgivelser og på stimuli? Reagerer en fisk forskjellig fra en annen på samme stimuli? Her snakker vi om en eller annen form for individualitet. Vi kan diskutere hvilke evner som kreves for å være Agency, fra kognitiv intelligens, følelser og sanser. Så lenge vi ser kun på kognitivitet og intellekt, tyder det på at mennesker har mer avanserte evner enn dyr.

Utvidet det moralske univers

– I filosofien har det vært fremmet ulike synspunkter på fisk siden 1769 med den britiske filosofen Jeremy Bentham. Spørsmålet som avgjør hvem som har rett til å bli moralsk behandlet har Bentham formulert på følgende måte «Not, can they reason, not, can they talk, but, can they suffer?». Dette skapte en åpning for at det å ha et tilstrekkelig sanseapparat med smertefornemmelse, kunne påføre dyr unødige lidelser og et kriterium vi rent moralsk må ta hensyn til. Synspunktet har utvidet det moralske universet der forskjellige dyrearter har sluppet inn uavhengig av hva vi måtte mene om hvilke kognitive og intellektuelle ferdigheter de har.

Fisk har en moralsk status

På spørsmål om oppdrettsnæringen kun er opptatt av profitt og tenker lite på fiskens smerte og lidelse, svarer Vetlesen: – De vil nok si at de ikke kun er opptatt av profitt og at de ivaretar dyrevelferd og dyrehelse. Loven sier at dyr er å betrakte som individer med egenverdi, og ikke bare noe som vi kan dra nytte av til våre formål. Det står altså svart på hvitt at fisk har en moralsk status. Kommersielle aktører som holder på med fiskeoppdrett i Norge, vil si at dette er både og, og begge deler. De er opptatt av å tjene mest mulig penger på oppdrett, men at det skjer på en bærekraftig måte og i tråd med dyrevelferden. Om de virkelig gjør det og veier disse to hensynene opp mot hverandre eller om det ene hensynet er mest viktig, er et godt spørsmål å stille. Jeg står på utsiden av næringen med de ulemper og fordeler det gir. Svaret på spørsmålet viser at språket er avslørende og at fisken er en biomasse som rendyrkes som biomasse både kvantitativt og kvalitativt for å gi mest mulig kommersielt utbytte. Produksjonen skal gå i pluss. Utsikten for å oppnå økt lønnsomhet er avhengig av investering, produksjon og teknologisk innovasjon snarere enn at teknologisk innovasjon er drevet av et mål om å bedre dyrevelferden. Jeg tror ikke det er realistisk og sannferdig å si at økt dyrevelferd ligger bak endringene.

Rått parti

– Hvordan har oppdrettsfisken det i den grad de kan vite noe om det?

– Vi kan ha en formening om hvilke betingelser fisken lever under. Oppdrett, innovasjon av lukkede oppdrettsanlegg til lands og til havs drives av en lønnsomhetsdrevet teknologi og utvikling, som kan resultere i at oppdrettsfisken blir mer og mer prisgitt den teknologiske infrastrukturen som den er en del av. Fisken er passivt utlevert til den rollen vi mennesker har pekt ut for dem. Så er det enkelte som vi si at vi kan jo ikke spørre dem hva de måtte mene. Men, sier Vetlesen, vi kan si noe om mengde, tetthet, metaforisk og fysisk og om hver enkelt fisk har et handlingsrom og kan utøve Agency. Slik sett er forholdet mellom mennesker og dyr herunder oppdrettslaks maktmessig et rått parti. Det er den ene parten som bestemmer rammebetingelsene for eksistens og livssyklus til den andre. I praksis betyr det at næringa skal fø opp fisken til den er slakteklar og selge den på det kommersielle markedet. Så lenge anleggene er ute på havet og ikke inne på land, kan det oppstå utfordringer i form av lus eller rømning. Alle tiltak for å avverge en slik risiko og det økonomiske tapet dette kan medføre, går på å hindre at det kommersielle grunnlaget forspilles snarere enn å øke dyrevelferden.

Dagens avlusningsmetode medfører store lidelser på laksen og i mange tilfeller til død. I dag vet vi mer enn nok i forhold til fiskens sanseapparat og smertefornemmelse. Dagens termiske avlusning er både smertefullt og traumatisk.

Mektige politiske og økonomiske interesser

På spørsmål om hva Vetlesen synes om Veterinærinstituttets arbeid med å fronte dyrevelferd og dyrehelse i forbindelse med oppdrettsfisk, svarer han: – Jeg har ikke arbeidet så lenge på dette fagområdet og spesielt oppdrettsfisk. Sånn sett er jeg ikke den rette til å vurdere veterinærenes innsats på dette området. Jeg registrerer at det er mange veterinærer som ut fra sin profesjon og integritet, er genuint opptatt av det som kan true dyrevelferden for oppdrettsfisk. Men mange vegrer seg mot å kritisere de store kommersielle aktørene og myndighetene som ser på oppdrett som en av Norges viktigste vekstnæringer. Det er mektige økonomiske og politiske interesser som er involvert i denne satsing. Å ”speak truth to power” er vanskelig i mange profesjoner. Her som i andre yrker kan veterinærer føle at de er i en skvis og reiser spørsmålet om deres lojalitet. Går lojaliteten mot det enkelte dyret og dets velferd, eller er lojaliteten til makta, det vil si de kommersielle aktørene, som enkelte veterinærer arbeider for? Følgende engelske uttrykk taler for seg selv: «You Don’t Bite The Hand That Feeds You». Nå er det viktigere enn noen gang tidligere å fremelske varslerrollen, ikke bare som politiske festtaler hvor man snakker om autonome og meningssterke medarbeidere i ulike profesjoner og institusjoner som tør å kritisere for å oppnå forbedringer. Det er mange mekanismer som straks slår inn spesielt hvis det er noen som sier noe upopulært både politisk og økonomisk. Vi må ha gode strukturelle betingelser som gjør at veterinærer tør å komme med kritiske anmerkninger om dyrevelferd. De må være sikre på at de blir tatt seriøst. Vi må unngå at mekanismene trigges slik at problemet omdefineres til å være noe med varsleren. I verste fall kan vedkommende bli omplassert eller miste jobben. På et generelt grunnlag er dette et utbredt fenomen i en rekke profesjoner.

Makta og pengene rår

Fortsatt er det makta og pengene som rår i en næring som skal bli Norges neste forretningshjul etter hvert som olje- og gassaktiviteten gradvis blir nedfaset. – Næringa er i vekst og har store muskler med mektige lobbyister. Ledende aktører i næringa går fra å være direktører i næringen til å bli statsråder under skiftende regjeringer. Disse rollebyttene er et problem med hensyn til uavhengig kritikk og grensesetting. Veterinærer som varsler om kritikkverdige forhold må bli tatt seriøst og ikke bli hånet, utsatt for alvorlig kritikk eller degradert. De må få trygghet fra Veterinærforeningen, egne kollegaer, profesjon og fra arbeidsplassen de jobber på både strukturelt og institusjonelt. Slik kritikk må bli tatt på alvor og vi må unngå at negative mekanismer slår til og som kan føre til avsporing og at enkeltindividet blir sittende igjen som det store problemet.

Veien videre

På spørsmål om hvor veien går videre, svarer Vetlesen: – Det er et tveegget sverd. I og med at oppdrett er en vekstnæring, er de kommersielle aktørene og de politiske interessene opptatt av å skape vekst, nye arbeidsplasser og inntekter for landet. Det ser ikke ut til at det blir bedre betingelser for dyrevelferd på den ene siden og for veterinærer som ønsker å varsle om tvilsomme forhold på den andre siden så lenge bransjen kun er opptatt av vekst, sier han til slutt.