Etisk hundeavl: En evig runddans

DNV-S har i lang tid vært engasjert i debatten om etisk dyreavl og det begynner nå å nærme seg ett år siden vi arrangerte debatt om temaet på Veterinærhøgskolen på Adamstuen, med live stream på VGTV og fullsatt auditorium. I skrivende stund med over 8800 streaminger av debatten er det med andre ord ingen tvil om at dette er et tema som engasjerer og skaper debatt. Det er bred faglig enighet om at problemstillingen er reell, men hvem er villig til å ta sin del av ansvaret og, minst like viktig, hvem tar ansvar for at noe faktisk blir gjort for å bedre situasjonen?

Debatten har den siste tiden i stor grad dreid seg om å opplyse om og argumentere for at situasjonen for noen raser er kritisk og medisinske tilfeller reelle. Ofte faller også de sentrale punktene i debatten bort på bekostning av en evig runddans av ansvarsfraskrivelse og digresjoner. Temaer som etterspørsel hos valpekjøpere, og drifting og interesser hos oppdrettere, raseklubber og Norsk Kennel Klub (NKK) blir møtt med argumenter om at debatten er gammel og at ansvaret ligger andre steder. Ingen av argumentene holder mål så lenge situasjonen er, i beste fall, uendret. Regulering av rasestandarder og Mattilsynets håndhevelse av denne problematikken jfr. Dyrevelferdsloven §25 blir også møtt med avvergelser og motstand. Denne vinklingen av debatten sammen med en voksende skepsis til veterinærer for faglig begrunnet bekymring og veterinærutgifter som en konsekvens av tilstandene gjør at vi alle blir stående på stedet hvil. Vi i DNV-S mener det nå er på høy tid å sette to streker under svaret, komme seg opp av skyttergraven og fokusere på fremtiden.

Det er på tide at vi alle trekker dette lasset sammen. Etter flere hundre år med mye ukritisk avl av hunder har det, for noen raser, blitt for tungt å trekke alene. Problemstillingen er kompleks, debatten har vært langvarig og resultatene har latt vente på seg. Det er nå på tide at alle jobber sammen mot et felles mål om å bedre livskvaliteten til våre hunder og tar sin del av ansvaret for at dette blir gjort. Veterinærer må kunne ta imot pasienter, uansett rase, på like premisser og gi god faglig hjelp på en pedagogisk måte. Kommunikasjon med eier er alfa og omega. Vår tilnærming og fremtoning er helt avgjørende for å kunne snakke med eiere og oppdrettere heller enn å snakke forbi og over. Samtidig må også oppdrettere være villig til å lytte til fagpersoner og følge råd. Genetisk vitenskap, veterinærmedisinsk fagkunnskap og forskningsdata må trumfe oppdretteres egenoppfattelse av rasen, begrunnet i påstander som at “min Mops klarer å gå fjellturer og er derfor ikke syk” eller “jeg hadde en Cavalier som ble 14 år, så den lider ikke”. Når et samlet fagmiljø er klokkeklar i sitt svar om at situasjonen er grovt uansvarlig og at mange hunder lider som et direkte resultat av uetisk hundeavl, er det på tide å børste av seg stoltheten og lytte. På lik linje med at man bør lytte på de råd man får fra legen sin og la piloten fly flyet, bør man også lytte til veterinæren sin når det ropes varsko.

NKK må være villige til å implementere og håndheve internt regelverk, samt kursing og godkjenning som sikrer god kompetanse og kunnskap blant sine oppdrettere. Dette er ikke en sak med rom for tolkning eller muligheter for unnvikende og bortforklarende svar eller ansvarsfraskrivelse. Mattilsynet må være villige til å håndheve regelverket og følge opp oppdrettere som driver uansvarlig avl, helt uavhengig av rasestandarder.

Og sist, men ikke minst, har etterspørselen hos valpekjøperen stor innvirkningskraft. Det er jo lov å håpe at informasjon om uansvarlig avl og hundenes lidelser på grunn av sitt utseende skal nå ut til valpekjøpere før de bestemmer seg for rase. Samtidig er det nok naivt å tro at dette alene er løsningen på problemet. Valpekjøpere søker i beste fall ofte kun informasjon fra sin raseklubb eller direkte hos oppdrettere av rasen. I verste fall blir valg av rase kun gjort basert på sosiale medier eller trender. Å nå ut til nye valpekjøpere med relevant og faglig riktig informasjon kan i mange tilfeller derfor være vanskelig slik situasjonen er i dag. Når mange av oppdretterne og raseklubber for flere av de aktuelle rasene unisont bagatelliserer eller nekter for at problemstillingen hos sin rase eksisterer, må man begynne å vurdere habiliteten hos oppdrettere som uavhengige kilder til informasjon. Resultatet blir at valpekjøpere aktivt føres bak lyset uten muligheten for å trekke ansvarlige slutninger i valg av rase. I følge en britisk studie viser det seg at 60 % av hundeeiere med påvist BOAS ikke selv har oppfattet at hunden har kliniske symptomer. Dette er skremmende tall og viser tydelig svikt i formidling av korrekt informasjon gitt til valpekjøpere av pålitelige kilder.

Oppdrettere og raseklubbers aktive tilsløring av situasjonen får også god hjelp av det som i beste fall kan tolkes som uvitenhet fra media og samfunnet forøvrig. Kortsnutehunder og andre “motehunder” blir ofte vist i reklame og markedsføring som noe som er søtt. Flate snuter, snorkelyder, utstikkende øyne, hudfolder, strukkede bakbein og uproporsjonert hodestørrelse er ikke søtt, det er dyreplageri og påvirker hundens livskvalitet i svært negativ grad! Uvitende møter eierne opp på første veterinærbesøk og blir først da informert om at deres nye bestevenn har et ekstremt eksteriør som går utover dyrevelferd og helse, og som vil følge både hund, eier og eiers lommebok resten av hundens liv.

Vi må heller ikke glemme at rasebegrepet er menneskeskapt og unaturlig. Dette betyr ikke at alle områder relatert til kontrollert avl av hunder er negativt, men at det med denne makten følger et stort ansvar. Rasestandarder og organisert avl av hunder har ført med seg mye bra og vi hadde aldri hatt det mangfoldet av spesialisering, relatert til både egenskaper og eksteriør, hos hunder som vi har i dag hvis det ikke var for dette. Den samlede dataen på avls-individer både i Norge og inter-nasjonalt gjør det også mulig på en forsvarlig måte å avle vekk arvelige sykdommer og uønskede trekk. Dette må vi alle ta vare på og benytte oss av. Samtidig er det med dette, som med så mye annet, desto mer skadelig når denne makten havner i feil hender eller blir brukt feil. At noe er innenfor en menneskeskapt rasestandard er ikke i seg selv et gyldig argument for at den gitte avl er verken etisk eller dyrevelferdsmessig akseptabelt. Mange raser sliter også med høy innavlsgrad og utbredte problemer i hele rasen, noe som kompliserer prosessen om å snu avlen i riktig retning når det kun brukes individer av samme rase. Samtidig, så fort forslag om innkrysningsprosjekter av friske hunder av andre raser blir nevnt går mange oppdrettere i baklås, tross bred faglig enighet og gode erfaringer fra raseklubber hvor dette har vært utprøvd. Hundeavl er ikke religion, det er biologi. Hundens helse og trivsel skal, helt udiskutabelt, settes først og om dette truer rasestandarder eller «renhetsgrad» for en rase er dette områder som åpenbart må vike for hundenes ve og vel.

Dette handler ikke primært om å finne noen syndebukk, men nå har vi diskutert lenge nok og resultatene er fortsatt ikke å se. Det er på tide at fakta blir lagt på bordet og at rasjonelle avslutninger tas uten emosjonelle påvirkninger. Oppdretteres oppfatning om hva som er en Mops, Cavalier eller Boxer er irrelevant satt opp imot dyrenes helse og forsvarlig hundeavl. Dette burde både seriøse oppdrettere, spesielt innenfor de aktuelle rasene, myndigheter og fagmiljø for øvrig stå samlet om, og slå hardt ned på. Kritikken til dagens hundeavl er berettiget og intensjonene med den er uvesentlig så lenge resultatet er at hundene fødes til et liv med kroniske lidelser. Nå er det på høy tid med løsninger som taler dyrenes sak!