Trenger vi fagforeningen i krisetider?
Visepresident Den norske veterinærforening
Når dette går i trykken, er det rundt regnet to måneder siden avlysingen av Veterinærdagenes siste dag og koronaen traff oss for fullt. Siden den gang har det skjedd veldig mye i Veterinærforeningen, både i sekretariatet og for foreningens tillitsvalgte. Jeg skal ikke ramse opp alt her, men vil trekke fram definering av veterinærer som personell med kritiske samfunnsfunksjoner innen matforsyningskjeden, utallige tilbakevisninger om at dyra våre kan bli syke av eller skille ut SARS-CoV-2 og en grundig spørreundersøkelse gjennomført blant Veterinærforeningens medlemmer knyttet til arbeidslivskonsekvenser av situasjonen.
I spørreundersøkelsen oppgir 27 % at de er ansatt i privat sektor, mens 22 % er offentlig ansatte. 8 % har mottatt varsel om permittering og 6 % er permittert på undersøkelsestidspunktet. Av de selvstendig næringsdrivende oppgir 30 % at inntektene deres er redusert med mer enn 25 %. Dette er kanskje ikke dramatiske tall sammenliknet med andre bransjer, men det er likevel første gang etter krigen at arbeidsmarkedet for veterinærer er såpass dramatisk påvirket i negativ retning. Veterinærforeningen bruker disse tallene aktivt inn mot både myndighetene og Akademikerne for å vise behovet for økonomiske tiltakspakker for både ansatte og næringsdrivende veterinærer.
En annen interessant observasjon fra spørreundersøkelsen er at på spørsmål om erfaring fra andre deler av veterinæryrket enn det man i dag hovedsakelig arbeider med, svarer 40 % at de har erfaring med praksis på produksjonsdyr, 31 % blandet praksis, 19 % offentlig forvaltning, 17 % hest og 10 % fiskehelse. Disse veterinærene utgjør en ressursreserve som på relativt kort tid kan omfordeles til samfunnskritisk arbeid innen matforsyningskjeden både i privat og offentlig sektor. Dette er informasjon som har stor beredskapsmessig nytteverdi både for sentrale og lokale myndigheter og som de ikke har tilgjengelig via andre kanaler enn Veterinærforeningen.
Ansatte i Veterinærforeningen som jobber med arbeidslivsproblemstillinger har svært travle dager. Utallige henvendelser fra enkeltmedlemmer om arbeidstid, rettigheter under permittering, karantene, reising, samfunnskritisk personell, barnehage-/ skoletilbud, smittevern, HMS, omsorgspenger, tapt næringsinntekt, ferieavvikling pluss mye, mye mer er besvart. Parallelt er det utarbeidet omfattende informasjon som en enkelt kan få tilgang til under korona-siden på vetnett.no. Mange av disse spørsmålene kommer også til foreningens mange tillitsvalgte og som en representant for disse må jeg bare si at jeg er dypt takknemlig for det grundige arbeid som er gjort med dette. Det gjør meg trygg i rollen og sikker på at jeg kan gi gode, konstruktive og riktige svar til medlemmene.
Jeg startet denne lederen med å spørre om fagforeningen er nødvendig i krisetider. Jeg mener svaret er at Veterinærforeningen ikke bare er nødvendig, men uunnværlig – og det gjelder ikke bare for medlemmene, men også for myndighetene, næringslivet og samfunnet.